Latin-Amerika i Trumps tid

I hvert fall fra den tida jeg ble politisk bevisst omtrent rundt 1973 da det blodige kuppet i Chile fant sted, og visesangeren Victor Jara nærmest ble en kultfigur over natta. Og det har sjelden eller aldri vært en positiv beskrivelse av en politisk og sosial situasjon «over there».

Vi snakker om en lang tradisjon der USA i det store og det hele dikterer den politiske, og ikke minst den økonomiske, utviklingen i Latin-Amerika.

Under den kalde krigen lot dette seg forsvare, eventuelt forklare, i lys av den kalde krigen – det var om å gjøre for den til enhver tid sittende nord-amerikanske regjering å sikre seg at ingen land i Latin-Amerika fikk regjeringer fra den politiske venstresiden. Kommunister, et begrep som fra USAs side ble definert ganske vidt, var det nærmest klappjakt på.

Hele denne tradisjonen med at USA ikke bare lekte, men var verdenspoliti, skriver seg faktisk helt tilbake til 1823 med den såkalte Monroe-doktrinen, oppkalt etter en av nord-amerikanernes mange presidenter med ambisjoner om å ta verdensherredømme og beholde det.

Dessuten: Latin-Amerika er et svært kontinent, rikt for naturressurser – hvilket konsern i USA, kapitalismens hjemland, kunne ikke tenke seg å få del i disse ressursene. Ofte beskrives europeernes, og da særlig spanjolenes og portugisernes, kolonialistiske politikk overfor Latin-Amerika i kritiske ordelag.

USAs oppførsel overfor sine naboer i sør er om mulig langt verre. Men, USA er jo våre allierte, landet har gitt oss Marshall-hjelp, Frank Sinatra og kjøleskapet – så det er politikk i det meste. Latin-Amerika har alltid vært et brennbart politisk spørsmål, og synspunktene her hjemme i Norge har ofte skilt høyre- fra venstresiden, det har rett og slett vært avgjørende hvilket syn du har på USA når du skulle ta stilling til utviklingen i landene lenger sør.

I ei ny bok skrevet av statsviter, professor og latinamerikakjenner Benedicte Bull betegnes dagens USA-politikk overfor Latin-Amerika som røverimperalisme. Boka gir en nokså kortfattet historisk beskrivelse av denne problemstillingen, men kommer ganske raskt til hovedpoenget som er dagens situasjon under en USA-president som savner sidestykke i landets historie.

For de som virkelig vil studere og få mer inngående detaljer om Latin-Amerikas blodige og grusomme historie, anbefales Eduardo Galeanos legendariske bok «Latin-Amerikas åpne årer – fem århundrer med plyndring av et kontinent». Der får du alt.  

Men så var det denne Donald Trump da. 3. januar 2026, i hans andre presidentperiode, sørget han like godt for at Venezuelas president Maduro ble kidnappet av spesialstyrker fra USA og fengslet – eller som Bull beskriver det som et utgangspunkt for hvordan Trump bruker USAs utenrikspolitikk til å berike seg sjøl på en måte som minner om mafiametoder. Alle filtre er borte, gode begrunnelser mangler. Bull skriver da også: «Det er ingen tvil om at USA under president Trump dominerer dagsorden i Latin-Amerika. Trump har gjenopplivet Monroe-doktrinen og samtidig endret den til å bli en doktrine om total kontroll over regionen».

Etter Trumps kupp i Venezuela frykter/håper noen nå at han også tar seg til rette på Cuba, et land USA har boikottet etter alle kunstens regler siden Fidel Castro tok makten der i 1959. Til enorm skade for samfunnsutviklingen på Cuba noe FN også ved flere anledninger har påpekt. Men som Israel og USA har forhindret.

Bull har i boka skrevet et eget kapittel der hun spekulerer i om Trump også vil ta Cuba. Hun skriver blant annet dette: «Selv om mange cubanere med stor optimisme ser for seg et Cuba etter Castro-regimet som en slags karibisk avlegger av Florida, er det heller ikke umulig at et slikt post-Castro-Cuba snarere vil likne på de langt mer utrygge og fattige nabolandene i Karibia».

Noe av det som bekymrer Bull mest er at flere og flere statsledere med høyre-orienterte holdninger snakker opp Trump fordi de ikke tør noe annet. Avhengighetsforholdet til USA har jo alltid vært stort for de latinamerikanske statene. Bull skriver også: «Disse personlighetene er bare en liten del av det nettverket som nå begynner å danne seg på ytre høyre fløy i USA med Trump og MAGA-bevegelsen i sentrum, men med forgreininger i Latin-Amerika og Europa. Det er 25.000 personer som har signert Madrid-erklæringen, og ytre-høyre-kandidater har vunnet makten i en rekke land. Men snarere enn en egentlig ideologisk sammenslutning er dette en gjeng som samles om felles fiender og fiendebilder og som finner nytte i hverandre. Vi finner ingen felles visjon for Latin-Amerika eller verden i denne sammenslutningen.»

Benedicte Bull gir oss i denne boka ikke noen lystig fortelling om Latin-Amerika under nord-amerikansk hegemoni. Det er det heller ingen grunn til. Stor optimisme for framtida med Trump ved roret, og med flere spyttslikkende allierte i resten av verden utenfor Det hvite hus, har hun heller ikke. Så vil kanskje enkelte hevde at boka har en politisk vinkling noen ikke liker. Til det er å si at ingen tekst, heller ikke ei bok, er upolitisk.

Benedicte Bull har tidligere skrevet flere bøker om latinamerikansk politikk og økonomi, har mottatt flere priser og annen heder for sitt virke og har solid bakgrunn for egne meninger i spørsmål om det mangefasetterte kontinentet. Hun er forsker, ikke politiker. La oss håpe at hun fortsetter med å formidle spennende stoff fra Latin-Amerika. For det dessverre ikke så mange andre som gjør akkurat det.