Arne Ekeland omtales som Norges største maler etter Munch

Telemark Kunstmuseum på Notodden viser nå en stor utstilling av Arne Ekelands malerier.

Den har fått navnet «Maskindeler» etter verket «Maskindeler i sne» (1971 – 1972).

Disse monumentale verkene har nå fått plass i gamle Tinfos Papirfabriks store teglsteinsbygning – Sliperihallen – ved Tinnelva på Notodden.

Dette er den største Ekeland-utstillingen på mange år, med 35 malerier fra ulike perioder og stiler av hans produksjon. Utstillingen er dermed en sjeldent god anledning for å oppleve hans kunst.

Den siste store utstillingen av Arne Ekelands kunst ble vist var på Henie Onstad Kunstsenter i 2008.

Norsk Industriarbeidermuseum (NIA) hadde også en stor utstilling på Vemork på Rjukan i 1999, da LO feiret sitt 100 års jubileum.

Arne Ekeland malte ikke bare monumentale bilder, men også mindre formater. Han var en kunstner som hele tiden ønsket å utvikle seg. Han ville ikke låse seg til en fast stil.

– Likevel kan man se noe ekelandsk i de ulike stilartene i maleriene hans. Ekelands politiske overbevisning gjenspeiler seg i det meste av hans kunstneriske produksjon, forteller kurator Susanne G. Lange ved NIA.

Begavet og selvlært

Arne Ekeland er i stor grad en selvlært maler. Våren 1926 gikk han en periode ved Statens Håndverks- og Kunstindustriskole, og senere hospiterte 18-åringen ved Statens Kunstakademi der Axel Revold underviste. Men da høsten kom, var det slutt pengene. Han måtte reise hjem til foreldrene på Bøn, og ble boende der i fem år.

Ekeland fortsatte likevel å male og i 1930 fikk han antatt to malerier til Høstutstillingen.

I 1934 ble han innkjøpt av Nasjonalgalleriet med maleriet «Vi arbeidsløse», og på Høstutstillingen samme år ble maleriet «En mann har reist seg» stilt ut. Dette betegnes som Ekelands gjennombrudd.

Sosialt engasjement

– Hans motiver med klare mellommenneskelige relasjoner følger hele hans produksjon. Han hadde hele livet et sterkt sosialt engasjement som kommer klart fram i hans kunst, sier kurator Susanne G. Lange ved NIA.

Ekeland vokste opp i et industriarbeidermiljø på Eidsvoll og identifiserte seg med arbeiderklassen. Han var uttalt kommunist, noe som i sterk grad preget samtidens syn på ham. Ved siden av Reidar Aulie var Arne Ekeland den eneste maleren som gjorde revolusjon og krigsrelatert tematikk til hovedtema under okkupasjonen.

I Folkets Hus på Youngstorget finnes flere malerier av Aulie. Arbeiderbevegelsen foretrakk Reidar Aulie, sannsynligvis fordi han ikke var kommunist.

Krigsutbrudd og utstillingsåpning

Da tyskerne marsjerte inn i Oslo i 1940, hadde Arne Ekeland akkurat åpnet en utstilling i Kunstnernes Hus. I et sitat fra Emil Lie i Nordisk Tidende (29.08.40) skrives det:

«Hvert billede uttrykte en avsky mot krig, mot brutalitet, mot vold og undertrykkelse».

Utstillingen besto av 128 verk, hovedsakelig malt mellom 1937 og 1940. Den ble betegnet som en enestående suksess av en begeistret presse og med rekordsalg.

Åpningsbildet i NIAs utstilling, er det nesten tre meter lange «Gullets verdi og bruksverdi fra 1939. Det ble positivt fremhevet av kritikerne i 1940.

Flere bilder har som motiv en sammensvergelse mellom kapital, kirke og militærvesen mot folkets interesser. Ekeland ble genierklært av anmeldere og kolleger. Han fikk med denne utstillingen en status som den ubestridte ener i sin generasjon norske billedkunstnere blant sine generasjonsfeller.

Under krigsårene var Ekelands produksjon preget av varme og optimisme, forteller Susanne G. Lange.

– I maleriene Vårbilde I og II, som er en del av utstillingen, er det harmonien som råder. Kanskje var det fordi han mente behovet for håp og optimisme var viktig, men han hadde også blitt far til en datter i 1941, etter at ekteparet mistet en sønn to år tidligere.

Refusjon og oppreisning

Sommeren 1937 utførte Ekeland idéskisser til utsmykning av sentralhallen i Oslo rådhus, men han fikk ikke oppdraget. Han kunne kanskje ha trøstet seg med at heller ikke Edvard Munch fikk bidra til utsmykningen, mens den tidligere læremester Axel Revold var en av dem som kom med.

Ekeland kom aldri over skuffelsen over ikke å være tildelt noe oppdrag ved utsmykningen av Oslo rådhus. Han så på dette som en politisk motivert konspirasjon. Men skissen til fondveggen Frihetens søstre ble et hovedmotiv som Ekeland lagde flere versjoner av.

Da det i 1958 ble utlyst en utsmykningskonkurranse for trappe- og vandrehallen på Stortinget, deltok Ekeland med en annen versjon av «Frihetens søstre», men nådde ikke opp denne gangen heller. Men i 1991 ble «Frihetens søstre II» hengt opp på prøve i trappehallen mens kunstverket som hang der – ett av de som opprinnelig hadde vunnet konkurransen i 1958 – skulle restaureres. I 1993 bestemte Stortingets presidentskap at Ekelands maleri skulle henge permanent. Han fikk endelig sin oppreisning.

Stor variasjon

I utstillingen på Telemark Kunstmuseum kan du se en stor variasjon av Ekelands kunstverk. Dette er den største Ekeland-utstillingen på mange år, med 35 malerier fra ulike perioder og stiler av hans produksjon.

Flere av de rike kunstsamlernes innkjøp har bidratt til å ta vare på kunsten gjennom tidene. En av disse – Halvdan Hafsten – kjøpte mange av Ekelands kunstverk. Det er en av grunnene til at mye av Ekelands kunst er bevart, til tross for at 300 malerier og rundt 1000 tegninger gikk tapt under en brann i hans atelier på Bøn i 1964.

I 1972 representerte han Norge i Venezia-biennalen. Han deltok med 15 malerier.

Arne Ekelands politiske holdninger lå fast til det siste, og han fryktet at oppløsningen av Sovjetunionen innvarslet en periode med ustabilitet og oppløsning, med fremveksten av en ny nasjonalisme som konsekvens på sikt.