Da streik ble kriminalisert: – En svikt i demokratiet

I 1927, etter en lang forutgående prosess, vedtok Stortinget et sett med lover som endret spillereglene i arbeidslivet.

De såkalte «tukthuslovene» gjorde rettsapparatet til et redskap for arbeidsgiverne i kampen mot arbeidstakerne, ifølge jussprofessor Hans Petter Graver.

Historien om hvordan tukthuslovene ble til, hvordan de ble mottatt og møtte motstand – og hvordan de også ble nedkjempet, kan du lese om i hans nye bok «Tukthuslovene. Sivil ulydighet og trusselen mot rettsstaten».

– Boka er også et forsvar for sivil ulydighet under visse betingelser. Allerede i 1927 var det norske samfunnet robust nok til å tåle det, sier Graver til LO-Aktuelt.

Likhet for loven

Det var partiene Høyre og Bondepartiet som ville innføre lovene. Til sammen utgjorde de stortingsflertallet. Graver skriver at retten ble en direkte del av klassekampen da Stortinget vedtok endringer i både arbeidstvistloven og straffeloven.

Streik ble kriminalisert. Muligheten for effektive fagforeninger ble fjernet, og regjeringen fikk en vid fullmakt til å pålegge tvungen lønnsnemnd i lønnskonflikter.

Å hindre streikebrytere, som arbeidsgiverne kalte de arbeidsvillige, skulle medføre bøter eller fengselsstraff. Lovene var et sterkt partsinnlegg til fordel for arbeidsgiverne.

Graver påpeker likevel i boka at historien om tukthuslovene ikke bare er en del av arbeiderbevegelsens historie, men en historie om den norske rettsstatens historie, en historie om forholdet mellom rett og politikk.

Fagbevegelsen så på lovene som illegitime

Juristene og rettsapparatet var i utgangspunktet innstilt på å håndheve tukthuslovene hardt og konsekvent, men det ble raskt en endring.

Den lovpålagte kriminaliseringen av tiltak mot streikebryterne ble både av jurister og Høyesterett tolket mildt.

– Domstolene trakk klørne ut av denne delen av tukthuslovene, sier Graver.

Politiet fulgte imidlertid lojalt opp med bøter om de streikene behandlet streikebryterne for hardt, men bøtene ble konsekvent nektet betalt. Dermed havnet sakene ofte i retten.

Voldgiftsdommen, altså spørsmålet om regjeringens rett til tvungen lønnsnemnd, var en litt annen skål, den ble heller ikke forlenget.

– Med disse lovene steg temperaturen i fagbevegelsen mange hakk. Lovene ble rett og slett sett på som illegitime, forteller jussprofessoren.

Lovgivningen skulle saboteres. I noen kommuner ble det fra fagbevegelsens og Arbeiderpartiets side gjort forsøk på å få inn meddommere som var imot lovene. Skjønt, dette var ifølge Graver unntaket.

Den andre siden drev dessuten samme taktikk i minst samme skala. Det var ei urolig tid i arbeidslivet med lønnskamp og streiker, ikke minst blant skogsarbeidere og fløtere.

Myndighetene mobiliserte statspoliti mot de streikene. For eksempel i det berømte Menstadslaget i 1931.

Sosialdemokrater versus kommunister

I 1927 var det også innad i arbeiderbevegelsen sterk uenighet mellom sosialdemokrater og kommunister i flere spørsmål.

– Var de uenige om tukthuslovene også?

– I motstanden mot lovene var de helt enige, men ikke i spørsmålet om å oppnevne meddommere. Kommunistene var her mye mer konsekvente i å oppnevne sine egne folk enn det sosialdemokratene var. Og beskyldte ofte sosialdemokratene for å være feige.

I 1935 ble Johan Nygaardsvold statsminister for en arbeiderpartiregjering. Da ble tukthuslovene opphevet.

Graver mener at bestemmelsen hadde gått ut på dato, påtalemyndighetene hadde sluttet å bruke den. Likevel protesterte Høyre. De mente fortsatt at tukthuslovene burde bestå for å beskytte det partiet mente var prinsippet om arbeidets frihet.

Klasse-juss

– Opphevelsen av tukthuslovene var en viktig seier for LO. LO-juristene gjorde en stor jobb som gikk imot det juridiske establishment. Men LO må også dele æren med alle de som ikke nødvendigvis var LO-medlemmer og som gikk til sivil ulydighet mot lovene, mener Graver.

Jusprofessoren skriver i boka: «Tukthuslovene satte både demokratiet og rettsstaten på prøve, og landet kom styrket ut av den».

Graver forteller at fag- og arbeiderbevegelsen allerede under arbeidet med tukthuslovene så på dem som klasse-juss. Da lovene ble vedtatt i 1927, fikk de dette bare bekreftet.

– Da de imidlertid så at domstolene ikke ble tolket lovene i verste mening, fikk de etter hvert en større tillit til rettsapparatet, sier Graver.

Ville knuse fagbevegelsen

Ved stortingsvalget i 1924 fikk Arbeiderpartiet 18,4 prosent av stemmene. I 1927 var dette nøyaktig doblet til 38,8 prosent – fra 24 mandater til 59, en framgang som savner sidestykke i partiets historie.

– Ja, framgangen skyldes nok mye den massive motstanden mot tukthuslovene. 1. mai-demonstrasjonen i 1927 var stor og hadde som hovedparole: tukthuslovene/tramp den ned! Det ble mobilisert. Ikke minst på industristedet Rjukan, forteller Graver.

– Var streikeretten i reell fare?

– Ja, motstanderne av lovene mente nok det. Når regjeringen kunne stoppe enhver streik når det passet dem, og streikebrytere kunne jobbe akkurat som de ville – hvilken betydning hadde en streik da? At det var deler av den borgerlige fløyen som ønsket å knuse fagbevegelsen, tror jeg er riktig.

Sivil ulydighet

Fenomenet sivil ulydighet startet verden over særlig fra slutten av 1920-tallet. Sufragettene som kjempet for stemmerett for kvinner, startet med sivil ulydighet i England før første verdenskrig, og det fortsatte i USA etter krigen. Så kom Mahatma Gandhi og andre.

I Norge ble det satt i gang kronerulling i 1928 for å støtte streikende arbeidere. Dette var forbudt, og Graver kaller det et tidlig eksempel på sivil ulydighet.

Begrunnelsen var at tukthuslovene ble sett på som urettferdige. De visste at de kunne bli straffet, et klassisk trekk ved sivil ulydighet.

Jussprofessoren har ingen vanskeligheter med å forsvare sivil ulydighet når loven bryter med grunnleggende og fundamental rettferdighet.

– Likhet for lovet er et sentralt tema i boka – er det et mulig mål?

– Kanskje ikke i sin ytterste konsekvens, men loven skal i et demokrati gjelde likt for alle. Når det gjelder tukthuslovene, var det et klart brudd på dette prinsippet. Det er viktig også for domstolene å vokte om dette prinsippet. Innføringen av tukthuslovene var en svikt i demokratiet, sier Hans Petter Graver.

Kan bli forbudt å streike under en krise

I boka trekker Graver også linjene fram til i dag. Pandemien viste hvordan myndighetene også i Norge kan gripe til rettsregler som avviker fra normale rettsstatlige prinsipper dersom det oppstår en krisesituasjon, påpeker i professoren.

Nylig foreslo regjeringen lovendringer som skal regulere det sivile arbeidslivet dersom rikets sjølstendighet eller sikkerhet er i fare. En av fullmaktene det foreslås at regjeringen får, er å suspendere retten til arbeidskamp. LO er sterkt kritisk til forslaget og mener det «vil gi regjeringen for vide og uklare rammer»

Graver har i en kronikk i Aftenposten kritisert de nye krisefullmaktene.

– Frykter du en innstramming av streikeretten?

– Ja, dersom det forslaget som er sendt på høring blir lov, vil regjeringen kunne forby streik under en krise. Forslaget gir også regjeringen mulighet til å koble ut både organisasjonene og domstolene, skriver Hans Petter Graver i en epost til LO-Aktuelt.