Randulf kjempet mot fascistene i Spania

«Historien kan ikke lære oss hva vi skal gjøre, for historien gjentar seg aldri. Men vi kan lære av den, på vondt – men også på godt.» Sånn åpnet historiker Jonas Bals sin tale på et arrangement i regi av Grünerløkka historielag ved Spaniamonumentet i Birkelunden 17. august i år.

En som sto 50 meter unna og hørte disse ordene var Arne Bernhardsen, barnebarnet til spaniakjemperen Randulf Dalland som satt tre år i spanske fengsler under og etter den spanske borgerkrigen.
– Randulf snakket innmari lite om alle traumene sine. Men han hadde mareritt om natta, sier Bernhardsen.

I år er det 90 år siden starten på den spanske borgerkrigen. 300 nordmenn kjempet frivillig på republikanernes side. Randulf Dalland var en av dem. 

Svartelistet på arbeidsmarkedet
Da Randulf fikk fagbrevet sitt som rørlegger en gang på 1910-tallet, sa mesteren hans: «Du er den beste læregutten jeg har hatt, men du er pokker så stor i kjeften».

På grunn av organisasjonsarbeidet ble han tidlig blokkert fra jobber i faget sitt. I begynnelsen av 1920-årene dro derfor bergenseren til Oslo i håp om å få fast arbeid, men opplevde at arbeidsgivernes svarteliste var godt utviklet i de store byene i Norge. Det var harde kår i arbeidslivet på denne tida.

Fra Moskva til spansk fengsel
I åra 1935–1937 studerte NKP-eren og rørleggeren Randulf Dalland, (4.5.1900 – 9.11.1984), ved Kominterns Leninskole i Moskva. Sjøl om han fikk både kona Anna og dattera Eva over til Moskva i 1936, brøt han over tvert med utdanningen – han ville kjempe mot Franco i Spania.

Sammen med andre frivillige fikk han opplæring og offiserskurs i Rjazan sørøst for Moskva. Han ville forsøke å hindre Francos fascistiske styrker som overfalt den lovlig valgte regjeringen i Spania 17. juli 1936.

Dalland ble løytnant og seinere kaptein i den spanske folkehæren – i Hans Beimler-bataljonen i den 11. internasjonale brigaden. I et nattlig angrep sommeren 1937 rykket flere menn i Dallands brigade for langt fram. Dalland fikk jobben med å samle troppen. 20 mann ble sendt bakover, men han og tre til fra mannskapet ble overrasket av det plutselige dagslyset og fiendtlige styrker og ble tatt til fange og fengslet. Alle ble dømt til døden, men henrettelsenble midlertidig utsatt. Daglig opplevde de at kamerater ble hentet ut av cellene på morgenen og skutt.

Med døden som nærmeste nabo
Men det skulle mer til for å knekke en bergenser som Dalland. I sju måneder ble han sittende i en klostercelle. Bare iført en skjorte og ei bukse. Han lå på et steingulv med fire papirsekker som sengetøy. Utenverden var koblet ut, de så ikke engang sola. I tre år ble han flyttet fra fengsel til fengsel, til sammen 15 fengsler. Og ble behandlet som en farlig kriminell og ofte isolert fra andre fanger. I Zaragoza-fengslet fikk han sin andre dødsdom. Her var han med å organisere et opprør som gikk i vasken dagen før det skulle iverksettes.

Til avisa Dagbladet sa han i 1975:
– Min historie er ikke så viktig, men jeg kan nevne en episode som jeg ikke kan glemme. Vi ble tvunget til å gå til katolsk messe, og en dag i Zaragoza-fengslet hilste presten oss med ordene: «La oss be for dem som var med oss i går, men som ikke er her i dag – og la oss be for dem som ikke er med oss i morgen. Det er for mange av dere, her må gjøres rent.» Dette var velsignelsen presten ga de tusen lusete, skabbete og dødssyke fangene, som daglig så sine kamerater forsvinne, og hørte smellene fra eksekusjonspelotongene.

Hans verdi ble målt i klippfisk
Hjemme i Norge var det kampanjer for å få Franco til å løslate norske fanger. Dalland hadde en offisiell status i Norge som gjorde ham vanskeligere å skyte. Og han hadde gode venner både norsk i fagbevegelse og i Arbeiderpartiet som satt med regjeringsansvaret.

Via sin søster Klara, og med bistand fra Martin Tranmæl, ble det jobbet hardt for å få ham løslatt. Men våren 1939, da borgerkrigen var over og Franco hadde vunnet, satt fortsatt Dalland som eneste norske fange i et fengsel i Valdenoceda (Burgos). Nå fikk han varer som tobakk, såpe og mat – og til og med noen penger av Røde Kors som han delte med andre internasjonalister i samme celle.

Også ledelsen i Norges Kommunistiske Parti jobbet hardt for å få ham løslatt. Kildene er litt uklare, men enten klokka seks om morgenen 8. april 1940 eller 4. mai samme år (hans 40-årsdag) ble han hentet opp fra fangehullet og løslatt.

Barnebarnet Arne Bernhardsen skriver: «Franco var også forretningsmann, og løslatelsen kom etter forhandlinger med den norske regjeringa. Han var kjøpt fri for et ukjent antall kilo klippfisk. I forhandlingspapirene står det at han var idømt dødsstraff fire ganger, men de to siste var nok bare for å heve prisen.»

Måneder på kalde steingulv i kjellere i klostre eller andre murbygninger hadde kostet sin pris. Skjørbuken hadde gjort ubotelig skade. Magen var ødelagt. Og de fleste tennene var borte. I tillegg hadde han pådratt seg bronkitt.

Taus om spaniatida
– Randulf var innmari glad i sine barnebarn, sier Arne Bernhardsen (født 1954), en av Dallands to barnebarn.

Spaniakjemperen var kjent som litt av en spilloppmaker i miljøet, det var alltid noe som skjedde rundt ham, han kunne fortelle historier, tulle og tøyse og lage alkoholfrie drinker til oss, forteller Bernhardsen.

– Og så fikk dere kanskje mange personlige historier fra den spanske borgerkrigen?

– Nei, Randulf snakket ikke om Spania bortsett fra når han hadde noen offisielle oppdrag eller han ble intervjuet av journalister.

Det manglet ikke på spørsmål fra barnebarnet. På slutten av Franco-regimet – han døde i 1975 – var det ikke uvanlig i venstreradikale kretser å boikotte reiser til Spania. Bernhardsen gikk på forsøksgym, og de skulle ha en studiereise til Spania. Da måtte han ta en samtale med morfar.   

– De drepte jo fortsatt sosialister, kommunister og fagforeningsfolk langt opp i 70-åra, Randulf snakket ikke så mye om sin opplevelse, men mest om hvor viktig det var med internasjonal solidaritet. Og at han ikke hadde vært i live om det ikke hadde vært en stor bevegelse i Norge og i andre land for å få sluppet fri internasjonalistene.

Randulf Dalland satt i bystyret i Bergen, forteller Bernhardsen.

Han legger til at i Norge var det en svært stor bevegelse i store deler av LO som var antifascister og tok sterkt avstand fra Francos soldater. Det ble samlet inn penger og lagt press på regjeringen og partiledere i Arbeiderpartiet.
– Dette snakka han mye om, sier han.

En kompromissløs familie
Randulf Dallands familie var stor. Han hadde sju søsken og ett som døde, altså til sammen åtte. Alle var involvert i andre verdenskrig. En ble skutt på Trandum, en forsvant på havet. De andre satt mer eller mindre i fengsel. Bortsett fra hun yngste.

– De satte jo ikke damer i fengsel, tyskerne var litt gentlemensaktig, de trodde ikke at damene drev med sånt. Men hun delte ut flygeblader. Dalland-familien var en kompromissløs NKP-familie som ofret mye, mener Bernhardsen.

Og de var solide fagforeningsfolk.

Bernhardsen forteller at hans mor Eva, Randulfs eneste barn, snakket en del om den spanske borgerkrigen. Men ikke veldig mye.

– Det var bare sånn det var, sier han.

Skjønt, han kommer fra et hjem det ble diskutert politikk hele tida.

Verken de som deltok i den spanske borgerkrigen, var krigsseilere eller drev motstandsarbeid under den andre verdenskrig, snakket noe særlig om sine egne opplevelser. Med noen få unntak.

Kjemp og lær
I perioden 1945–1949 ble Randulf Dalland valgt inn på Stortinget for NKP. Ved valget i 1949, året etter kommunistenes kupp i Tsjekkoslovakia og med den påfølgende kråkerøytalen til Gerhardsen, mistet NKP samtlige av sine 11 stortingsrepresentanter. Dalland ble journalist i Friheten, partiets avis. I 1973 døde hans kone Anna (Annemor). Og 11 år seinere, 9. november 1984, døde også Randulf Dalland.

Blant hans etterlatenskaper var en pistol som hans datter Eva leverte til politiet i Oslo våren 1985. Og en spesiell historie som han sjelden sjøl fortalte, men som mange visste en del om. For på skrivebordet til Arne Bernhardsen står et trebindsbokverk i miniatyr skåret ut i bein. Det skar Randulf Dalland ut under oppholdet i St. Clara-fengslet, og var til Eva. Det bærer tittelen «Kjemp og lær».

Denne saken er basert på Arne Bernhardsens artikkel «Randulf Dalland – en rørlegger i kamp for rettferdighet» og samtaler med Bernhardsen.