Dette er en sak fra
Magasinet for fagorgansierte
Vi skriver om ansatte i store bransjer i privat sektor, blant annet industri, bygg, transport og hotell og restaurant.
Les mer fra oss
Oljebransjen og miljø-bevegelsen må snakke sammen – tenkte Manifest Tankesmie. Og dermed satte de i gang «parterapi» med Fellesforbundets Atle Tranøy og Anja Bakken Riise fra Framtida i våre hender. På et seminar i Stavanger fortalte de hvordan det gikk med forholdet.
STAVANGER: Nå er det egentlig litt rart å kalle prosjektet «parterapi», hvis det handler om å føre sammen to parter som står så langt fra hverandre som miljøbevegelsen og oljebransjen synes å ha gjort. Det er kanskje riktigere å kalle det en slags datingtjeneste. For det prosjektet har gjort, er å føre Tranøy og Riise sammen over tid, til samtaler om hva man egentlig skal gjøre med klimautfordringene, som jo både oljebransjen og miljøbevegelsen sier de vil ordne opp i. Og det samtidig som man beholder et norsk velferdssamfunn med lav arbeidsløshet og velstand for alle, som også begge gjerne vil ha.
Samlivsterapien er en del av Manifests prosjekt «Grønn Industri» – som vil både definere og få fart på, vel, nettopp dette: Den grønne industrien, som nå alle er blitt enige om at vi skal leve av etter oljen. Alle er bare ikke enige om hva den er, eller når den kommer, eller hvem som skal betale, og slike ting.
Manifests leder Magnus Marsdal har nylig kommet med en bok om datingen, som blant annet har samarbeidet med et forskningsprosjekt på Universitetet i Oslo, om hvordan oljearbeidere i flere land ser på klimadebatten. Den har også fått veiledning av kjendisterapeut Sissel Gran. Dessuten har et forskningsteam ved University College London skrevet en rapport om hvordan Norge kan bli en grønn industrigigant.
Og i slutten av oktober var det Tranøy og Riises tur til å fortelle, på årets Manifestkonferanse.
– Jeg har jo vært en ivrig deltaker i den polariserte debatten …, begynte Tranøy.
Industrirørleggeren fra Stord har lang fartstid fra fagbevegelsen, og har vært tillitsvalgt på heltid fra 1983, blant annet som konserntillitsvalgt i Aker Kværner. I dag er han ansatterepresentant i styret til Aker ASA, og leder for Fellesforbundets avdeling 118 Hardanger Sunnhordland.
I boka til Marsdal forteller Tranøy om sin oppgitthet over klimastreikende ungdom som i 2019 krevde stopp i norsk oljeutvinning. Det var som om de ikke visste i hvor stor grad Norge levde av den.
– Men så skjønte jeg at verken industrien, fagbevegelsen eller jeg tjener på denne polariseringen. Skal vi lykkes med omstillingen, må vi snakke sammen, sa Tranøy.
Det er Riise enig i.
– Det som taper mest på denne polariseringen er naturen og klimaet, sa hun.
Det er jo et godt utgangspunkt for samtaleterapi. Hvis både industrien, fagbevegelsen, naturen og klimaet taper på at man ikke snakker sammen, burde det være åpenbart at industrien og fagbevegelsen og miljøbevegelsen må gjøre det. Helst hele tiden.
Men som både Marsdal, Riise og Tranøy var inne på, har ikke forholdet mellom oljeindustri, industriforbund og miljøbevegelse vært preget av særlig nærhet. Det har vært mest roping på avstand. Uvennlig roping med mye slagord og stråmannsargumentasjon.
Og da når ingen fram med noen ting.
– Hvis vi sitter og hyler til hverandre fra hver vår grøftekant, er det lett for politikken å ignorere oss, sa Tranøy.
– Men hvis vi står sammen, så kan de ikke gjøre det.
Før konferansen i Stavanger var det regjeringsskifte i Norge, og det brakte debattantene/paret over på hovedspørsmålet hele dette prosjektet er ment å skulle si noe om: Hva må egentlig gjøres? For hvor bra det enn er å snakke sammen, så blir samtalen ganske tom og selvopptatt etter hvert hvis den bare handler om å snakke sammen. Så hva syntes de to om Hurdalsplattformen til regjeringen Støre? Og hva mer ønsker de?
– Det jeg syns er bra med den, er at den er tydelig på at staten må spille en aktiv rolle, sa Riise.
– Det mange i miljøbevegelsen har savnet, er en klar og tydelig plan for hvordan norsk næringsliv og industri skal være framover. Hvis vi ser en klar plan, så kan det sikkert gå an å kompromisse om tempo for omstillingen og så videre.
– Industriarbeidere er også opptatt av en bærekraftig framtid for våre barn og barnebarn, sa Tranøy.
– Og industriarbeidere ser at produktene må være klimaforsvarlige dersom bedriftene skal overleve, sa den rutinerte industrimannen, som hadde en tydelig oppfordring til regjeringen Støre:
– Jeg ønsker et statlig investeringsfond. Bare se hva man fikk til i oljealderens begynnelse, da man satte seg klare mål.