Trøbbel i paradis

– Alt som skjer i Honduras er dobbelt så mye, dobbelt så ille, sier Ofraneh-leder Miriam Miranda.

Vi er i Vittoria del Cruz, ikke langt fra byen Tela nord langs gulfkysten. Et samfunn med rundt 10.000 innbyggere. Små enetasjes murhus med blikktak. Det er stekende hett, selv på formiddagen. Lange bølger slår mot stranden, under stråtakene løper småjenter og gutter rundt og tilbyr en sjelden turist poser med hjemmelagede maiskaker og kokosnøtter. Dette er den vakre Tela-bukten, midt i garifuna-land, hjemland for et folk med bare 216 års historie i Honduras. Men like fullt et anerkjent urfolk, hvis språk, musikk og dans står på UNESCOs liste over mesterverker i muntlig og immatriell kulturarv.

Rømte slaver

Forfedrene til garifunaene var slaver som ble fraktet fra Nigeria til Karibia i to spanske skip i 1635. Nær øya St. Vincent grunnstøtte skipene, slavene rømte og søkte tilflukt på øya der de ble tatt i mot av karibiere. Etterkommerne av nigerianere og karibiere ble til folket garifuna. I 1796 invaderte britene St. Vincent. Det ble raskt konfrontasjoner mellom de ”sorte karibierne” og engelskmennene og den britiske løsningen var som så ofte før, deportasjon. Rundt 5000 garifunas, av dem overlevde bare 2500, ble deportert til øya Roatán, utenfor kysten av Honduras. Den lille øya hadde ikke plass og muligheter til å brødfø så mange mennesker, så mot å bli brukt som soldater ga honduranske myndigheter klarsignal til at de kunne slå seg til på fastlandet. I dag er de spredt langs hele den karibiske kysten i Mellom-Amerika.

Rettigheter

I et forsamlingslokale med en bar og noen biljardbord i den ene enden har lokale garifunas samlet seg for å møte representanter for Norsk Folkehjelp og seks EL & IT-ambassadører fra Norge. Forsamlingen som har møtt opp består for det meste av eldre kvinner. Til stede er også Ofraneh-leder Miriam Miranda og visepresident i Ofraneh, Alfredo Lopez, som selv er fra dette området. Det er første gang de har besøk av en fagforening.

– Mellom Guatemala og Nicaragua er det i dag åtte garifuna-samfunn. Flere er blitt borte, på grunn av utvikling av nye turiststeder, forklarer Miriam, og viser til at byen Tela, ikke langt unna opprinnelig også var garifuna-land. I dag sitter ikke garifunas bare på strandrettigheter, men også på underjordiske ressurser og ikke minst vannressurser. Det er viktig i et område der ferskt vann er et knapphetsgode.

Det er viktige dager for Ofraneh og garifunas når vi er på besøk. Morgene etter skal ledelsen i organisasjonen til hovedstaden for å reise et juridisk krav overfor honduransk høyesterett. Bakgrunnen er at honduranske myndigheter vil etablere såkalte modellbyer langs kysten, med særlige skattefordeler og der store selskap med interesser innen turisme og næringsvirksomhet skal kunne etablere seg.

– Disse modellbyene vil påvirke mye av vårt område. Det er rett og slett et angrep på våre liv, sier Miriam

Narkotrafikken

En annen trussel mot garifunas er narkotikatrafikken. 70 prosent av narkotrafikken gjennom Honduras mot Mexico og USA går langs kysten. Det har endret sikkerhetssituasjonen radikalt. Enkelte landsbyer er i dag helt kontrollert av narkotikabandene.

– Vi er den eneste organisasjonen som opprettholder fredelig motstand mot denne trafikken. 1200 hektar av våre områder er i dag tatt av store narkobaroner, forteller Miriam.

Ofraneh jobber med solidaritet og nettverksbygging både nasjonalt og internasjonalt. På lokalnivå foregår det et kostbart og til tider slitsomt arbeid. Etter kuppet i 2009 er sikkerhetssituasjonen endret dramatisk.

– Dette er et land i krise, sier Miriam med ettertrykk. Volden og sikkerhetsproblemene har økt voldsomt etter kuppet, forklarer hun.

Ungdom og kvinner

Vi ser ikke mange ungdommer, hverken i møtelokalet eller ute på gatene. Men Onfraneh har både kvinner og ungdom i tankene når det jobber med sine ulike strategier. Norsk Folkehjelp har støttet garifunas i arbeidet med å etablere lokalradioer, som kan bringe deres budskap ut til folket. I Vittoria del Cruz er det tekniske utstyret betalt med midler fra folkehjelpa.

– Styrken i organisasjonen vår finner du i lokalsamfunnene. De er en bauta i motstandsarbeidet, sier Miriam. Ofraneh jobber også med en sak overfor den interamerikanske menneskerettighetskommisjonen, som nettopp går på rettigheter for garifunas.

Arbeiderstøtte

Alfredo Lopez er glad for at det er arbeidsfolk som står bak støtten fra Norsk Folkehjelp og EL & IT Forbundet. Han håper ungdom etterhvert vil flytte tilbake til Vittoria del Cruz. Alfredo takker Norsk Folkehjelp for solidariteten.

– Vi har ikke så gode erfaringer med bistandspenger. de går som regel kun til statlige funksjonærer. Det største og beste dere kan gjøre er å støtte oss i kampen for å få jorda vår tilbake, sier Alfredo. Han karakteriserer kampen for jorda som en kamp mellom David og Goliat, der motkreftene er store private eiere, narkobaroner og internasjonale selskaper.

– Etter all lidelsen vi har vært gjennom, kan vi ikke bare forsvinne som folk. Vi må bruke all vår kultur og tradisjon i kampen istedet for våpen, sier Alfredo Lopez.