Silje og Christine er konduktører på Norges nordligste togstrekning

Rundt 20 turister samler seg rundt det blå toget på Narvik stasjon. Himmelen er klar, og vintersola nærmer seg fjelltoppene.

Det lover godt for turistene som har ett mål for kvelden; forhåpentligvis få et glimt av nordlyset.

Foran seg har de en 36 kilometer lang strekning, opp til Bjørnfjell, bygd av rallarene for drøyt hundre år siden.

– Det er en strekning som er full av historie og noe av den fineste og villeste naturen i Norge, sier Silje Kristine Larsåsen.

Konduktør og potet

Hun er en av seks konduktører i Arctic Train. Denne togturen er to av dem på jobb.

Larsåsen og Christine Bugge skal se til at passasjerene får en god og trygg togreise. En konduktørjobb, slik de fleste tenker seg den, er det ikke.

– Vi er litt som poteten. Brukes til alt. Vi er litt guide, jobber litt på kafeen på stasjonen, litt informasjonsarbeider og litt reiseleder. Men først og fremst er vi konduktører, understreker Bugge.

Det er en jobbtittel de har kjempet hardt for. I fjor fikk de endelig tariffavtalen på plass med Arctic Train. Det tok tid, uten at Larsåsen opplever det som om arbeidsgiver motarbeidet avtalen.

– Det var nok mer sånn at vi rett og slett trengte den tiden vi brukte, sier hun.

Historiens sus: Her ble Nord-Norges første arbeiderkamp kjempet

En hånd på rattet

Men for konduktørene var det viktig å få en avtale. For i et reiselivsselskap som ble startet opp under koronapandemien, med usikkert kundegrunnlag, kan det bli litt mye armer og bein, påpeker Larsåsen.

– Da er det viktig å ha en hånd på rattet. Vi er et selskap som må prøve og feile litt. Noe fungerer, mens andre ting ikke gjør det. Det betyr ikke at vi ikke skal ha samme forutsigbarhet og rettigheter som andre ansatte i arbeidslivet. Må for eksempel vaktlister endres, skal vi ha muligheten til å drøfte det. På sånne områder har jeg følt at vi har drevet med litt voksenopplæring, sier Larsåsen.

Hun understreker at det ikke betyr at arbeidsgiver og arbeidstaker er veldig uenige.

– Jeg og alle de andre som er medlemmer i Norsk Jernbaneforbund her, ønsker virkelig at Arctic Train skal lykkes, for det er en utrolig fin arbeidsplass. Jeg trives virkelig i jobben min, sier Larsåsen.

Norges nordligste

Denne kvelden er det litt mindre folk. Nordlyssesongen går mot slutten. Men etter en drøy uke med fullstappet tog under den årlige vinterfestuka, er det greit med noen rolige dager. Likevel skal passasjerene få en fin kveld.

Mens Bugge blir med toget opp til endestasjonen, hopper Larsåsen av på Katterat stasjon.

Her var norske styrker stasjonert under unionsoppløsningen og tyske styrker under andre verdenskrig. Nå er det engelske, amerikanske, tyske og franske turister som skal drikke varm solbærtoddy og spise sveler, som har inntatt det fredede stasjonsområdet.

På returen blir turistene møtt med bål, fakler og en stjerneklar himmel – uten nordlys.

– Naturen kan vi ikke gjøre noe med. Vårt mål er å være med å utvikle dette og nye produkter som gjør at det er fortsatt er rom for et turisttog i Narvik. Sånn at vi fortsatt kan jobbe som Norges nordligste konduktører, sier Larsåsen.