Pensjonistene savner samholdet – ikke jobben

Attenhundreogførtifire. EN-ÅTTE-FIREOGFØRR!

Torgeir Lindblad roper ut vinner på vinner. Til slutt blir det 21 av dem. For i lotteriet til Freia pensjonistforening er alle vinnere.

Alle har med en gave til vinnerbordet – og alle trekkes som vinnere til slutt.

Den viktigste gaven – beklager floskelen – er allikevel samholdet.

Klart, med dagens sjokoladepriser er det kjekt å ta en svipptur innom den godt rabatterte Freia-kiosken. Men det er først og fremst sladringa med gamle kolleger som samler pensjonistene.

Hver siste torsdag i måneden møtes de i den flotte Freia-kantina. Et sted mellom 15–25 stykker samles under Munch-maleriene. På faste plasser, så klart.

– Vi savner samholdet, men ikke jobben. Og ikke sjefene! flires det rundt herrebordet.

Merkelig stillhet

Freia-pensjonistene speiler pensjonister flest, i så måte.

En undersøkelse blant 60–80-åringer viser at nesten 9 av 10 savner arbeidsoppgavene, og 8 av 10 savner lønna.

Men det største savnet er samholdet: Hele 92 prosent sier de savner kollegene – og det savnet stilnes ikke av økende alder.

Kvinner og menn kjenner på et omtrent like stort savn, viser undersøkelsen fra Kunnskapssenter for lengre arbeidsliv.

– Når du har delt lunsjpausen med noen gutter i over 20 år, og det plutselig er stopp … Det er jo litt merkelig, sier Jahn Thøgersen.

Han jobba som mekaniker på sjokoladefabrikken i 49 år, og var tillitsvalgt på ulike nivå stort sett alle åra.

Nå er han fast inventar på torsdagsmøtene – og sitter selvfølgelig i styret til pensjonistforeninga. En gang tillitsvalgt, alltid tillitsvalgt.

– Det blir mye mimring og historier fra tida her, så klart. Historiene blir pynta litt på, og vokser seg større år for år, det er morsomt i seg selv, ler «Thøgers».

Stor overgang

For en som knapt er halvveis inn i yrkeslivet, så er det lett å romantisere pensjonisttilværelsen, langt der fremme. Hvem har ikke lyst til å bestemme helt og holdent over sin egen hverdag?

Men så er det ikke nødvendigvis sånn at barnebarna har lyst til å henge med deg så mye som du trodde. Og kanskje gubben eller kjerringa synes det kan bli mer enn nok tid sammen? Og det var jo godt å ha noe fast å gå til om dagen?

På mange måter er overgangen til å bli pensjonist en av de største her i livet. Plutselig står du der uten gjøremål.

Anbefaler å planlegge

En annen undersøkelse fra Kunnskapssenter for lengre arbeidsliv viser at 1 av 5 arbeidstakere gruer seg til de blir pensjonister.

Da gjelder det å ha tenkt gjennom sakene på forhånd – og lagd avtaler. Det er i alle fall rådet fra Thøgersen.

– Særlig vi mannfolka er nok ikke så flinke til å ta kontakt. Så jeg var veldig bevisst på å lage avtaler før jeg slutta. Vi møtes da og da, der og der. Du kan ikke pensjonere deg og sitte der hjemme og tenke «håper noen ringer meg i dag» …

– Ja, så husk å skaffe telefonnumre til hverandre også!

Thøgersen slenger seg gjerne med på fredagspils på den lokale puben utenfor Freia-fabrikken, som gjerne trekker til seg en del av de gamle kollegene som fortsatt står i arbeid.

Og hver onsdag går den tidligere sjokoladearbeideren tur med gamle kolleger langs Østensjøvannet i Oslo

Bedre før i tida

Alt er avtalt på egen kjøl. Før styrte arbeidsgiveren Freia med pensjonistforeninga. Da kunne flere busslass bli sendt på tur sammen.

Nå er det opp til pensjonistene selv, og deltakelsen er ikke like høy som den en gang var.

– Jeg synes jo egentlig bedriften kunne bidratt mer. Jeg husker da pensjonistene ble takket av med torettersmiddag og fikk noe i ekte sølv som gave. Nå blir man avspist med et kakestykke på pappfat og får med ei konfekteske, sukker Thøgersen.

Alt var som kjente bedre før i tida. Men heldigvis kan samholdet tas vare på – også i nåtida.