Kampen om land og vann

Kapital fra andre deler av verden spiller fortsatt en stor rolle i det lille landet mellom Stillehavet og Amazonas-jungelen.

Et japansk selskap har vært blant de største plantasjeeierne, der ansatte inntil nylig har levd under slavelignende forhold.

Og over store deler av høylandet skjer en konstant tautrekking mellom de som driver industrielt jordbruk, og de som ønsker å holde fast ved forfedrenes økologiske og naturvennlige metoder.

Den siste gruppen er det mange av på et økologisk marked i byen Cotacachi. Langt flest er i tillegg kvinner, og det har en helt spesiell forklaring: Jordbruk er koblet sammen med likestilling.

– Vi ønsker å samle så mange kvinner som mulig, sier Magdalena Fueres, leder av kvinnekomiteen i den lokale urfolksorganisasjonen AUCC.

I 1999 tok hun initiativ til å la noen få kvinner selge ferdiglaget mat på byens årlige marked. Gradvis har de jobbet seg fram til et eget, overbygd område som holder åpent hver søndag, og der 350 kvinner deltar når de kan.

– Da vi oppmuntret kvinner til å bli med i organisasjonen vår, sa mange at de ikke hadde penger til bussen, og at mennene ikke ville betale for at de skulle delta på politiske møter. Ved å komme hit og selge mat de har dyrket, får de egne penger og dermed også mer frihet, sier Fueres.

Har alltid dyrket økologisk

Norsk Folkehjelp besøker markedet sammen med representanter for Norsk Tjenestemannslag (NTL), som støtter Folkehjelpens arbeid i Ecuador.

Bak fargerike, små hauger med bønner, mais, småpoteter, frukt og bær, står Jose Elena Savedra Lopez og tar imot penger fra en kunde.

Hun har deltatt i opplæringen AUCC gir de kvinnelige småbrukerne. Produktene har hun avlet fram med litt hjelp fra mann og to barn.

Kravet om å dyrke økologisk, har ikke vært noen utfordring for dem.

– Vi har alltid dyrket uten bruk av kjemikalier og kunstgjødsel. Vi har gjort det på den måten besteforeldrene våre lærte oss. Men jeg har lært fra organisasjonen at det er viktig å ha en mest mulig variert produksjon.

En slik tankegang deler ikke de som styrer over det industrielle landbruket.

Ikke langt unna markedet kjører vi langs kanten av en dalbunn som er så godt som dekket av enorme drivhus. I de fleste dyrkes det utelukkende roser.

På internett finner vi opplysninger som at 390 ulike varianter dyrkes i «den mest gunstige typen jord» fra utdødde vulkaner.

De tradisjonelle småbrukerne er stort sett fortrengt fra disse mest fruktbare delene av naturen. Hever man derimot blikket, ser man en rekke små åkerlapper i åssider så bratte at det er vanskelig å skjønne hvordan det er mulig å dyrke noe der.

Bitre fiender i kampen om vannet

Kampen her i høylandet handler ikke bare om dyrkbar jord, men også om tilgangen på vann. En som virkelig har fått føle dette på kroppen, er en organisasjon for bønder og urfolk.

Bøndene er helt avhengige av vannet som kommer fra páramoen, et økosystem som ligger på rundt 3000 meters høyde. Vegetasjonen samler opp og fordeler vann, i tillegg til at den binder CO₂.

Agroindustrien har mange steder lagt vannet i rør ned til brønner ved egne plantasjer og drivhus, noe som har ført til at det har blitt lite til overs til småbrukerne.

Dette ønsket Allauca for noen år siden å forhindre i San Isidro og de nærliggende fire lokalsamfunnene. Men alle var ikke enige om at dette var løsningen, Allauca mener selv at noen utenfra prøvde å splitte dem.

I kampene som oppsto, ble flere kidnappet, såret eller måtte flykte. Selv endte han opp med kjevebrudd og brukne ribben. Til slutt klarte han å få tre av de fire andre småstedene med på en avtale om å jobbe for å beskytte páramoen.

Porfirio Allauca ble engasjert i bevaring av lokalsamfunnet allerede som 13-åring. Det første han kjempet for, var at den lokale skolen ikke bare skulle undervise på spansk, men også det opprinnelige språket til urbefolkningen.

Som godt voksen er han stolt av å ha sørget for opplæring av de unge, så de klarer å ta vare på landområdene.

– 95 prosent av alle som vokser opp her, blir enten boende eller de kommer tilbake etter å ha jobbet andre steder en periode.

Det koster å protestere

Mange småbrukere og urfolk er med i organisasjoner med bånd til det landsdekkende forbundet CONAIE.

Dette er en sterk kraft i Ecuador og har flere ganger mobilisert store folkegrupper for å protestere mot myndighetene. Men motstanden koster.

I 2004 ble den tidligere lederen Leonidas Iza skutt i magen av ukjente gjerningsmenn. Han har også hatt flere straffesaker mot seg, blant annet for påstått tyveri.

Vi møter ham hos MICC på kontoret i Latacunga, 110 km sør for hovedstaden. Det er her i Cotopaxi-provinsen Iza har vokst opp.

Han forteller om en provins der mange lever i fattigdom, også en del i ekstrem fattigdom. Derfor er det så viktig med internasjonal solidaritet, som den støtten de får fra Norsk Folkehjelp.

– Jeg opplever dessuten det vi driver med, som et globalt prosjekt. Det å ta vare på naturressursene, er noe som angår alle.

Leonidas Iza påpeker at de mange organisasjonene i Ecuador er på sitt sterkeste når de klarer å koordinere innsatsen sør og nord for hovedstaden.

Samme poeng blir trukket fram av Cesar Pilataxi som har spilt en viktig politisk rolle i El Pueblo Cayambe, som også er en del av CONAIE.

– Når nord og sør går sammen, lammer vi transporten av varer inn til Quito.

Vitnemål til fremtidige lokale ledere

Pilataxi har trukket seg ut av politikken og konsentrerer seg nå om å lære opp kommende generasjoner. Denne dagen skal han dele ut vitnemål til noen titalls unge mennesker som i fem måneder har deltatt i undervisningen på skolen Sumak Kawsay.

Sumak Kawsay er ikke helt ulik LO-skolen. De unge lærer blant annet om lokale og globale rettigheter og om hvordan de kan bli gode lederskikkelser i egne lokalsamfunn.

Tema på siste kursdag, er historien om den kommersielle utviklingen i Ecuador og hvilken rolle det Internasjonale Pengefondet (IMF) spiller.

– Det er viktig å skjønne hvorfor vi er fattige. Noen ganger sier man at det ligger i skjebnen vår; vi er født fattige og skal dø fattige. Men dere blir kontrollert av de som vil ha tak i naturressursene, påpeker Pilataxi.

Flere elever reiser seg for å takke ham for de fem månedene på kurs. En av dem sier det slik:

– Før skammet vi oss over å være urfolk. Vi ville ikke si hvor vi kom fra. Men via opplæringen har vi fått mer selvrespekt.

En av deltakerne som denne dagen mottar både diplom og en pin med logoen til NTL, er 35 år gamle Rodrigo Tuquerres.

Fra mandag til fredag jobber han som bygningsarbeider, i helgene bruker han tid på familiens lille flekk med jord høyt oppe i fjellsiden. Der dyrker de bønner, hvete, mais, løk og gress til to kyr.

– Kunne du tenkt deg å drive med jordbruk på fulltid?

– Ja, veldig gjerne. Hvis jeg bare hadde hatt en større eiendom. 2000 kvadratmeter er for lite å leve av.

Tuquerres har deltatt på kurset fordi han ønsker å bli en lederskikkelse i lokalsamfunnet.

– Vi blir alltid sett ned på av de store landeierne. Jeg ønsket å lære om hvilke rettigheter vi har, slik at det lille samfunnet vårt oppe i fjellsiden kan få en sterkere stemme.

Stemmeløse slaver

I hovedstaden Quito møter vi arbeidere som absolutt ikke har hatt noen stemme tidligere livet, men som de siste årene har stått på for å få oppreisningen mange mener de har krav på.

Walter Klinger er en av dem. Han vokste opp på en av plantasjene til det japanske selskapet Furukawa. Lenge var verden uvitende om hva som foregikk på disse plantasjene, nå beskrives det som moderne slaveri.

Som 12-årig ble Klinger satt til å skjære ned og dele opp Abaca-palmer. Plantefiberen er eksepsjonelt sterkt og brukes blant annet i bilindustrien og til å produsere pengesedler. Nå er han 68 år gammel, har sår over hele kroppen og ødelagt syn.

– Jeg startet livet her, jeg kommer til å avslutte det her, sier han om området plantasjen ligger på.

Noen skolegang var det aldri snakk om. I likhet med de fleste han vokste opp med, er han analfabet.

– Det eneste jeg ble bedt om å gjøre, var å gripe tak i macheten og gå og kutte fiber. Fra morgen til kveld. Det var et veldig, veldig tøft liv.

I det knøttlille rommet der han bodde med familien, hadde de verken vann eller strøm. Det er derfor synet er så dårlig nå.

– Vi fylte flasker med diesel og stappet oppi noe fiber som vi tente på. Slik fikk vi lys på kveldene. Røyken har påvirket både synet og lungene mine. Mange små barn i leieren døde fordi de fikk problemer med lungene, forteller Walter.

63 år gamle Susanna Quiñónez kom til plantasjen som 5-åring sammen med foreldrene sine. Etter tre år ble hun satt i produksjon med å tørke, dele opp og strekke fiber sammen med moren.

– Vi var slaver! Hvis vi prøvde å kreve noe eller klage, ble vi sendt i fengsel.

Flere dør mens de venter på oppreisning

Sammen med 122 andre arbeidere har hun blitt med i gruppen Furukawa Nunca Más (Furukawa Aldri Mer).

Med hjelp fra jurister har de gått til kollektivt søksmål mot staten og mot selskapet de jobbet for.

Det var først i 2019 at verden fikk øynene opp for de umenneskelige forholdene abaca-arbeiderne levde under. Etter tips fra tidligere ansatte, gikk statens ombudsmann inn i saken.

Det japanskeide selskapet med lokale investorer hadde da mer enn 1000 ansatte på 36 gårder. Mange hadde levd som slaver i over 60 år.

I første rettsrunde fikk gruppen medhold. Dommerne mente staten ikke hadde beskyttet arbeiderne mot urett. Selskapet anket, og i neste rettsinstans ble resultatet motsatt.

Nå er saken til behandling på øverste nivå, som er grunnlovsdomstolen. Gruppens leder, Mayra Valdez, har tro på at det skal gå deres vei til slutt. Men det drøyer ut i tid, og tid er ikke noe de har mye av.

Sju av de opprinnelige 123 er døde av kreft, og mange er gamle og syke.

– Det haster å få en avgjørelse. Det er på tide at staten ordner opp, sier Valdez.

Kjemper mot store gruveselskaper

Elven Intag bukter seg gjennom dype, frodige daler i det som kalles tåkeskog, en slags høyfjellets regnskog.

Her finnes det blant annet rundt 30.000 plantearter og 28 dyrearter som er truet av utryddelse. Fram til for 200 år siden var det bare urfolk som hadde slått seg ned i området.

Nå har internasjonale gruveselskaper sett verdien av det som befinner seg under bakkenivå: Kobber, sølv og gull.

Det første selskapet som startet undersøkelser i 1980, hadde hovedsete i Belgia. Senere kom japanere på banen og nå er det et chilensk, satseid selskap om prøver å sikre seg rettigheter.

For mange av de lokale småbrukerne og håndverkerne, vil dette være en katastrofe. De mener det vil føre til avskoging av store områder og at vann forurenses.

– Det er helt uakseptabelt at multinasjonale selskaper skal overta et så rikt område, sier Luis Robalino, president i en avdeling av AUCC.

Men samfunnet er delt.

Det er også mange som ser for seg at gruvedriften vil skaffe dem arbeid og inntekter i et område hvor det er vanskelig å få økonomien til å gå rundt.

Som et mottrekk prøver en del lokale organisasjoner å skape alternative yrker og inntektskilder. De eksperimenterer også med fornybar energi, slik at de kan skaffe strøm til små lokalsamfunn i dalen uten å ødelegge naturen.

Vi passerer enorme avokadotrær og lilla bougainvillea på vei bort til en av de lokale oppfinnerne. Jorge Guachagmira Fuel bruker metangassen fra avføring til å drifte et aggregat. Strømmen derfra varmer opp en liten smelteovn.

Der smeltes brukte metalldeler, og av den flytende massen lager han blader til turbiner. Disse brukes til å drifte vanndrevne generatorer som gir strøm til private.

Ti familier har så langt fått hver sin generator. Planen på sikt er å bygge et større anlegg, men da trenger de lån fra andre land.

– Dette kan bli et referanseprosjekt for hele Latin Amerika, tror Fuel.

Omgitt av kriminelle

Helt nord i landet, mellom Stillehavet og Colombia, kjemper de ikke bare mot storindustrien. Der er kriminelle gjenger en vel så stor utfordring.

Provinsen Esmeralda har blitt en av de voldeligste i landet. Det skyldes først og fremst naboskapet med kokainproduserende Colombia. Ulike grupper kjemper om kontrollen over frakt og mellomlagring av stoffet som skal videre ut i verden fra kystbyene.

I en sånn virkelighet jobber Nancy Bedon med å få de unge til å holde seg unna lettjente penger fra de kriminelle, men heller satse på utdanning som gjør at de kan leve av naturens ressurser.

Utopia Popular har de kalt skolen for de som ikke kan ta seg råd til å gå på de ordinære universitetene.

– Vi har stor tro på utdanning, sier Bedon.

– Ikke bare den formelle formen for opplæring, men også det å kunne noe om økologi og riktig ernæring. Elevene skal også få en sterk kollektiv bevissthet gjennom skolegangen, sier hun og understreker:

– Det er alltid håp, selv i et vanskelig område som vårt.