Døden, savnet og ensomheten

Roy Jacobsen har skrevet en mengde bøker. De aller fleste er romaner. Og nesten samtlige av dem er svært forskjellige, spesielt i valg av temaer. I 1991 slo han gjennom med romanen «Seierherrene», en murstein av ei bok som særlig har slått an i sosialdemokratiske kretser. Jacobsen har da heller aldri lagt skjul på at han har sjela si tett opp til Youngstorget. God venn var han også med Jens Stoltenberg og Jonas Gahr Støre.  

For som verbet i forrige setningen antyder: To måneder etter at hans gode venn og kollega Ingvar Ambjørnsen døde i fjor, gikk også Jacobsen bort. Romanen «Delirium» er altså en posthum utgivelse. Den ble visst nok funnet på hans etterlatte datamaskin sånn den nå foreligger. Og litt uferdig er den, det kan et trenet øye lett se, men teksten er såpass klar at forlagets avgjørelse om å gi den ut, greit kan forsvares.

Hva handler den så om? Jo, den handler om døden. Sjøl om Jacobsen var sjuk i tida før han døde, er likevel valget av tema påfallende. Vi møter en navnløs jeg-forteller i en tettskrevet tekst på knappe 200 sider uten kapitler. Den åpner sånn: «Vi er to mann. For ni år, fem måneder og tre dager siden var vi åtte, en vennegjeng som hadde vokst opp i et gårdsrom på Sagene …» Fortelleren er altså en av disse to, den andre er kompisen Martin. De andre er nå døde. Fortelleren og Martin er godt voksne mennesker som ukentlig møtes til en kaffekopp på kafeen til Ibrahim. Her snakker de om dagligdagse ting som opptar og plager dem sånn eldre mennesker gjerne gjør. Minnene er mange, det kommer mange gode historier ut av erindringene. Det ene tar det andre. Og om de ikke er hjemme hos hverandre, så spaserer de litt rundt i Oslo. Med nostalgien fortsatt i høysete. Etter hvert blir vi som lesere ganske godt kjent med deres respektive familier. Gjennom skilsmisser, barn og barnebarn – altså den gamle, gode og tradisjonelle visa. Et langt liv inneholder så mangt. Mot slutten av livet, ved reisens slutt så å si, føler mange for å rekapitulere mye av det de husker. Av gleder og sorger. Savnet av kamerater som er gått bort er nærværende på nesten hver eneste bokside. To gamle gubber føler på ensomheten sjøl om fortelleren fortsatt har kona ved sin side. Skjønt, hun har sitt.
Det er ingen stram fortelling Jacobsen har skrevet denne gangen. Handlingsgangen er langsom og bremses i tillegg opp av fortellerens hyppige refleksjoner og «samtaler» med Michel Montaigne (1533-1592), den berømte franske forfatteren særlig kjent for sine essays. Fortelleren finner nemlig noen notater han gjorde for lenge siden etter studier av den franske mesteren. Det er særlig hva begreper som sjalusi, vennskap, tristhet, ensomhet og angst egentlig betyr han søker svar på. Men blir stort sett svar skyldig. Dermed veksler også fortellingen mellom ganske intrikate, intellektuelle refleksjoner og ordinær hverdagsprat. Men siden de begge er kommet langt opp i årene, og at høsten er satt inn, kretser samtalene ofte rundt sykdommer og helseproblematikk. For bakom lurer døden.

Dette er en vemodig og mørk roman, en av Jacobsens mørkeste. Det er lite å trekke på smilebåndet av om du ikke syns at alderdommen i seg sjøl er latterlig. Det gjør ikke Jacobsen. Istedenfor klarer forfatteren å skrive fram en varme i dette universet. Vennskapet mellom de to vennene er rørende. Og det er da litt livsgnist igjen hos dem fortsatt. Sjøl om jeg tror Jacobsen ville strammet både handling og komposisjon enda litt mer inn om han hadde fått gå gjennom denne teksten en gang eller to til, så er språket hans, de lange setningene, med de utallige bisetningene, innskuddene og assosiasjonene på plass akkurat sånn vi kjenner dem fra tidligere tekster. «Delirium» er et verdig skjønnlitterært punktum fra Roy Jacobsen sjøl om denne boka av naturlige grunner ikke er blant hans aller beste.