Historie: Fengselsbetjent Bjarne Arnesen ble skutt av det tyske naziregimet

Bjarne Arnesen ble offer for Gestapos hemmelige operasjon Blumenpflücken: Utvalgte motstandsmenn ble tatt av dage, og likene etterlatt – for å bli funnet. Mistanken skulle kastes over på Milorg. Disse og andre henrettelser var en del av den tyske terroren, for å svekke den norske motstandsviljen. Den virket ikke. Men terroren tok livet av mange. Blant dem Bjarne Arnesen fra Nykirke i Borre – og Fengselsbetjentenes Landsforbund.

Ikke minst i disse tider, med krig og henrettelser i Ukraina og med avslørte massedrap i Syria – utført at brutale, totalitære regimer – er det verdt å minnes drapet på Arnesen. Både for å huske og hedre ham, og for ikke å glemme at demokrati og frihet aldri kan tas for gitt. Heller ikke hos oss.

Når Bjarne Arnesen blir henrettet med to skudd mot hodet, 8. desember 1944, er det nøyaktig et halvår til nazi-åket er over, og Norge kan feire sin gjenvunne frihet. Men det kan ingen vite denne mørke høsten 1944. Derfor fortsetter motstandskampen. Den trappes opp. Det gjør også den tyske terroren. Derfor blir Arnesen skutt – på dramatisk vis.

Kidnappet og drept

Bjarne Arnesen arresteres på kvelden 8. desember 1944. Han er nettopp ferdig med dagens tjeneste i fengselet, plukkes opp av ventende tysk sikkerhetspoliti, og føres til et kjellerlokale i Harbitz gate 19 i Oslo. Der gir Gestapo-sjef Ernst Weiner ordre om at han skal kjøres ut til Mosseveien. Uten adresse. For å skytes.

Arnesen får bind for øynene; hendene bindes. Første skudd tar ikke livet av ham. Det må ett til. Nakkeskudd. Liket blir funnet i en veigrøft på Mosseveien, mellom Ljansbruket og Gjersjøen.

Arnesen var plukket ut for å bli likvidert. Men han kunne unngått skjebnen. Forvarselet var alarmerende klart: Kvelden før hadde to mann fra det tyske sikkerhetspolitiet tatt oppstilling utenfor fengselsporten, og spurt etter ham. Tretti meter lenger ned i gata sto en bil og ventet. Men 7. desember hadde han fri. Tyskerne kom tilbake kvelden etter. Da hadde Arnesen gått noen minutter før 18.00. På vei hjemover, mot leiligheten og familien i Sofienberggata 16, ble han innhentet og anbrakt; forhørt – og skutt.

Truet og advart

I en artikkel om «Da Bjarne Arnesen ble skutt i Oslo» i lokalavisa Gjengangeren i juni fredssommeren 1945, heter det: «Det gjorde et dypt inntrykk på folk på Nykirke og også her i Horten, da det i desember i fjor ble kjent at fengselsbetjent Bjarne Arnesen var skutt i Oslo.» Den gang, skriver avisa videre, «kunde vi ikke skrive om denne saken». Nå, når åket og sensuren er borte, kan avisa det. Og gjør det.

Gjengangeren gjengir en omtale skrevet av Arnesens kollega, fengselslege Gordon Johnsen. Han forteller om en «øvet fengselsmann med et meget godt hode» og som gradvis ble en viktig støttespiller for politiske fanger i Åkebergveien. Han lot seg trekke med i motstandsarbeid også på utsida, og kom i nazistenes søkelys. Flere ganger ble han truet av frontkjempere, skriver Johnsen. Arnesen ble anbefalt å gå i dekning. En tid gjorde han det, men han kom tilbake. Og ble tatt. Og skutt.

Sannheten og rettferdigheten

Det kunne ikke snakkes åpent om den tyske terroren mens Norge ennå var okkupert. Og det var selvsagt ikke snakk om noen etterforskning, tiltale eller straff. Men det kom en ny tid, der sannheten kom for dagen – og en viss rettferdighet skjedde fyllest. Da saker ble brakt inn for en norsk rett, og skyldige dømt for sine forbrytelser. Så også i Bjarne Arnesens sak.

Forhørsretten i Oslo, 2. september 1946: «En av de gestapister som ble fremstilt for dommer Sondresen», heter det i et avisreferat dagen etterpå, «var en som er siktet for delaktigheten i mordene på fengselsbetjent Bjarne Arnesen og departementssekretær Leif Ingemann Svenning».

Svenning ble skutt i den samme operasjonen. Også han var fagforeningsmann; tillitsvalgt i Norges Befalslag.

De anklagede er den tyske sikkerhetspolitimannen Heinrich Friederich Wilhelm Dietrich Vierke og en norsk fremmedlegionær som nå er tolk for den tyske sikkerhetstjenesten.

Vierke forklarte at det var tolken som hadde skutt Arnesen.

Gestapist og morder

Den ansvarlige er egentlig SS – Haupsturmführer og Gestapo-sjef Ernst Josef Albert Weiner. Han ga ordren om arrestasjonen av Bjarne Arnesen, og etter alle solemerker henrettelsen. Når retten settes er Weiner for lengst er død. Han overmannet vaktene mens han ventet på sin egen henrettelse, i dødscella på Akershus, i desember 1945.

Weiner var en morder, og likviderte selv tre medlemmer av motstandsbevegelsen, men altså ikke Arnesen. Men han sto bak, også bak drapsoperasjon «Blumenpflücken», blomsterplukking. Én etter én skulle utplukkede motstandsfolk skytes, og mistanken veltes over på Milorg: For å sverte motstandsbevegelsen, for å så splid.

Familiemann og minnestein

Bjarne Arnesen var fra Nykirke i Borre, ved Horten, født 18. oktober 1906. Han hadde giftet seg med Alma Høien samme år som Nazi-Tyskland overfalt Norge, i 1940. Paret hadde ett barn. Arnesen tjenestegjorde ved sykeavdelingen i kretsfengselet i Åkebergveien.

Under bisettelsen av Bjarne Arnesen på Nykirke deltok mange av hans kolleger fra Oslo. De tok så initiativ til å få reist en minnestein over sin falne kollega. Den ble avduket andre pinsedag 1946, med påskriften «Reist av kolleger og venner i Fengselsetaten.»

«Kirken var helt fullsatt», skrev Gjengangeren fra gudstjenesten og avdukingen. Som for så mange andre falne etter krigen ble minneseremonien avsluttet med fedrelandssalmen. En verdig takk.

Og de to som ble tiltalt for mordet?

Statsadvokat Brynjulf Bull nedlegger påstand om dødsstraff, men Oslos senere ordfører får ikke rettens medhold. Det blir tvangsarbeid: Tolv år for Vierke, sju år for den norske tolken.

Og som så mange andre av de dømte for ugjerninger i okkupasjonsårene, skal de snart slippe ut. Norge vil bli ferdig med krigen. Men helt ferdig bør vi aldri bli. De som ofret alt må huskes og hedres. Hva krig innebærer må forstås – for å forhindres.