NTNU i Trondheim vil ha flest mulig egne ansatte

– Her får vi virkelig dyrke faget vårt. Kvalitet og langsiktighet lønner seg i lengden, sier tømrermester Johan Hjalmar Askjemshalten.

Han snakker på vegne av de fagansatte og trolig også for selve virksomheten, som får igjen i form av stabilitet i arbeidsstokken.

Ved NTNU satses det på at flest mulig oppgaver skal utføres av egne ansatte, deriblant i driftsavdelingen, som vi har besøkt.

Faglig stolthet

Askjemshalten har jobbet her i 33 år. Han snakker om den faglige stoltheten som sitter i veggene i universitetets «navle» på Gløshaugen, med utsikt over Trondheim by. Lojalitet. Tettere forhold til arbeidsplassen. Dette er ord som går igjen i gangene mellom de ulike verkstedene som tilhører driftsavdelingen.

Null masseproduksjon

– Ved å ta mer av arbeidsmengden selv har vi gått motsatt vei av mange andre virksomheter, sier snekkermester Hans Gardner.

Noen ganger må de likevel leie inn kompetanse utenfra. Selv startet Gardner her som lærling, nå er han arbeidsleder. Herfra gjør de livet enklere for rullestolbrukere.

Det går i tilpasninger, reparasjoner og reproduksjoner, men ikke i masseproduksjon. En egendesignet utebenk er snart klar til bruk.

Rammen til et over hundre år gammelt vindu som måtte gi tapt for en storm, ligger på arbeidsbenken til overhaling. De restaurerer gamle pulter til auditoriene og setter inn små vinduer i tette kontordører. Svært lite går på søppeldynga.

– Brukerne setter også pris på miljøvennlighet, kommenterer Gardner.

Brukerne er egne ansatte og studenter.

Få konflikter

Hvor mange statlig ansatte låsesmeder finnes det i Norge? Trolig ikke mange, men Joar Flatås er iallfall en av dem. I tillegg er han lokalt hovedverneombud for driftsavdelingen. Han sier det er lite misnøye og få arbeidskonflikter.

– Renholderne står til pensjonsalder. Det brukes penger på tiltak for helse, miljø og sikkerhet, forteller han.

Men han legger raskt til at en statlig arbeidsplass ikke er noe hvilehjem, i motsetning til hva en del kanskje tror. Selv var han glassmester i 20 år før han fordypet seg i låser. NTNU elsker dokumentert kunnskap, kan han fortelle. Og han elsker jobben. Han treffer så mange engasjerte folk mens han skrur og fikser i alle de ulike byggene.

– Noen ganger i livet er du bare heldig, og det har jeg vært, fortsetter Flatås på inn- og utpust.

Den gamle militær

En god driftsavdeling er en usynlig avdeling, mener Jørn-Wiggo Bergquist. Med avdelingens motto «Dæm si vi e go», forplikter de seg likevel til å bevise noe, både for studenter og ansatte.

Som forhenværende militær er Bergquist svært opptatt av lederstrukturer. I drøye sju år har han vært sjef for driftsavdelingens rundt 330 ansatte, og er ifølge NTL-hold drivkraften bak mye av dagens organisering med å ha de fleste tjenestene innomhus.

Han tror på en tydelig lederstil, men sier han samtidig er opptatt av sterk involvering fra de ansatte.

– Organisasjonen var nokså toppstyrt da jeg kom hit. Vi har jobbet for å flytte ansvar lengst mulig utover, forteller han.

Gode tjenester

Renhold, vaktmestertjenester, parkdrift, post- og transporttjenester er alt «innomhus». NTNU har også et eget godkjent vekterselskap, samt en håndverkerseksjon – som vi alt har besøkt – med rundt hundre ansatte.

– Å sikre at vi fortsatt har dette i hus gir oss kompetanse og rom for utvikling. Alt vi leverer skal være konkurransedyktig mot tilbud fra enhver ekstern konkurrent, sier Bergquist.

Dette måles hvert år i et program, der virksomheten sammenlignes med andre offentlige og private aktører. NTNU har i flere år kommet godt ut.

– Vi kaller det «sammenligning for utvikling», og det har blitt en sterk drivkraft i utviklingsarbeidet vårt, fortsetter driftssjefen.

En egen omsorg

Realfagsbygget er 64 000 kvadratmeter svært. Her finnes dyrestaller, forskningslaboratorier, verksteder og et eget glassblåserverksted. Mer eller mindre dedikerte studenter. Og ikke minst renholdere og vaktmestre, én av dem vikar.

Ellrun Stølan er en av 15 renholdere som jobber i team. Hun har vært her siden 1988, kjenner de fleste kriker og kroker, og sier hun er vant til å yte service til brukerne.

Det elektroniske verktøyet de benytter for å varsle sjefen hvordan de ligger an med tid og arbeidsmengde, har hun ikke blitt altfor fortrolig med ennå.

– Jeg synes det var trivelig å ha muntlig kontakt også, jeg. Men ok, da, sier hun, og ser bort på Penkae Tomassen og Bunyuen Praibueng, som også rengjør.

– Nå er det iallfall slutt på «kjerringmaset», som noen her kaller det, nå trykker vi bare på en tast, ler Praibueng.

Bygningsansvarlig Jan Roar Trøan mener det er mange fordeler med egne ansatte, ikke minst i et bygg med så mange rom det trengs spesialkompetanse for å rengjøre og vedlikeholde. En sånn type opplæring er ikke gjort i en fei.

Ettertraktet

Tømrermester Johan Hjalmar Askjemshalten setter seg i bilen med NTNU-logo. Turen går fra Gløshaugen og noen kilometer bort til Trondheim biologiske stasjon. Han parkerer, går ut og åpner døra inn til «klekkeriloftet».

Her, ved forskningsstasjonen for marinbiologi, fantes det et flyndrebasseng fra tidlig 1900-tall og fram til 1969. Når det verneverdige bygget nå skal bli til lagerplass for forskningsutstyr, må det skje etter tradisjonelle håndverksmetoder. På innsiden er tømrerne godt i gang med arbeidet. Askjemshalten sender et langt blikk og noen skamrosende ord i retning Jan André Lervik.

– De som behersker dette arbeidet er fryktelig ettertraktet. Her må en bruke hodet, dette er alt annet enn å gå på autopilot og skru gipsplater.

– Får du ikke lyst til å gjøre det selv?

– Jo, det klør i fingrene, sier Askjemshalten, som først og fremst må vie arbeidshverdagen til å lede de andre tømrerne.