En arbeidskars farvel: – Det var vemodig

Ved et busstopp på Nesodden står en arbeidskar og venter.

Trond Sandberg (71) arbeider til vanlig som trafikkdirigent, men i dag har han fri fra jobben for å overvære kong Haralds gravferd. 

Arbeidsklærne er byttet ut med nyinnkjøpt bukse og genser. Penskoene er uten en ripe.

Han er tidlig oppe. Første etappe går med buss, deretter båt. 

Når han kommer til Oslo sentrum, gjelder det å sikre seg en helt spesiell plass.

 – Under kong Olavs begravelse hadde Slottet reservert en plass til meg, med stol, på hjørnet utenfor Glassmagasinet. Jeg håper at jeg kan stå der denne gangen også, forteller Trond.

Han myser mot morgensola.

– Vi var på fornavn med hverandre, kong Olav og jeg. Det var derfor Slottet ringte og tilbød meg plassen den gangen. I dag skal jeg stå – som trafikkdirigent er jeg vant til det.

På Nesoddbåten er det godt med plass. Trond benytter ventetiden til å mimre tilbake til da han var 14 år og jobbet som visergutt for den historiske barnetøysbutikken Susanna Kiøsterud i Oslo sentrum.

Tilfeldighetene ville ha det til at kong Haralds storesøstre, prinsessene Ragnhild og Astrid, var blant butikkens kunder – og Trond ble sendt til Slottet rett som det var for å levere klær til barna deres.

En gang han var der med en leveranse, skjedde det plutselig noe.

14-åringen hørte den karakteristiske latteren til kong Olav ljome mellom veggene.

Han tittet gjennom en dørsprekk og så at kongen satt sammen med gardistene og moret seg.

– Da jeg snudde meg for å gå, sto han plutselig foran meg.

– «Og hvem er den unge herren», sa han. «God dag, deres majestet, det er Trond Sandberg», sa jeg. «Det er Olav her», sa han, og strakte fram hånda. Han insisterte på å bli kalt Olav.

De to slo av en prat rett som det var i de tre årene Trond var på Slottet med barneklær – og kongen, som alltid insistert på å bli kalt Olav – glemte ikke Trond.

– Det var veldig morsomt og helt utrolig. Jeg var så stolt, husker jeg. Og helt skjelven i beina.

Trond gikk etter hvert videre i yrkeslivet, men minnene fra tiden som visergutt har han alltid hatt med seg.

– Jeg glemmer det aldri. Jeg gikk i niende klasse og følte en veldig tilhørighet til kongen – et helt fantastisk menneske.

Båten legger til kai, og Trond går mot utgangen. Ryggen er rak.

– Jeg synes kong Harald videreførte til gangs det som kong Olav sto for. Kong Harald en konge for alle, også arbeidsfolket.

På Honnørbrygga ved Oslo rådhus ligger det danske kongeskipet Dannebrog til kai.

Et bilde blir knipset med telefonen, før penskoene beveger seg videre opp mot Karl Johan.

Foreløpig er det god plass langs sperringene, og Trond krysser paradegata med raske solbriller plassert på hodet.

Målet, hjørnet ved Glassmagasinet, er ikke langt unna.

Menneskemengden tetner til.

En salig bland av politi, militær, presse og folk flest har allerede stimet sammen utenfor Domkirken.

Det er ledig.

Trond går fram mot plassen der han sto for 35 år siden.

 – Jeg føler at jeg tilbake i 1991. Det er en litt rar følelse. Det er noe inne i meg, jeg vet ikke hva. Det er noen spenninger, samtidig som det er vemodig.

Klokka har så vidt passert halv ti. Enda er det over tre timer til gravfølget er ventet.

Praten går lett. Trond treffer flere bekjente som er ute i samme ærend – å vise kongen den siste respekt.

– Harald var en folkekonge, han var inkluderende – bare latteren og det blide ansiktet varmet veldig. Og så var han så allsidig. Han spente over så mange felt at jeg til tider ble stum.

Kongens båre er framme ved målet.

De sørgende går inn. Kongefamilien, utenlandske majesteter.

Han tar opp telefonen. Trond får med seg det hele fra fremste rad.

Tre slag. Ett minutts stillhet. Tre slag til, før tonene til salmen «Eg veit i himmerike ei borg» flommer ut de åpne kirkedørene.

En arbeidskar bøyer hodet. Han er glad han har solbriller på.

– Jeg finner ikke helt ordene. Det var vemodig.

Det blir stille.

– Er du glad for at du var her i dag?

– Ja. Veldig.