Vant pris for portretter av de siste kullarbeiderne på Svalbard

– Det handler om å oppnå kontakt og gå inn i hvert menneske.

Det sier Sissel M. Rasmussen, mangeårig fotojournalist i LO-Aktuelt, nylig pensjonist.

I mars 2025 reiste hun til Longyearbyen for å ta portrettbilder av de siste norske gruvearbeiderne på Svalbard, et halvt år før opprydningen av Gruve 7 startet.

Hun kledde seg i kjeledress og hjelm, fikk på vernesko og nødutstyr og ble kjørt flere kilometer inn i fjellet.

Der, med 400 meter fjell over seg, kamera på stativ, skjøteledninger med strøm fra pauserommet «Oppholdet» og tre typer lyskastere, tok hun imot gruvearbeiderne.

40 stykker etter tur, i fire minusgrader og trekk.

– Jeg hadde bare et kvarter med hver. Noen hadde jeg snakket med på «Oppholdet», og jeg visste hvor sinte og skuffet de var over at gruva skulle stenge. Men på så kort tid var det innimellom vanskelig å få dem til å vise hva de følte, sier Rasmussen.

Les også: Dette er de siste norske gruvearbeiderne på Svalbard

– Innblikk i en lukket verden

Men det klarte hun. Portrettene hennes ble 25. mars premiert med LOFFs fotopris for 2025. LOFF er en forening for journalister og kommunikasjonsarbeidere i LO.

Hvert år deler foreningen ut priser for god formidling av historier fra arbeidslivet og fagbevegelsen, og Sissels prosjekt «De siste gruvearbeiderne» vant i kategorien for beste foto.

I begrunnelsen trekker juryen fram det høye nivået på håndverket, men også visjonen og formålet:

«Gjennom nære portretter av førti gruvearbeidere får vi et innblikk i en lukket verden under jorda. Med svartsmurte ansikter og alvorlige, funklende blikk formidles en hverdag preget av tungt fysisk arbeid, samhold og en sterk yrkesstolthet», skriver juryen, som kaller portrettene for tidløse og sterke.

– Juryens begrunnelse er en stor anerkjennelse, sier fotografen.

Bitt av Svalbard-basillen

Sissel M. Rasmussen startet i LO-Aktuelt i 1991, men interessen for Svalbard oppsto lenge før det.

– På 80-tallet jobbet jeg som tannlegeassistent i hjemkommunen min Eide, og hadde en kollega som hadde jobbet fire år i Longyearbyen. Historiene han fortalte var spennende.

Bestevenninnen var gift med en bergverksingeniør, og hun og mannen fikk jobb i Gruve 3 på Svalbard.

Rasmussen hadde også bekjente som drev med hundekjøring på øygruppa.

– Jeg kom veldig nær Svalbard gjennom deres historier, og ble fascinert. Etter hvert ble jeg bitt av Svalbard-basillen.

Krøp inn i Gruve 3 – og fikk nei

En av de første oppgavene hun fikk i LO-Aktuelt var å lage sak på at daværende LO-leder Yngve Hågensen skulle holde 1. mai-tale i Longyearbyen.

Samtidig ville Sissel lage fotoreportasje fra Gruve 3, inspirert av den brasilianske fotojournalisten Sebastião Salgados dokumentariske serier i svart-hvitt.

– Redaktøren min var skeptisk, han hadde ingen tro på at jeg fikk komme inn i Gruve 3.

Gruve 3 var en krypegruve med sytti-åtti centimeter «under taket» og strenge restriksjoner for besøkende. Men via venneparet i gruva fikk Sissel adgang.

– Jeg krabbet inn, men da jeg kom fram til gruvearbeideren jeg skulle fotografere, nektet han å bli tatt bilde av. Han skulle ha pause, han! Isteden tok jeg bilde av han som ledsaget meg inn.

Fjellet ga fra seg ukjente lyder.

– Vi stoppet og lyttet. «Det er bare godlyder,» sa han jeg var med.

En knapp måned senere løsnet en 150 tonn stor blokk med stein i Gruve 3. En 24-åring omkom.

– Det var litt spesielt – det var rett etter at jeg hadde vært der.

Ideen kom på pub

Fotografen har vært i alle gruvene som har vært åpne for drift siden hun startet som fotograf: I Svea og Lunckefjell, Gruve 3 og til slutt Gruve 7.

Opplevelsene har vært med på å forberede henne til å gjøre portrettserien, men ideen kom på pub.

Hun var med fagbladet Arbeidsmanden på reportasjetur til Longyearbyen da hun fikk se et knippe portretter av gruvearbeidere på Karlsberger Pub, populært kalt KB.

KB er stampuben til gruvebusen, og der – med utsikt til et av Europas største utvalg med whisky – hang bilder tatt av Kristin Stolz.

– Hun jobbet selv i gruva, og fulgte kollegaene med kamera over lang tid. Jeg visste at jeg ikke hadde sjans til å komme så tett på – det hadde jeg ingen ambisjoner om, sier Rasmussen.

– Rettet seg opp

Men ideen var født. Resultatet – 40 portretter av kullstøvete arbeidere – ble vist fram i Arbeidsmanden og LO-Aktuelt, men også trykket på metallplater.

20 av disse ble hengt opp i en utstilling på Svalbard i forbindelse med Longyearbyen Arbeiderforenings 100-årsjubileum i juni 2025.

Planen er at alle 40 skal vises i en utstilling som skal bli stående i flere år på Taubanesentralen i Longyearbyen.

Et av portrettene er av Ishak Atluev, gruvearbeider, fotograf og kampsportutøver. Å fange ham med kamera, er et av de øyeblikkene Rasmussen husker ekstra godt.

– Han er en ganske tilbaketrukket fyr, og sto og kikket ned med et nøytralt uttrykk i ansiktet. Jeg sa: «Ishak, jeg får ikke tak i deg. Hva er det du gjør når du ikke er på jobb?»

Gruvearbeideren sa at han drev med kampsport. «Få se», svarte Sissel.

– Da ble han en helt annen mann. Han rettet seg opp, klar til kamp og så meg inn i øynene.

– Han gir aldri opp

Under LOFFs årsmøte hadde Rasmussen et foredrag om hvordan hun jobbet med portrettserien. Hun spilte blant annet deler av en

film Ishak Atluev har laget om arbeidet og kameratskapet i Gruve 7.

Hun viste også fram portrettet av Rune Mjelde, mangeårig gruveelektriker og hovedtillitsvalgt for gruveklubben i Store Norske.

Sammen med kollega og leder i LO Svalbard Svein Jonny Albrigtsen har Mjelde jobbet hardt for at kulldriften på Svalbard skal få fortsette.

Nylig ble det klart at tre partiet på Stortinget åpner for ny kulldrift.

«Da mangler vi bare et par til. Kampen fortsetter» skrev Mjelde i sosiale medier.

Den kommentaren avsluttet Sissel M. Rasmussen foredraget sitt med.

– Han gir aldri opp, sa fotojournalisten.

Fotojournalist Sissel M. Rasmussen var fram til hun gikk av med pensjon i fjor ansatt i fagbladet LO-Aktuelt, som er en del av LO Media der journalisten denne saken også er ansatt.