Barnets stemme forsvinner når de voksne får definere sannheten

Jeg har sett «Fjord» med et blikk mange i debatten ikke har.

Som barn vokste jeg opp i et konservativt religiøst miljø, der lydighet og tilgivelse sto sentralt. I dag er jeg familieterapeut i kommunalt barnevern og er styreleder i Landsforeningen for barnevernsbarn.

Derfor ser jeg ikke «Fjord» først og fremst som en historie om religion, eller om barnevernet fremstilles riktig eller galt.

Jeg ser en historie om makt. Om hva som skjer med barnets stemme når barnet står under de voksnes definisjonsmakt. 

«Den som elsker sine barn, tukter dem». Denne uttalelsen traff meg hardt da jeg så filmen.

Jeg hørte den mange ganger som barn. Jeg lærte at kjærlighet kunne uttrykkes gjennom tukting, og at lydighet var en dyd. Grensene mellom omsorg og krenkelse ble uklare.

For voksne kan dette være en religiøs forståelse av oppdragelse. For et barn kan det oppleves helt annerledes.  

Hvordan skal et barn protestere mot noe som omtales som kjærlighet? Hvordan skal det forstå at noe er vold, når de voksne kaller det oppdragelse?

Jeg lærte å adlyde. Jeg sa ifra og fikk hjelp. Mine søsken gjorde ikke det.

De voksnes virkelighetsforståelse fikk dominere. Oppdragelsesmetodene kunne fortsette.  Det er her min egen historie møter «Fjord».

Jeg vet som fagperson hvor lett det er å lytte mest til de voksne, samtidig som jeg også vet at et barn kan være til stede i rommet uten å ha reell medvirkning. 

Vi snakker om barns medvirkning.

Barn skal høres, få informasjon og få meningene sine vektlagt. Men barnets stemme er mer enn det barnet ofte klarer å si.

Mange barn forteller ikke. De beskytter foreldrene, frykter konsekvenser eller mangler språk for det de opplever. De vet ikke hva som er normalt. De er lojale.

Når barnevernet i hovedsak lytter til de voksne, og ikke klarer å komme bak barnets stillhet, kan de voksne ende opp med å definere barnets virkelighet.

Derfor må vi ikke bare spørre hva barnet sier. Vi må også spørre oss hva maktforholdet rundt barnet gjør med det barnet tør å fortelle.

Stillhet betyr ikke nødvendigvis at alt er bra. Den kan bety at det ikke føles trygt å si sannheten.

Når vold tones ned, forsvinner også barnets perspektiv. For et barn handler det ikke først og fremst om hvor hardt slaget var. Det handler om relasjonen, makten og opplevelsen av å få sine grenser krenket.  

Når voksne sier «bare et klaps» forteller de samtidig barnet at opplevelsen ikke er så viktig.  

Vi som jobber med barn må være særlig oppmerksomme på dette i familier der lydighet, respekt og lojalitet står sterkt.

Vi skal ikke mistenkeliggjøre religion. Men vi kan heller ikke være så redde for å tråkke feil at vi unngår spørsmålene.

Barnevernet forvalter stor makt. Frykten for å gjøre feil er reell. Men frykten for ikke å gripe inn må også tas på alvor.

Vi trenger ikke et barnevern som tror det alltid har rett. Vi trenger et barnevern som er bevisst sin egen makt, tåler usikkerhet og samtidig våger å handle når barn trenger beskyttelse.

Et barn kan bli spurt uten å oppleve seg hørt. Det kan fortelle sin historie uten at historien påvirker hvordan saken forstås.

Medvirkning handler om mer enn samtaler og dokumentasjon. Det handler om hvem som blir trodd, hvem som får definere problemet, og hvem som må leve med konsekvensene dersom de voksne tar feil.

Svaret er enkelt. Vi må også høre dem som ikke tør

Min erfaring som tidligere barnevernsbarn, fagperson og styreleder i Landsforeningen for barnevernsbarn har lært meg én ting:

Vi kan ikke bygge et barnevern som bare beskytter barna som klarer å fortelle at de trenger hjelp.

Vi kan ikke la foreldrene alene bestemme om familien skal få hjelp, dersom barna trenger hjelp. Vi må også klare å høre dem som ikke tør.

Et barn kan være takknemlig for at barnevernet grep inn, og samtidig kritisk til hvordan det ble gjort.

Vi må tåle disse motsetningene. Vi vet hvor avgjørende det kan være at én voksen faktisk lytter, og vi vet også hvor store konsekvensene kan bli dersom barn ikke opplever å bli hørt.

Jeg ønsker ikke et barnevern uten makt. Jeg ønsker et barnevern som forstår makten sin.

Jeg ønsker ikke at religion skal mistenkeliggjøres. Jeg ønsker at religion ALDRI skal kunne brukes til å skjule vold.

Jeg ønsker ikke at foreldre skal miste rettigheter uten grunnlag. Men jeg ønsker heller ikke at barn skal måtte tåle vold fordi voksne er redde for å gripe inn.

Barnet står fortsatt mellom de voksnes makt. Derfor må vi aldri miste barnet av syne.