Kiropraktorene ble med i LO: – Jeg kjente at dette klarer vi ikke alene

Armene til Anne Marie Selboskar Selven ser sterke ut. Men de er ikke sånne armer som bare er trent for å få mest mulig definerte muskler.

Hennes er mer robuste, med kraftige sener som popper fram når de spennes. Et resultat av årevis med manuell behandling av vonde muskler og stive ledd.

Mye av jobben hennes går ut på å manipulere og legge trykk på deler av kroppen til pasientene, for å få spenninger og låsninger til å slippe tak.

– Jeg har alltid vært en som liker å orde opp, sier kiropraktoren.

Hjertekompresjoner

Armstyrken skal hun få bruk for også samme dag som LO-Aktuelt er på besøk.

Etter at intervjuet er over, går Selven og datteren kveldstur med golden retrieveren Fia. På vei hjem treffer de på en liten gruppe fortvilte mennesker. De står rundt en mann som ligger på fortauet, blå og livløs.

Med 113 på høyttaler, starter Selven med hjertekompresjoner.

– Det var kjempetungt når mannen var stivnet og ikke pustet. Jeg fikk noen til å blåse også, men så sa 113 «drit i pust og puls, bare fortsett med harde kompresjoner», skriver hun i en e-post noen dager senere.

Født med dårlig samvittighet

Hun er den som passer på at alle rundt henne har det bra. Enten det er pasienter, medlemmene i kiropraktorforeningen, venner eller familie.

– Jeg tror bare jeg er født med dårlig samvittighet. Jeg vil at alle skal ha det bra hele tiden. Jeg føler en veldig ansvarsfølelse. Uansett hvor mye jeg gir, skulle jeg gjerne ha gjort mer.

Etter at faren hennes døde brått da hun var ung, fikk hun ekstra omsorg for moren sin. I dag bor de begge i samme, gamle bygård midt i Trondheim sentrum.

På gateplan ligger kiropraktor-klinikken der Selvens mor begynte å jobbe i 1971. Hun var en av Norges første kvinnelige kiropraktorer.

– Det var lange dager, og jeg ble ofte hengende på venterommet. Jeg hadde store samtaler med de som skulle inn til mamma. De var såre fornøyde og hadde fått tømt seg og pratet, og var i veldig godt humør når de kom inn til henne, minnes Selven.

I dag er det hun som driver klinikken sammen med sine kolleger, ved siden av vervet som leder for Norsk Kiropraktorforening (NKF).

«Skjer itj’!»

Det var kollega Trine Jakobsen som ymtet frampå om ikke Selven kunne tenke seg å stille til valg i 2022.

– Jeg trodde det hadde klikka for’a. Så jeg sa «nei, det skjer itj’!»

Men så er Selven en som liker utfordringer og å prøve ting hun ikke kan. Så hun sa «ok, dette er jo et valg. Hvis folk vil ha meg, skal jeg stille». Og da ble det sånn.

Økonomisk barriere

Fra 2025 endret Stortinget refusjonsordningen for behandling hos kiropraktor, sånn at det ble dyrere for pasientene.

Det skapte stor uro blant selvstendig næringsdrivende kiropraktorer.

Plutselig ble grunnlaget for kanskje hele livsverket deres endret.

– Det har vært beintøffe tak og mange kamper å stå i, som jeg ikke var forberedt på, sier Selven.

Det aller tøffeste har vært å miste pasienter som ikke lenger har råd til nødvendig behandling.

Ofte er det kvinner som jobber i servicenæringer, helse og omsorg, barnehage eller frisører, forteller hun.

– Alle dem som er avhengig av kroppen sin for å stå i jobb.

Muskel- og skjelettplager er den største årsaken til sykefravær på norske arbeidsplasser. Men hvis valget for en alenemor står mellom noen runder med behandling eller mat på bordet, så velger hun mat til barna, sier Selven.

– Det er synd at ordningen ble kuttet, fordi vi har et snitt på bare 5,7 behandlinger for en diagnose. Det er jo bevaring av arbeidslinja. Vi tar vare på helsa slik at arbeidslinja er rustet, både nå og for fremtiden.

LO i ryggen

Endringen i refusjonsordningen gjorde at forbundet så et behov for å ha en større organisasjon i ryggen.

– Jeg kjente at dette klarer vi ikke alene, sier Selven.

Da ble det naturlig å ta kontakt med LO.

Mange av pasientene kiropraktorene ønsker skal få lettere tilgang til deres tjenester, er nettopp medlemmer av Norges største arbeidstakerorganisasjon.

I vår ble Norsk Kiropraktorforening tatt opp som LO-medlem.

– Med LO kan vi komme tidlig med i prosessene, sånn at vi ikke kommer bakpå, men isteden være med og forme utviklingen. Og når du har en million mennesker i ryggen, så føles det mye viktigere.

Veslevoksent nøkkelbarn

Fram til hun var ett og et halvt år, bodde den lille familien på tre også i leiligheten over klinikken, der moren hadde sin praksis.

Resten av oppveksten hadde hun på bygda i Klæbu, litt sør for Trondheim.

Siden begge foreldrene jobbet fullt, ble Anne Marie såkalt «nøkkelbarn». Etter skoletid fikk hun ofte en brødskive med syltetøy hjemme hos venninnen med hjemmeværende mamma.

– Det var gode år å vokse opp på bygda. Det var et trygt, lite miljø med mye fritidstilbud, både idrett og kultur. Folk fikk holde på med det man hadde lyst til. Vi hadde det ganske fritt.

Siden hun var enebarn, var vennene ekstra viktige. Hun hadde aldri problemer med å bli kjent med nye mennesker.

– Jeg var nok ganske utadvendt, har alltid likt folk. Kanskje litt veslevoksen, sikkert litt sånn irriterende.

Flyttet hjem

Intervjuet med Selven foregår innimellom diverse timeavtaler med pasienter. De dagene hun ikke farter til Oslo som forbundsleder, er fylt med behandlinger på klinikken.

Med så mange baller i luften, ble løsningen på hverdagskabalen å flytte «hjem igjen» for noen år siden. Hun byttet ut hus og hage med leiligheten over klinikken.

Er det ekstra travelt, kan hun stikke innom moren i etasjen under og få skikkelig husmannskost til middag.

Og har hun en ledig stund i løpet av dagen, bruker hun tiden til litt styrketrening eller yoga i klinikkens treningsrom.

I dag er den yngste av to døtre på 21 og 23 hjemom fra studenttilværelsen i Bergen. Selven spretter opp og ned trappene mellom klinikken og leiligheten for å sjekke innom datteren og hunden Fia mellom slagene.

Nederlaget

For åtte år siden ble hun skilt fra døtrenes far. Det var et nederlag å ikke få til det hun trodde de skulle klare.

– Men vi har kommet godt ut av det. Vi er gode venner.

Nylig feiret alle fire bachelorgraden til eldstedatteren.

– Hva er det som har gjort deg sterk?

– Jeg tror kanskje det å måtte stå alene om ting. Jeg har aldri følt meg ensom. Men jeg tror jeg kan si med hånda på hjertet at jeg har klart meg alene.

Da hun vokste opp, var ikke folk like åpne med hverandre om alt mulig. Sånn som hun ser at døtrene er i dag.

– Vi snakket kanskje litt mer på overflata da jeg vokste opp. Da ble det også litt mer ansvar på mine skuldre å ordne opp i ting, uten å sutre og klage eller få noe støtte.

Utålmodig handlekraft

Kanskje derfor har hun lite til overs for både det hun kaller sutring og politiske omkamper.

– Det må gå an å bli ferdig med ting og gå videre.

Denne utålmodigheten gjør også at hun er ganske dårlig til å følge oppskrifter og bruksanvisninger.

– Da blir bollene harde og kommoden skeiv. Jeg vil gå løs på de store tingene. Sånn finlesning er jeg ikke så … det må andre folk gjøre.

Nå som kiropraktorforeningen er med i LO, får hun øvd seg på mer møysommelig arbeid mot langsiktige mål.  

– Jeg har begynt å lære meg at politiske prosesser tar tid. Jeg skjønner at det ikke er noe quick fix.

Hjertestart

Senere på dagen, etter at intervjuet er ferdig, står hun over den livløse mannen på fortauet og trykker armene taktfast ned i brystet hans.

Plutselig endrer fargen seg i ansiktet, og hun hører en svak surkling fra brystet.

Når nødetatene endelig kommer, gir de ham støt med hjertestarter og tar ham med til sykehus.

– Jeg ante ikke hvordan det gikk, og hadde en grusom natt og dag etterpå. Jeg kjenner fortsatt følelsen og luktene, skriver Selven i etterkant.

Noen dager senere får hun vite at han overlevde.

– Det er nok noe av det råeste jeg har opplevd.