Norske fengsler trenger mer enn krisehåndtering

Andre land har i flere tiår sett mot Norge for eksempler på gode fengsler med humane soningsforhold. Men det begynner å bli lenge siden norske fengsler – kanskje med rette – ble omtalt som «verdens hyggeligste» og «verdens mest humane» av internasjonale medier.

Nyhetsbildet og tilsynsrapporter de siste årene gir et annet inntrykk.

Kriminalomsorg

Fengslene må spare 83 millioner

Nyheten om at Kriminalomsorgen nå skal stramme inn ytterlige 83 millioner i året, blant annet med å kutte i ansettelser og legge inn flere overvåkingskamera, understreker akkurat hvor langt vi nå har beveget oss fra idealet.

Gang på gang har det blitt varslet om ulovlig isolasjon, psykisk uhelse, uverdige soningsforhold og utslitte ansatte som mangler ressursene de trenger for å gjøre jobben sin.

Underbemanning fører til mer innlåsing alene på cellen. Dette bygger opp frustrasjon og øker risikoen for utagering og vold.

Arbeidshverdagen blir mer krevende, flere betjenter forlater yrket, belastningen øker for dem som blir igjen, og sykefraværet stiger.

Noen steder er bemanningen så lav at avdelinger regelmessig må stenges, med klare konsekvenser for innsattes psykiske helse.

Slik fortsetter en stadig hardere tilskrudd negativ spiral.

Mange har uttrykt bekymring. Sivilombudet, Europarådets torturovervåkningskomité, brukerorganisasjoner og ansatte i kriminalomsorgen har kommet med tydelig kritikk.

Debatt

Fengselsbetjenter rømmer yrket – og få vil tilbake

Til og med Bastøy og Halden fengsel, internasjonalt fremhevet som norske flaggskip, melder om belastende arbeidshverdager og for få ansatte.

I boken Helsefremmende fengsler? Helseerfaringer, autonomi og mulighetene for håp i fengsel (Fagbokforlaget, 2026) beskriver vi denne utviklingen.

Da vi samlet inn forskningsdata til boken i sju norske fengsler i 2021 til 2024, hørte vi om de samme utfordringene. År med budsjettkutt gjorde både arbeidssituasjonen og soningsforholdene stadig mer krevende allerede da.

Siden har situasjonen stort sett blitt ytterligere forverret. Kriminalomsorgens Yrkesforbund kaller dette en varslet krise, og det vil vi skrive under på.

Det vil kreve mer enn å «styrke budsjettene» for å reparere konsekvensene av mer enn et tiår med kutt.

At vi ikke har sett enda større konsekvenser, skyldes i stor grad ansatte som gjør sitt ytterste med de få virkemidlene de har.

Nå må det prioriteres som faktisk dekker bemanningsbehovet. Det vil være en nødvendig start, men kan ikke være sluttmålet.

I boken argumenterer vi for at listen må legges høyere. Et fengsel som akkurat klarer å unngå ulovlig isolasjon og helseskadelige forhold, er ikke godt nok.

Et fengsel som gir helsehjelp, mat og en ren celle, men hvor mennesker sitter passive uten mening, er ikke helsefremmende. Det er i beste fall anstendig oppbevaring.

Vi mener at helsefremmende fengsler bør:

• gi rom for passende selvbestemmelse og reelt ansvar

• skape positive relasjoner og tilhørighet

• gi en opplevelse av forutsigbarhet og mening

• gi håp og tro på et godt liv etter løslatelse

Når grunnbemanningen igjen er på plass, må det også bli rom for en fengselsvirkelighet som rommer meningsfull tid, fremtidsbygging og håp.

Nok ansatte gir tid til å være sammen med innsatte, bruke fellesområdene, og ha aktiviteter utenfor murene. Slike aktiviteter var tidligere nokså vanlige, men er nå nesten helt kuttet ut av budsjettene.

Det er fortsatt lett å se norske fengsler som vellykkede institusjoner. Vi kjenner ingen land med lavere tilbakefall etter endt soning. Det er nesten ingen som rømmer.

Nettopp derfor har det kanskje vært lett å tenke at «godt nok er godt nok», og at systemet tåler enda et kutt.

Vi vil slutte oss til det stadig sterkere kritiske koret som protesterer mot slike holdninger.

De mest helsefremmende fengslene er ofte små lavsikkerhetsfengsler. Likevel har flere slike blitt lagt ned, samtidig som store høysikkerhetsfengsler er prioritert.

Det går på tvers av kunnskapen vi har om gode soningsmiljøer.

Norske politikere formidler fremdeles flotte ambisjoner og fagre velferdsstatlige mål. Men praksisen ligner stadig mer på fengselsdrift vi tidligere ønsket å distansere oss fra.

Om vi ønsker å gjenoppbygge en kriminalomsorg vi igjen kan være stolte av, haster det å prioritere norske fengsler nå.

Dette handler ikke om å gi luksus og hygge til ‘kriminelle som ikke fortjener det’. Det handler om ansvarlig og faglig forsvarlig behandling av mennesker som alle sammen skal slippe ut en dag, ut i samfunnet, ut til fellesskapet.

Vi vet hva som skal til for å oppnå bedre soningsmiljøer og rehabilitering, nå må institusjonene og betjentene som jobber der få verktøyene de trenger til å gjøre det.