Lise jobber i barnevernet: – Jeg er blitt sparket, slått og bitt

– Jeg er blitt sparket, slått, bitt, fått kastet ting på meg.

Lise Sunde er miljøterapeut og tillitsvalgt ved Lunde behandlingssenter i Søgne, en statlig barnevernsinstitusjon for ungdom mellom 13 og 18 år.

38-åringen har skrevet skademeldinger flere ganger.

Da rapporterer hun med egne ord det hun er blitt utsatt for i arbeidet på barnevernsinstitusjon.

Det kan være fysiske skader eller psykisk belastning.

Vold og trusler

I løpet av fem måneder, fra april til slutten av august i år ble det skrevet nesten tusen skademeldinger fra ansatte ved de statlige barnevernsinstitusjonene i landet.

Flere av skademeldingene handler om ansatte som blir truet med kniv:

«Ved flere anledninger tar hun fram kniven, holder på den og teller ned fra ti og mener at hun skal skade kollegaen min når hun har kommet til null».

Politiet ble tilkalt, ungdommen lagt i bakken, politiet tok fra henne kniven.

Ansatte har fått et sminkeskrin kastet i ansiktet, parfymespray i øynene, vannkoker kastet på seg.

En er blitt slått med knaggerekke av tre og metall.

Det fortelles om ungdommer som kaster tallerkener og truer med stekepanne.

En ansatt er blitt truet med stor stein og knust glass, hen fikk skader i bakhode og nakke og ble operert for å fjerne glassbiter i sår.

En annen har opplevd at ungdommen forsøkte å tenne på hårspray med lighter mot ansiktet, en annen er blitt truet av en ungdom, hen klatret ut av vinduet og ned brannstige på natten.

Han knakk et badminton-stativ og brukte det til å true med.

Noen episoder beskrives å vare lenge: «Det var vold i 140 minutter. Jeg fikk tre slag til i ansiktet, sparket i underlivet pluss kloring, slag, spark».

En ansatt ble slått over 50 ganger og ble kløpet: «Dette skjedde som respons på at vi ikke tillot selvskading».

Trusler kommer også verbalt, ungdom skriker, roper høyt, bruker skjellsord i mange timer på rad. Ansatte rapporterer det psykiske stresset de utsettes for:

«Barna dine kommer til å gråte, pass deg ellers tar jeg barna dine».

«Ved en situasjon i stuen forteller beboer rolig at han skal skjære av meg hodet».

«Ungdom truer massivt om voldtekt, vold, drap».

Noen få ungdommer

Fra Bufetat region sør har Fontene lest 279 skademeldinger. Vi har valgt å se på skademeldinger fra Bufetats institusjoner og har holdt private kommersielle og ideelle institusjoner utenfor tallmaterialet.

Det er fortellinger om sjikane, skjellsord, trusler med kniv, angrep med knust glass, gjenstander de får kastet på seg, ran i forbindelse med biltur, spytting, sparking, kloring, bitt, rop rett i øret.

Direktør i Bufetat region sør, Øystein Stok-vold leser ikke alle skademeldingene selv, men involveres i de mest alvorlige hendelsene. Han vet at det er ungdom som kan gå langt i voldsuttrykk og verbale trusler overfor ansatte.

– Vår erfaring er at det er noen få ungdommer som står for mange av hendelsene, sier han.

Jan Kato Fremstad, direktør i Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir) har samme analyse for alle regionene i Bufetat: Det kan være få ungdommer som utløser mange uønskede hendelser og som gjør at det skrives skademeldinger.

Han understreker at de er opptatt av læring og hvordan det kan bli tryggere å jobbe ved institusjon. Det er nå opprettet kvalitetsteam i regionene. Teamene ser på om det skal gjøres særskilte undersøkelser i en sak og om det skal settes inn særskilte tiltak.

Når grenser skal settes

Miljøterapeut Lise Sunde opplever at utageringen for det meste skjer når ansatte setter grenser for ungdommene.

– Dilemmaet er å klare å stå i grensesetting og samtidig unngå at personalet får skader. Vi må sette grenser, vi har omsorgsansvaret, sier hun.

– Hvordan kan det bli tryggere?

– Det er vanskelig å si, for vi trener Trygghet og sikkerhet, gjør risikoanalyser, har sikkerhetsplaner. Det viktigste er kanskje at vi anerkjenner at vi kan bli skadet. Vi må være bevisst dilemmaer og avveininger vi står i.

Av og til unnlater hun å skrive skademelding fordi det skjer så mye, men vedgår at det er uheldig. Det må dokumenteres.

Hun sier de snakker om konsekvensene utageringen skal få for en ungdom.

– Det er ikke alltid mulig å få til en samtale med ungdommen. Kanskje man ikke rekker å ta samtalen, før det skjer en ny episode.

Sunde opplevde at en ungdom ble sinna da hen fikk telefon fra advokat om at hen ikke kunne flytte hjem til mor, etter vedtak fra barnevernsnemnda.

– Da raknet det fullstendig. Det kunne blitt ordentlig farlig, og vi tilkalte politiet. Vi burde vært forberedt på at advokaten skulle ringe. Slikt kan planlegges bedre. Andre ganger kan utageringen skje hvis ungdommen får nei til en is, sier hun.

Kan være målrettet

Ledelsen i Bufdir og Bufetat kan ikke se på overordnet nivå at det er særskilte ansattgrupper eller ansatte som er spesielt utsatt, men i det praktiske arbeidet ser de at vold kan være målrettet.

Det kan handle om personkjemi og kjønn, påpeker Stokvold, der noen ansatte blir forgudet, mens andre må unngjelde for hvordan en ungdom har det.

– Vi har opplevd å ha ungdom som er aggressive mot kvinnelige eller etnisk norske i personalet. Da tar vi ned risiko ved å bytte på hvem som jobber tettest med ungdommen. Samtidig må man jobbe med holdning og atferd, sier Stokvold.

Miljøterapeut Sunde opplever at vold og trusler kan være hundre prosent personlig mot en ansatt hvis ungdommen har vansker med å regulere følelser og misliker vedkommende.

Hun mener det kan være mye å hente på organisering av hvem som jobber sammen og hvor mange de er. Samtidig; det hjelper ikke å være ti på jobb hvis alle er redde.

– Jeg har opplevd at det kan bli de to samme som står i det, mens andre «gjemmer seg» bak dem. Man må ha de riktige hodene sammen på jobb.

Som tillitsvalgt oppfordrer hun også kolleger til å være ærlige på hva de tåler.

– Man vil så gjerne framstå flink overfor ledelsen, men det må vi vekk fra.

Noen ungdommer endrer atferd, andre ikke, erfarer Sunde.

– Det krever i alle fall at hele ansattgruppa klarer å stå i det, at vi ikke gir etter når de bruker aggresjon og vold for å få det som de vil. Men i en stor arbeidsgruppe har også vi gode og dårlige dager, ikke alle klarer å stå i det likt. Da blir det farligere for dem som tør, sier hun.

Må håndtere det

Bufetat-direktør Stokvold vedgår at det er en iboende risiko ved å jobbe på institusjon.

– Må man som ansatt akseptere at man kan bli skadet?

– Hendelser vil skje, fordi vi tar hånd om ungdommer som har ulike atferdsuttrykk og rusproblematikk. Men, ansatte skal ikke akseptere vold.

– Er noen av ungdommene for farlige til at barnevernet kan gi et tilbud?

– Vi har bistandsplikt og må håndtere det. Samtidig må vi vurdere om tilbudet vi gir er forsvarlig, eller om det trengs et tettere samarbeid med helse eller kriminalomsorgen. Vi stiller også spørsmål til påtalemyndigheten, om dette er barn som må beskyttes i form av varetekt.

– Burde noen av ungdommene som utagerer kommet på institusjon før?

– Det er ikke slik at institusjon bør oppfattes som siste løsning. Utgangspunktet skal være å gi rett tiltak til rett tid. Men det er viktig at de kommer i tide til å få god hjelp og at vi får stoppet en uheldig utvikling, sier Stokvold.

– Bør skjermes

Miljøterapeut Sunde mener ungdom som utagerer mye bør flyttes til enetiltak eller skjermes i en del av bygget til man får lært dem andre strategier.

– Når man leser skademeldingene samlet framstår det som galskap. Hvordan er det mulig å jobbe i dette?

– Man vender seg til å overstyre de naturlige reaksjonene som er fight eller frys. I et par sekunder kan jeg rekke å tenke at nå kan jeg bli skadet, men så går jeg inn i situasjonen, fordi det har vi øvd på.

Debrifing er kjempeviktig, påpeker Sunde. Mest effektivt er det når de legger vekt på fakta og ikke følelser. Å holde seg nøkternt til hva som skjedde, gjør at det blir lettere å legge vekk episoden, opplever hun.

– Hva mer kan dere trenge?

– Et annet sykemeldingssystem eller flere tilpasninger på jobb, for å få tiden som er nødvendig til å hente seg inn etter psykisk belastende hendelser over tid.

Hun kjenner på forventninger fra samfunnet og at oppgaven er stor.

– Det er på en måte ansattes feil, hvis ungdom utagerer. Da har vi vært for dårlige til å forebygge og støtte. Det synes jeg kan være tungt.

14 anmeldelser

Bufdir kjenner til at 14 voldsepisoder mot ansatte er registrert anmeldt de siste fem månedene. Hendelsene har skjedd ved både statlige og private barnevernsinstitusjoner i hele landet.

Stokvold mener at terskelen for å politianmelde tidligere har vært tolket som høy, men at dette har endret seg.

– Jeg opplever at vi i dag har en lavere terskel for hva vi godtar. Det er ikke slik at ungdom kan rasere, ødelegge, sette fyr uten at det anmeldes, sier han.

Det skal legges vekt på flere momenter når institusjonen vurderer anmeldelse: Barnets alder, hvilke konsekvenser avhør og etterforskning vil ha, handlingens grovhet, om det er fare for at barnet gjentar lovbruddet og om det er andre tiltak som kan settes inn. Dette skal vurderes i hver sak.

– Hva er ulempen ved å anmelde?

– Hvis det er noe fortvilet i situasjonen til barnet som ligger bak, skal man da ytterligere legge noe til byrden? Skyldes hendelsen noe som er skjedd i livet og noe vi ikke forventer skjer igjen, eller er det en som bruker vold systematisk?

Jan Kato Fremstad i Bufdir trekker fram det som veier for å anmelde:

– De som bor på institusjon skal lære å forholde seg til normer i samfunnet. Et lovbrudd må få en reaksjon. Og så handler det selvsagt om at den ansatte som har opplevd vold opplever å bli tatt på alvor. Ansatte har krav på å bli beskyttet på jobb, sier han.