– Da vi løp fra terroristen for tolv år siden ­visste vi egentlig ikke hva vi løp fra

– Dette er det stedet som jeg tror jeg er mest glad i i hele verden. Her har jeg opplevd noe av det aller fineste et menneske kan oppleve, nemlig engasjement og ungdomstid, men også noe av det vanskeligste et menneske kan oppleve, nemlig terror, forteller kunnskapsminister Tonje Brenna (Ap).

Hun står på talerstolen i Gro-salen, møtesalen i bygningen som er reist på Utøya etter terrorangrepet 22. juli 2011. I salen sitter elever, lærere, skoleledere, skoleforskere og andre aktører i skolen.

– Da vi løp fra terroristen for tolv år siden visste vi egentlig ikke hva vi løp fra. I dag vet vi at terroristen var motivert av høyreekstrem ideologi og hatefulle konspirasjonsteorier, og at målet var å drepe flere enn han klarte.

Terror kan skje igjen

I juni 2022 anslo Politiets sikkerhetstjeneste (PST) at det var 40–60 prosent sannsynlighet for at høyreekstremister ville forsøke å utføre terrorhandlinger i Norge de neste 18 månedene. PST omtalte skoler som mulige terrormål. Ifølge PST er mange av dem som radikaliseres til høyreekstremisme i Norge i dag svært unge.

Er det skolens ansvar å forebygge terror og ekstremisme?

Spørsmålet blir stilt under konferansen på Utøya hvor Tonje Brenna holder velkomsthilsen. Den er arrangert av Utøya i samarbeid med Wergelandsenteret og Ekstremismekommisjonen.

– Vi hører en del spørsmål og skepsis. Det reises spørsmål ved om skolen i det hele tatt skal være svaret på å forebygge terror og ekstremisme, sier Claudia Lenz, som er professor i samfunnsfag og medlem i Ekstremismekommisjonen.

– Vi er nysgjerrige på hvordan dere som jobber i dette feltet opplever virkeligheten.

– Snakk om monsteret

– Norsk skole bidrar i seg sjøl til å motvirke ekstreme holdninger og radikalisering, sier Tonje Brenna.

Hun konstaterer at 22. juli for første gang har fått en ordentlig plass i skolen i de nye læreplanene som har kommet med Fagfornyelsen.

– Jeg tror det er viktig å gi lærerne tillit til å legge opp et undervisningsopplegg som gjør det mulig å snakke om disse tingene på en god måte, sier Brenna.

Hun oppfordrer lærere til å være nysgjerrige på hvordan oppdraget kan løses i stedet for å være redde.

– Selv om vi kan oppleve at terror er forferdelig vondt og vanskelig å snakke om, så er det veldig mye vanskeligere å ikke snakke om det, for da blir det enda verre i hodene til ungene våre, sier Brenna.

– Fantasien til barna våre er helt fantastisk, men den er også ganske ekspansiv.

Merkelapper trigger holdninger

– Det er viktig at skoler og utdanningsinstitusjoner er arenaer der vi kan ha en konstruktiv og kritisk samtale om ekstremisme og terrorisme. Men samtale og forebygging er ikke nødvendigvis to sider av samme sak, sier Martin Sjøen.

Han er førsteamanuensis ved Institutt for lærerutdanning på NTNU og har forsket på hvordan skole og utdanning kan forhindre ekstremisme, vold og terrorisme. Han påpeker at det også finnes mange andre forebyggingsidealer i skolen: Lærere skal forebygge terrorisme, vold i hjemmet, kriminalitet og rusmisbruk.

– Samfunnets forventninger om at skolen skal forebygge ekstremisme kan føre negativt av sted, sier han.

Martin Sjøen tror det er vanskelig å drive forebygging mot ekstremisme og terrorisme og samtidig unngå sikkerhetstenkning som kan medføre overvåkning og rapporteringskultur.

– Med en gang vi klistrer på merkelapper som «skoleskyter», «ekstremist» eller «radikalisert», trigger det ubevisst noen holdninger i mennesker. Det skal vi være varsomme med, sier han.

Mener en inkluderende skole er svaret

Martin Sjøen er kritisk til at skolen skal være arena for forebygging av terrorisme og ekstremisme. Han vil heller snakke om en inkluderende skole og en skole som tar elevene på alvor.

– Å assosiere skolen med forebygging, får det til å gå kaldt nedover ryggen på meg. Skal vi ha en god skole fordi elevene ikke skal bli terrorister? Eller skal vi ha en god skole fordi det er bra for samfunnet? Det er to forskjellige innganger, sier han.

De aller fleste elever vil aldri være tilbøyelige til å utøve ekstrem vold, understreker han.

– Kanskje er det ikke den generelle forebyggingen det er størst behov for at vi skal bli bedre på. Kanskje er det den veldig, veldig lille gruppen som dessverre kan gå ut i ekstreme grupper vi bør se litt mer kritisk på. Hva skjer med dem på skolen? spør han.

Han konstaterer at det finnes lite forskning om dem fordi få ekstremister lar seg intervjue.

– Men dessverre ser vi at et fellestrekk ved mennesker som var ekstreme i sin ungdomstid, er at de har hatt en forferdelig skolegang, sier Martin Sjøen.

Han er uenig i et utsagn fra kunnskapsminister Tonje Brenna om at «før en handling skjer, må det være en holdning».

– Det er nok ikke helt sant. Av og til kommer faktisk handlingen før holdningen. Men det er en forståelig antakelse fordi hele vårt skolesystem er fundert på at elevene først skal lære seg kunnskap og forståelse og så skal de praktisere det, sier Martin Sjøen.

Unge ekstremister møter ofte fordømmelse, straff eller latterliggjørelse, forklarer Sjøen. Han mener det viktigste skolen kan gjøre, er å møte det det intolerante med toleranse.

– Jeg tror virkelig, med bakgrunn i forskningslitteraturen, at hvis vi skal omvende ekstremisme innenfor rammene til skolen, så er det der trykket bør legges, sier Sjøen.

Vil drøfte skolens rolle

Skolens mandat er ikke og skal heller ikke være knyttet til «sikkerhetisering», forebygging og hindring av terror, understreker Claudia Lenz i Ekstremismekommisjonen.

– Skolens mandat skal være forankret i ­skolens styringsdokumenter, opplæringsloven og skolens formålsparagraf. Formålsparagrafen snakker om verdier, demokrati og menneskeverd. Den snakker også om et pedagogisk grunnsyn, sier Lenz.

Hva så når skolen har elever som handler eller ytrer seg på måter som strider mot demokrati og menneskeverd?

– Når er det riktig for kommunen å se at deres mandat og deres kompetanse slutter og å koble inn andre aktører som har ansvar for psykisk helse, sikkerhet eller politi? spør Lenz.

Dette er et av spørsmålene der kommisjonen ønsker anbefalinger fra de som jobber i feltet. Claudia Lenz forteller at mandatet til Ekstremismekommisjonen, som etter planen skal levere inn sin rapport i desember, er å verne om demokratiet og et samfunn som er basert på menneskeverd og likeverd.

– Vi skal se på hvordan ulike sektorer og tjenester kan bidra mer i det forebyggende arbeidet, og da kommer skolen inn i bildet, sier Lenz.

Ingeniører og leger er farligst

Ekstremismeforsker Martin Sjøen slår fast at de høyreekstreme og mennesker med en muslimsk trosbakgrunn de siste par tiårene har vært de to gruppene vi har fryktet mest skal utøve ekstremistiske og voldelige handlinger.

– Men vet dere hvem som empirisk sett er de farligste gruppene blant oss? Det er ingeniører og leger. De har forferdelig mye utdanning. Akkurat terrrorvold er en av tingene utdanning har veldig svak effekt på, sier forskeren.

Han viser til at det kommer fram av terroristprofiler i forskning som er gjort de siste årene.

– Læreplanen har løftet fram 22. juli-terroren i samfunnsfaget og at samfunnsfaget skal bidra til å forebygge terrorisme og folkemord. Det er interessant, for det er de to formene for politisk vold som utdanning har svakest effekt på, sier Martin Sjøen.

Han legger til at forskning også viser at læringsmiljøet har liten effekt, at relasjonen til læreren kan ha svak effekt og at det sosiale på skolen og undervisningsinnholdet har svak effekt på om noen er tilbøyelige til å utøve terrorvold eller ikke.

– Men kombinasjonen av alt dette kan ha en god effekt, tilføyer han.

Å snakke om terror

Ekstremismeforsker Martin Sjøen mener det er visse farer knyttet til å snakke for mye om ekstremisme.

– Å snakke om ekstremisme i så stort omfang som vi gjør spesielt i Europa og i Norge, tror jeg har noen uintenderte konsekvenser og implikasjoner på samfunnet vårt, sier Sjøen.

Ekstremisme, radikalisering og terrorisme ikke er verdinøytrale, men moralske begreper, påpeker forskeren.

– Det gjør ofte at samfunnsdebatten kan bli forenkla og mangle perspektiver.

Ifølge Sjøen viser forskning at skolen kanskje ikke har så stor betydning i å forebygge ekstremisme som vi ofte tror.

– Politikken og den politiske diskursen er langt viktigere enn skole og utdanning i å forebygge terror og vold.

Monsteret under senga

– Jeg tror ikke jeg kunne ha stått her for åtte år siden og sagt akkurat det jeg sier nå hvis det ikke var for at vi sammen ble enige om at det er lov å snakke åpent og direkte om 22. juli, sier kunnskapsminister Tonje Brenna.

Hun takker Utøya, Wergelandssenteret og andre aktører som i tida etterpå har skapt arenaer for debatt og diskusjon om terror og ekstremisme.

– Jeg tror det arbeidet har hjulpet oss både til å håndtere drapet Philip Manshaus begikk og skytingen mot moskeen, og jeg tror det har gjort samtalene om skytinga mot Pride i fjor annerledes.

Kunnskapsministeren har ett budskap til lærere som synes det er vanskelig å snakke om ekstremisme fordi de frykter det kan være for vanskelig for elevene:

– Dere må huske på monsteret under senga. Det er mye større, verre og skumlere før vi slår på lyset, titter under senga og er enige om at monsteret ikke finnes.