Kjærlighetens mange sider

Det er ingen uvanlig følelse. Vi har vært der de aller fleste av oss. I begynnelsen av tenårene, midt i livet eller mot slutten av det. Fulle av lengsler etter kjærlighet. Og ikke hvilken som helst kjærlighet, men lengselen etter den ene å dele livet med. Den store lykken da alle våre varme følelser får springe ut i full blomst, og kanskje enda viktigere: Da de samme følelsene blir gjengjeldt av et annet menneske. Det mennesket du enten har sett deg ut i lang tid, vært forelsket i en stund, eller nettopp har fått øye på ved den såkalte kjærligheten ved første blikk. Og det beste av alt: Dette skal vare livet ut, til døden skiller dere ad, som det så vakkert heter. Og så blir det ikke sånn, så er dette en illusjon, en bløff som vi har blitt pådyttet av utallige bøker, filmer og andre samfunnsmessige kulturuttrykk siden tidenes morgen. Så sterkt har vi blitt indoktrinert i denne illusjonen at de aller fleste jeg kjenner tror på dette uten at alle nødvendigvis vil erkjenne eller innrømme det.

Ingrid Z. Aanestads siste roman og tiende bok handler nettopp om denne kjærligheten som er så vanskelig. Vi møter Liv som er født og oppvokst vest i landet og nå jobber som tilkallingsvikar i radiohuset til NRK på Marienlyst. Hun er i begynnelsen av 20-årene, bor i et kollektiv og har et rom som hun påstår er på 5 kvadratmeter (dette må være en glipp, det er knapt mulig å få møblert et så lite rom). Hun er flink og gjør de oppdragene hun får tildelt på en tilfredsstillende måte, men er hele tida bekymret for ikke å være bra nok. Ingen uvanlig følelse dette heller.

En dag treffer hun Idun, som er en del år eldre enn henne. Idun er sjølsikker og vakker. De blir kjærester. Idun er Livs drømmekjæreste og den første kvinna hun blir kjæreste med. Liv kvier seg for å fortelle sine foreldre at hun er lesbisk, men det går bra. Og det hele er som en god og vakker drøm, drømmen om den optimale kjærligheten. Så lugger det.

Litt over midtveis i denne korte romanen sier Liv:
Åh, men eg trudde det var ei løysing
Å leva med ei kvinne
At eg kunne få vera friare då
Vera så stor som eg er
Ikkje gjera meg mindre
Ikkje krympa meg for å bli mindre trugande

Det viser seg at i det lange løp er tosomheten langt mer avansert enn hun, og som nevnt ovenfor de fleste andre, har tatt høyde for. Hverdagen kommer etter ei stund, idyllen slår sprekker. Kjærligheten falmer. Den er like vanskelig og mangfoldig som livet sjøl. De to blir bedre kjent med hverandre, de tilsynelatende feilene ved den andre blir tydeligere og tydeligere dag for dag. 38 sider lenger fram i boka, og i kjærlighetsforholdet, kan vi lese dette:

Ho vil at eg skal retta meg opp.
Ho vil at eg skal vera sikker.
Ho vil at eg skal vita kva eg vil.
Ho vil ikkje at eg skal unnskylda meg.
Ho vil at eg skal kle meg fint.
Ho vil vera viktigast i livet mitt.
Ho vil ikkje vera alt for meg.

Virkeligheten har altså trengt seg på dem begge. Det er så innmari gjenkjennbart. Og det er så tvers igjennom hele boka godt og inderlig beskrevet. Aanestads poetiske og vakre nynorsk er som skapt for denne fortellingen. Det er nesten som om hver setning er en egen kjærlighetserklæring til fortellingen, til språket og til kjærligheten. Forfatteren veksler mellom lange og korte setninger, på sitt beste er det prosalyrikk av sjelden høy karat. Det er nesten så det skjærer i leserens følelsesliv at noe så vakkert kan inneholde så mye vondt. Dette landskapet som her beskrives berører noe av det innerste hos de fleste av oss. Da kan det ofte snike seg inn klisjeer og opplagtheter. Denne romanen er ikke i nærheten av det. Og den var en nytelse å tilbringe noen timer sammen med. Men hvem tør å inngå et nytt parforhold etter å ha lest «Eit verkeleg liv»?