Musikk og mestring, i fengsel og frihet.

Nelson Mandela har sagt det så flott. At ingen kjenner en nasjon før de har vært på innsiden av landets fengsler. Fordi en nasjon ikke skal dømmes for hvordan den behandler sine mest respekterte borgere, men sine laveste. Og fangene i fengsler er blant de med dårligst omdømme. Ikke bare i Norge, men i verden over.

Jeg har aldri sonet en dom i et fengsel, men som journalist har jeg i snart tre tiår vært svært involvert i norsk kriminalomsorg. Derfor veit jeg nesten hvordan det er å sitte inne bak murer, hvordan det er å miste friheten for flere år framover. Og jeg veit også en del om hvordan det er å være fengselsansatt og se fanger som daglig brytes ned, og kanskje helt mister den lille sjøltilliten mange av dem hadde før de kom til soning. Fangenes tapslister er formidabel. Fengsler, heller ikke i Norge som kanskje har verdens beste kriminalomsorg, er ingen søndagsskole sjøl det fins fengselsprester i de fleste av våre fengsler. Hver dag kan fortone seg lik, kjedelig og rutinepreget, og du sitter der som innsatt med dine egne tanker om hva du har gjort og med samfunnets fordømmelse som en daglig påminnelse. Det er derfor det er så viktig at fangene også får tilbud om noe annet, noe som har med livet utenfor murene å gjøre – noe som gir dem følelsen og troen på at livet er verdt å leve. For mange er prosjektet Musikk i fengsel og frihet et sånt tilbud. Prosjektet fyller nå 35 år og er ute med en jubileumsbok der fangene får slippe til med sine egne refleksjoner. Sånt skjer ikke hver dag. Det er de så absolutt verdt. Vi får lese om ti sterke møter. I kapittel 1, om begynnelsen, skriver journalist og bokas tekstforfatter Nina Hanssen: «Her møter du ti mennesker med ulike bakgrunner og erfaringer. Felles for dem er at alle har vært langt nede, sonet eller soner en fengselsstraff, men gjennom Musikk i fengsel og frihet har de opplevd mestring og kjent på en indre følelse av frihet.» Dette er en presis beskrivelse.

Det hele startet med en idé etter en spillejobb på Bredtveit kvinnefengsel før musikkpedagog og musiker Venja Ruud Nilsen tok med seg gitaren, en forsterker og en trompet og dro til Ravneberget kvinnefengsel. Der fikk hun med seg noen innsatte og resten er historie. Nilsens betydning for dette prosjektet kan ikke overdrives – hun er med ennå 35 år etter begynnelsen. Og har også fått lov å dele noen av sine tanker i et eget kapittel i boka. Vel verdt å lese.

Skjønt, det er sjølsagt fangenes egne historier som er bokas bærende element. Historiene er åpne, personlige og de intervjuede aldri sjølskrytende. De er også helt frie for formuleringer om at egentlig er de helt uskyldige. Her møter vi reflekterte fanger og eks-fanger som veit hva de har gjort, tar ansvaret for det og som priser seg lykkelig for at de også er glad i musikk. Og de er aldri redde for å fortelle sin personlige historie. Det gir lesere som ikke er så vant til å snakke med fanger et mye bedre og en rikere bakgrunn for å se hele konteksten. Deres bakgrunn unnskylder ikke årsaken til at de sitter i fengsel, men den bidrar til å forstå situasjonen på en mer fruktbar måte.

En annen styrke ved de personlige historiene, som er presentert i intervjuform, er at forfatteren konsekvent bruker fornavn. Det gir oss en mer personlig inngang til å forstå hva og hvem de er. Språket er dessuten enkelt, ofte ganske korte setninger, og det er ikke mer fagterminologi en strengt nødvendig. Dessuten er det en liten ordliste bak i boka med de mest nødvendige begrepene skapt av en kriminalomsorgsetat som ikke er så ofte i offentlighetens lys. Forfatteren har som journalist besøkt mange norske fengsler gjennom de siste 25 årene og har derfor god kjennskap til norsk kriminalomsorg. Hun har også sammen med tidligere fengselsdirektør Are Høidal skrevet om denne kriminalomsorgen, av mange kalt verdens beste, for et engelskspråklig (hovedsakelig amerikansk) publikum. At boka er flott illustrert med svart-hvitt bilder av Simen I. Vangen, er en berikelse.

I et av intervjuene møter vi Bente Østensen fra Ørsta med et hardt liv bak seg. Da hun til slutt havnet i fengsel, tenkte hun blant annet dette: «Jeg forsto at det verste ikke nødvendigvis var murene rundt meg, men å sitte innesperret i mitt eget hode, i mitt eget mørke, forteller hun. (…) Musikkstundene ble et fristed, sier hun. Et sted der hun kunne puste friere, være seg selv og møte andre. For det handlet ikke bare om å lære grep på en gitar, men om noe langt mer grunnleggende, nemlig å bli sett, å bli tatt på alvor, og få høre til et sted der hun slapp å bære fortiden på skuldrene». Så vakkert kan det altså sies.

Og så var det Tor Sørvig, bassist og tidligere fange i flere fengsler, som også har ett og annet å si til våre bevilgende myndigheter som ganske mange ser på som unnfallende når det gjelder å prioritere kriminalomsorgen: «Jeg skulle ønske at politikerne fikk øya opp for at musikk i kriminalomsorgen betyr mer enn folk tror. Spesielt for oss som har sonet i mange år.» Det er kanskje ikke uten grunn at mange, kanskje særlig ansatte i kriminalomsorgen, mener at Justisdepartementet ser på kriminalomsorgen som departementets stebarn.

Hans Ole Rian, forbundsleder i LO-forbundet Creo, landets største kunstnerorganisasjon, siteres på følgende i boka om Musikk i fengsel og frihet: «De har spart samfunnet for millioner kroner siden de ble opprettet. Jeg mener samfunnet får minst tidoblet tilbake på grunn av mindre utgifter til kriminalomsorg, politiet og samfunnsmessige konsekvenser.» Presist og viktig formulert og tenkt det også.

Boka «Musikk i fengsel og frihet» er ei helt nødvendig bok som viser hvor viktig, og riktig, det er å ha et helhetlig syn på straffegjennomføring. Og som inkluderer også tida da soningen er over. For mange er nemlig løslatelsen den verste straffen. For musikk virker!

Denne boka viser hvor viktig kunst og kultur er. Og den bør ikke bare være obligatorisk for politikere og alle som jobber i kriminalomsorgen på ulikt vis – den er ei bok for oss alle!

For ordens skyld: Anmelder er kollega med tekstforfatteren av denne boka.