USA fra øst til vest

La meg slippe katta ut av sekken med en gang. Jeg har lest en av de flotteste bøkene om USA på svært lenge. Og da tenker jeg ikke bare på innholdet, men også på boka som fysisk objekt. Den er tung i fysisk forstand, den er på over 500 sider, og den er illustrert med en mengde flotte bilder – flere av dem dekker to hele boksider. Layouten er nydelig, språket enkelt og feilfritt. Det er altså snakk om Stian Larssens «American Tune» som gjør noe såpass lite originalt som å reise med bil fra øst til vest i USA, men dertil mer originalt å ta utgangspunkt i 30 sanger og 30 steder – og skrive 30 historier om dette. Sånt kalles på filmspråket for roadmovie. Da blir sjølsagt noe borte, men mer om det litt seinere. Og la meg også legge til at ved slutten av hvert av de 30 historiene, eller kapitlene, finner vi en Qr-kode med ekstramateriale av typen bilder og podkaster. Så mye har sjeldent blitt presset inn i ei bok tidligere. I tillegg er det heldigvis knapt et ord om Donald Trump, det er menneskene – de fleste med unntak av musikerne helt ukjente nordamerikanere, som står i fokus her. For de har historier å fortelle de også. Til og med svært interessante historier. Bokas undertittel er «From the Kentucky coal mine to the California sun”, nærmest en allusjon til Woody Guthries berømte «This Land Is Your Land”. Ikke noe dårlig valg det heller – Guthrie var som kjent en reisende han også. Og i disse dager en mer og mer respektert songwriter til tross for hans venstreradikale sympatier. Skjønt, undertittelen er et direkte sitat fra en verselinje i Kris Kristoffersens «Me & Bobby McGee». Passer glimrende det også.

Reisen med leiebil starter i kullgruvene i Harlan i staten Kentucky og avsluttes 17.000 kilometer seinere i San Francisco. Sjåfør er stort sett forfatteren sjøl, og passasjerer er venner og tidvis også hans sønn William som tar mange av fotografiene til boka. Larssen, som i dag er bosatt på Nesodden rett utenfor Oslo, er født og oppvokst i Håvik like utenfor Narvik. Det framkommer tidlig at han lenge har vært besatt av USA. Han imponerer da også gjennom hele boka med store, og ikke minst varierende kunnskaper om dette landets historie.

For det er det som er det stilistiske grepet her. Larssen besøker steder han kan knytte viktige hendelser i USAs historie rundt, samtidig som han kan koble historiene og stedene til en av landets mange dyktige låtskrivere. I de fleste musikalske sjangere. Dermed møter vi Bob Dylan, Bruce Springsteen, Billie Holiday, Woody Guthrie, Neill Young, Mark Knopfler, Don McLean, Elvis Presley og mange flere. Og vi får lære om den amerikanske borgerkrigen, om kampen som førte til uavhengighetsdeklarasjonen for 250 år siden, om borgerrettkampen, industridøden i rustbeltet og atomsprengningen som til slutt førte til det forferdelige som skjedde i Hiroshima og Nagasaki i august 1945. Og mye mer. Vi møter den erkeamerikanske cowboyen i USAs største stat Texas. De eneste vi ikke møter er indianerne, eller urbefolkningen. Hovedgrunnen til det er kanskje at reisen ikke går innom de mest typiske «indianerstatene» i Midtvesten, som for eksempel Dakoka-statene og Wyoming, men sneier så vidt innom Minnesota der historien handler om noe helt annet. Det er etter min mening bokas eneste svakhet at den utelater indianerkampene og utdrivelsen av urbefolkningen. Dette er en enormt viktig del av USAs historie som dessverre altfor ofte blir glemt. Bekjempelsen av urbefolkningen og behandlingen av dem helt opp til våre dager, er minst like viktig å beskrive som slaveriet. Dagens USA ville ikke vært mulig om ikke myndighetene og europeiske nybyggere hadde klart å rydde bort de virkelige amerikanerne. Til forfatterens forsvar skal det sies at han er klar over mangelen. På side 406 skriver han dette: «Bob Fudge bosatte seg i Montana på grensen til Canada, og etterlot seg ingen familiehistorie, bortsett fra et kort ekteskap i Texas i 1920-årene. Det er det eneste jeg angrer på med denne turen. At den ikke tok oss nordvest. Little Big Horn. Mount Rushmore. Yellowstone. Men så har jeg vokst opp i nord blant fjell og snø. For meg er Texas, New Mexico og Arizona et enda større eventyr.»

Dermed ble verken Crazy Horse, Sitting Bull eller massakren ved Wounded Knee nevnt. Dessverre. Det er vanskelig å peke på bestemte kapitler eller reisemål i denne boka som stikker seg spesielt ut. La meg heller sitere hva han skriver sånn generelt: «Da jeg startet i Harlan, trodde jeg kanskje at jeg skulle forstå Amerika bedre. Jeg er usikker på om det stemmer. Sangene ga meg nålene på kartet. Veien mellom dem ble selve eventyret. Landet virker større nå enn før. Ikke i kilometer, men i motsetninger. Mellom kullgruver og vindmøller. Mellom tomme fabrikker og førerløse biler.»

Jeg er midlertid sikker – etter å ha lest denne boka, forstår jeg USA bedre. Og jeg kan også akseptere noe annet han skriver, sjøl om jeg syns han burde kalle USA for Nord-Amerika:

«Amerika har visstnok stått bak de to viktigste oppfinnelsene: jazz og cocktails, men jeg setter selve amerikaneren enda høyere. De er så jålete at du ikke blir overrasket når du ser en eldre dame med strutseskjørt og rosa cowboyhatt i Nashville. Noen er så naive at de tror pyramidene ligger i Europa. Men samtidig: Vet du egentlig om Mount Rushmore ligger i Georgia eller Sør-Dakota?»

Jeg veit svaret, men sier det ikke.

Og til slutt dette: «I Washington er de så rause at de gir deg all sin tid selv når bikkja maser på å gå tur. I Mark Twains fødeby Hannibal, Missouri, ønsket ti mennesker meg good morning i løpet av ti minutter. Det er helt umulig å ikke elske en ekte amarikaner. Devin var ikke en avisoverskrift om Appalachia. Lynn var ikke Silicon Valley.»
Om du altså ikke har skjønt det ennå – dette er en fantastisk bok for de som elsker Amerika, men ikke nødvendigvis den politikken landet til enhver tid fører. Så nå veit du hva du skal legge under juletreet.