– Arbeiderne er redde

Episode 1: Hun hadde avtalt å treffe dem utenfor samvirkelaget klokka ni om kvelden. Noen arbeidere fra Polen og noen fra Romania. De er innleide til et verft på Sunnmøre, og har fortalt at de trenger hjelp. Hun møter opp til avtalt tid. Venter og venter. Til slutt ser hun en av arbeiderne. Han legger en pekefinger over munnen. Flatmo får beskjed om å følge etter. Det viser seg at de har oppdaget formannen inne på butikken. De må møtes et annet sted. Et sted de kan prate usett.

Episode 2: Hun holder et møte for Fellesforbundets medlemmer ute på et av verftene. I døråpningen står en estlender med en telefon mot øret. Flatmo ber han komme inn og sette seg ned. Men mannen vil ikke. Han forteller at han har arbeidskamerater som står vakt. De skal varsle ham over telefonen dersom det kommer noen som ikke bør se ham der.

To ulike episoder, to ulike arbeidsplasser, men uttrykk for det samme:

– Arbeiderne er redde. De er redde for å stille krav, de er redde for å snakke med oss, og de er redde for å snakke med andre arbeidere.

Rose Maiken Flatmo er avdelingssekretær i Fellesforbundets avdeling 65 i Møre og Romsdal. Få kjenner bemanningsbransjen på mørekysten som henne. Da hun ble ansatt for vel fire år siden, ble hun kontakten av mange utenlandske arbeidere som ønsket hjelp. Hun har siden jobbet systematisk med å organisere migrantarbeidere i bemanningsforetak – og blitt skremt over det hun har sett. Hun forteller om fagforeningsknusing, frykt og omfattende sosial dumping.

– Hvis jeg ikke selv hadde opplevd hvor tøft arbeidslivet har blitt, ville jeg aldri trodd det var sant, sier hun.

Mange nasjonaliteter

På verftet Vard Langsten i Tomrefjord i Møre og Romsdal er et skip i ferd med å ta form. Det myldrer både ute og inne. Elektrikere, sveisere, mekanikere, stillasarbeidere og malere er i sving. Også språkene blandes sammen. Det går i engelsk, polsk, litauisk, rumensk og norsk. Minst i det siste.

På verftet jobber om lag 700 arbeidere i produksjon. Av disse er rundt 150 fast ansatte. Resten er innleide fra bemanningsforetak, produksjonsbedrifter og entrepriser. For klubblederen for Fellesforbundet, Jørn Inge Hestnes, er det en tilnærmet umulig oppgave å ha oversikt over hva som rører seg i alle de ulike firmaene. Men han vet at deler av virksomheten foregår i lovens gråsoner, av og til utenfor lovens rammer.

– I påska hadde vi et malerfirma inne. Vi avdekket at 60-70 ansatte ikke fikk overtidsbetaling. Det dreide seg om mer enn en halv million i manglende utbetaling, forteller Hestnes.

Få av de innleide er fagorganisert. I likhet med Flatmo forteller han om arbeidere som ikke tør fordi de frykter for jobbene sine.

– Har de grunn til det?

– Ja. Den frykten er reell. Vi hadde et firma inne der ganske mange organiserte seg. Så kom det dårligere tider, og firmaet nedbemannet. Nesten alle de organiserte mistet jobben. I denne bransjen er det alltid svingninger. Det kommer alltid en anledning til å kvitte seg med folk, sier Hestnes.

Tør ikke snakke

Slawomir Szczepaniak torde det andre arbeidsmigranter ikke tør. De siste to årene har han vært klubbleder ved Brødrene Langset, avdeling Langsten. Brødrene Langset er i dag en av få utleiebedrifter som har tariffavtale og en godt etablert klubb blant utleieselskapene ved Vard.

Gjennom Szczepaniak forsøker LO-Aktuelt å få noen av de uorganiserte arbeiderne fra et annet firma i tale. Vi har lovet anonymt intervju. Ingen bilder, ingen opplysninger som kan identifisere dem. Vi har fått et løfte om at de kanskje vil komme innom klubbkontoret, men når Szczepaniak gjør et siste forsøk på overtalelse over telefon, får vi nei.

– De sier det er for mye arbeid. Det er nok en unnskyldning. De er veldig redde for jobbene sine. Skal de organisere seg, må alle melde seg inn samtidig. Hvis bare ti organiserer seg, vil de ikke ha arbeid i morgen. Det er jeg sikker på, sier Szczepaniak.

Historie og klassekamp

– Min påstand er at organisasjonsfriheten ikke gjelder for utenlandske arbeidere i bemanningsbransjen, sier Rose Maiken Flatmo.

Det finnes unntak, som nevnte Brødrene Langset, presiserer hun. Men omfanget av fagforeningsknusing er stort.

Likevel mener hun det bare finnes ett alternativ: Å organisere. Men det må gjøres med forsiktighet. Flatmo verver sjelden ett og ett medlem, men forsøker å verve flere sammen.

– Jeg har vervet mange som har mistet jobben fordi de har meldt seg inn i fagforeningen. Så når jeg verver, er jeg tydelig på at jeg ikke kan love gull og grønne skoger. Vi skal være klar over at for den enkelte arbeider er ulempene ofte minst like store som fordelene ved å fagorganisere seg.

Derfor har Flatmo for lengst puttet tradisjonelle medlemsfordeler i en skuff. Når avdelingssekretæren møter utenlandske arbeidere i bemanningsbransjen, snakker hun om norsk fagbevegelses historie og ideologi. Hun forteller om fyrstikkarbeiderstreiken i Kristiania i 1889, om Menstadslaget i 1931, om hvordan norsk fagbevegelse har vokst fram gjennom felles kamp og solidaritet. Hun forteller at den norske modellen er et klassekompromiss som må gjenskapes hver dag. Uten en sterk fagbevegelse mister vi den maktbasen som er en forutsetning for kompromisset. Og hun trekker linjene inn i framtida; hvilke utfordringer fagbevegelsen av i dag står overfor.

– Jeg prøver å få dem til å forstå hvilken strategisk viktig rolle den utenlandske arbeidskraften har i styrkeforholdet mellom arbeid og kapital.

En kan velge ikke å organisere seg, det er frivillig og en privatsak. Men når de utenlandske arbeiderne velger å være uorganiserte, er de med på å svekke lønnen til så vel norske arbeidstakere som andre utenlandske kolleger. Da er de i praksis på de useriøse arbeidsgivernes side, forteller hun.

– Jeg pleier å si at det ikke nytter å klage. «Nå må dere manne dere opp og stå sammen», sier jeg. For har de egentlig noe annet valg? De kan velge mellom å være underdogs for alltid og reise fra land til land uten verdighet, eller de kan være en del av et solidarisk arbeiderkollektiv, ta opp kampen og være pionerer blant arbeidsmigrantene.

Oppsøker brakkene

Flatmo understreker at hun ikke driver med «vekkelsesmøter». Å organisere arbeidsmigranter er krevende og tar tid. Flatmo er opptatt av at arbeiderne er godt nok skolert til å ta konsekvensene. Derfor er hun ikke interessert i at de skal melde seg inn første gang. Hun driver oppsøkende virksomhet, og treffer gjerne de innleide to-tre ganger før de velger å gå inn i fagforeningen.

– Ikke minst er det viktig å følge dem opp i etterkant og ta saker som alltid kommer etter slike vervinger. Når man først har fått tillit, må man vise seg tilliten verdig.

Å organisere utenlandske arbeidere på korttidskontrakter krever helt andre metoder enn overfor fast ansatte nordmenn. Hun oppsøker dem på kveldstid i brakkene der de bor, og bruker alle anledninger til å samle så mange som mulig. Og hun passer på at møtene ikke er kjent for arbeidsgiver.

– Arbeidsmigrantene har ingenting å gjøre når arbeidsdagen er over. Derfor er det ikke noe problem å få dem til å høre på det jeg har å fortelle i både to og tre timer, sier Flatmo.

41 bedrifter på ett verft

Hennes erfaring er at arbeidsmigrantene er både lydhøre og solidariske. Det er derfor ikke selve vervingen som er problemet, men «bemanningsregimet», mener Flatmo. Siden forbudet mot utleie av arbeidskraft ble opphevet i 2000, og særlig etter EU-utvidelsen i 2004, har sysselsettingen i bemanningsbransjen økt kraftig. På det meste har avdelingssekretæren registrert 41 ulike innleide bedrifter på ett verft. Med så mange bedrifter til stede, og med innleide arbeidere som kommer og går, er det en umulig oppgave å holde tritt.Derfor er det viktig at arbeidsmigrantene blir skolert på en slik måte at de kan stå opp for seg selv, kjempe sine egne kamper og organisere sine arbeidskamerater fra konkurrerende bemanningsbyrå.

Demning som kan briste

På Vard Langsten bistår klubbleder Jørn Inge Hestnes alle som ber om hjelp, enten de er organiserte eller ei. Mange av de innleide produksjonsbedriftene er «postkassefirmaer». De er registrert lokalt, men har liten egen produksjon og fungerer i realiteten som bemanningsbyråer. Dermed slipper de å gi de innleide samme vilkår som de fast ansatte. Det gjør det vanskelig for seriøse firmaer å konkurrere.

Det kan kjennes som å kjempe mot vindmøller.

– Arbeidstilsynet ser bare den øverste linja. Er det et firma der de ansatte har jobbet for mange timer, får de et lite pålegg og beskjed om å «ordne opp». Jeg kaller det sosial dumping, sier han.

Han vet at flere foretak truer med at bedriften vil miste oppdrag dersom de ansatte organiserer seg.

– Kanskje er det en demning som en dag brister, sier han.