Hjelpepleier Guri Arna Korstad er opptatt av én ting: Å holde korona unna bygdas eldste

Første gangen vi ringer henne, er hun travel hjemme ved kjøkkenbenken. Hun har turnusfri og baker flatbrød, med oppskrift, kjevle og takke arvet av sin mor.

– Vi er jo så glade i dem, vi er redde for dem.

Guri Arna Korstad snakker ikke om flatbrødene, men om de eldste innbyggerne på Frosta, bygda og kommunen som ligger på en frodig halvøy i Trondheimsfjorden. Flere av de 2.600 innbyggerne er over 95 år.

Hun snakker om de som bor på sykehjemmet Frostatunet, i omsorgsboligene og de som behøver tilsyn og hjelp i sine egne hus. Om de glemske som ikke husker hva de ble fortalt om viruset. Om de nedstemte som har blitt sittende for lenge foran triste tv-nyheter og om de som bor helt alene og er enda mer alene nå.

Stengte grensene

Rundt påsketider for to år siden klarte Korstad og kollegene å holde magesjauviruset Noro vekk fra sykehjemmet. Ingen besøkende slapp inn. Så, 13. mars i år erklærte Frosta kommunes kriseteam at koronaviruset var ute av kontroll. Kommunens grenser ble stengt i to uker for alle andre enn folk i samfunnskritiske funksjoner. Over 20 personer var smittet, og store mørketall ble antydet.

Snudd på hodet

Sykehjemmet stengte allerede 4. mars, og fra da var arbeidshverdagen til Guri Arna Korstad og kollegene snudd på hodet. Raskt kom alternative innganger og garderobeløsninger på plass, sammen med nye rutiner for rapportering og pauser. Stellefrakker, hansker, munnbind og skoovertrekk ble skiftet ut i høyt tempo. Flasker med desinfeksjonsmiddel sto over alt.

Vernepleier Sara (23) vil ha lønn som fortjent – ikke bare applaus

Står sammen

– Hvordan går det?

– Jo, det går bra! svarer Korstad, hver gang vi ringer via mobil eller FaceTime.

Hun høres ut som stødigheten selv. Hun kan fortelle at ingen av de eldre er smittet, at samholdet mellom kollegene er styrket og at sykefraværet blant de ansatte i eldreomsorgen har gått ned, i alle fall i starten av krisen. Frostingene har hentet frem en ekstra vilje. Hun roser ordfører og kommunelege for at de handlet raskt.

Å skape tillit

– Hva er din beste egenskap som ansatt og tillitsvalgt i en sånn krise?

– Jeg er rolig og løsningsorientert, svarer hun uten å tenke særlig lenge.

Guri Arna Korstad er en person som folk spør om råd. Hun sier hun er vant til å ta de vanskelige samtalene. Å være direkte på en fin og forståelig måte, det er hennes metode for å skape tillit. Hun bruker den når hun beroliger bekymrede eldre og pårørende.

Dialog med ledelsen

Hun bruker metoden når hun lytter til fagforeningsmedlemmenes bekymringer, og når hun svarer på spørsmålene de har om lønn og permisjoner. Og i møte med ledelsen. Når avgjørelser tas på toppnivå uten at ansatte involveres, kan Korstad gå grundig lei av hele tillitsvalgtrollen. Hun mener drøftingsplikten som sjefene har overfor tillitsvalgte, er ekstra viktig nå som beslutninger tas i hurtig tempo.

p

– Vi forstår at ledelsen må handle raskt. De står på dag og natt og gjør en god jobb, men ansatte behøver fortsatt informasjon. Vi drar lasset sammen.

Menneskesinnet

Guri Arna Korstad mener at alle som jobber med folk bør studere menneskesinnet.

– De eldre er ikke bare kropp. Mange ungdommer sliter, og innvandrere kommer hit med en ballast som vi ikke skjønner, men som vi må prøve å forstå, sier hun.

Korstad oppdro to små jenter alene og måtte betale alle regningene selv. Det var da hun bestemte seg for å sette kompetanse på papir og bli hjelpepleier.

Klare sammen

Sitt positive sinn har hun arvet fra foreldrene, men akkurat dette så de ikke lyst på. Alenemor på skolebenken?

«Dette skal vi klare sammen, mamma», sa jentene hennes. Hun var fortsatt i 20-årene. Hun snakket inn pensum på kassett og hørte på opptaket i bilen til og fra skolen, en kjøretur på tre timer hver dag. Siden tok hun ekstrakurs i psykiatri.

Opp i traktoren

Guri Arna vokste opp på gård i Stjørdal og bygde barhytter med de tre brødrene sommeren lang. Siden gikk hun husmorskolen og jobbet både som gartnerassistent og pleieassistent. Hun ble handywoman. Korstad har drevet antikvitetsbutikk og har foretaket Hverdagsengler, som tilbyr kirkegårdstjenester og annet i lokalmiljøet.

– Når snøen laver ned, så kjører jeg like godt traktoren til jobben, forteller hun.

Slik mestrer du skiftarbeidet

Fødsel med publikum

For etter hvert traff hun Frosta-bonden. De giftet seg og fikk to jenter og en gutt. Nå har de også et barnebarn, og ammekyr og kjøttfe.

Guri Arnas fødsler har vært raske. Siste gang gikk vannet idet hun reiste seg fra senga en lørdag morgen. 40 minutter senere kom Lars Joakim til verden på badegulvet hjemme på gården, med hjelp fra jordmor som hadde kommet med ambulanse.

Fødselen ble som et teaterstykke, med publikum. Selv satt hun mellom beina på «kailln», mens svigermor fulgte med fra sidelinjen og de to minstejentene sprang til og fra. I et hjørne sto to voksne menn i ambulanseuniform og holdt gråtende rundt hverandre. De var vant med at utrykning betydde død, ikke nytt liv, og nå rant gledestårene.

Sjø og grønt

Lars Joakim har blitt 15 år. Både han og storesøsteren på 17 har søkt om sommerjobb på gårdsbruk i «Trøndelags kjøkkenhage». I dette milde kystklimaet ligger brukene på rekke. Sykehjemmets egen kokk disker opp med lokale råvarer og sesongens grønnsaker. Ikke rart folk blir gamle.

– Hos mange eldre vekker koronaviruset liv i minner om matmangel og unntakstilstand, om polio og tuberkulose.

– Men de snakker også mer om fine hendelser fra ungdommen, om trekkspillmusikk og dans, forteller Korstad.

Kanskje skal den lokale trekkspillklubben ha sine vante øvinger på sykehjemstunet igjen snart.

Er du permittert og skal tilbake i jobb? Dette er rettighetene dine

Endring i sikte

Guri Arna Korstad håper pandemien fører til flere hele og faste stillinger i helsevesenet. Hun ønsker også at hjelpepleierne får mer status og ansvar. Flere oppgaver ble tatt vekk da «helsefagarbeider» erstattet hjelpepleier-tittelen.

– Vi ble litt degraderte. Jeg håper på mer måling av blodsukker og mindre husvask på hjemmebesøk, sier hun.

Snart kommer alle sommerturistene til Frosta.

Men på sykehjemmet slipper ingen inn.