Ranveig har møtt medlemmer i dyp krise. Her er hennes beste råd

Hun ønsker å løfte problematikken rundt hva som skjer når fagforeninger møter medlemmer i krise.

Ranveig Egenes har vært faglig sekretær ved Fellesforbundets distriktskontor i Rogaland i ti år. Hun har hatt kontor i Folkets Hus i Stavanger, men hun har også reist mye rundt og gitt råd til fagforeningskontorene i regionen.

I løpet av disse årene har hun kommet tett på arbeidsfolk i røffe bransjer som i stor grad er styrt av etterspørsel. Oljenæringen, bygg og anlegg, hotell og restaurant.

Mange av arbeiderne kommer fra andre land enn Norge. Noen har lite kunnskap om hvordan arbeidslivet her fungerer, og for mange kan språket være en utfordring.

Problemer på jobben kan bli så store saker for dem det gjelder, at de får en dyp personlig krise.

Sakene kan omhandle oppsigelser eller yrkesskader. Noen blir aggressive, og mer enn én gang har truende medlemmer stått på kontoret til Egenes.

Hun sier hun har møtt mennesker som har vært så nær ved å gjøre slutt på livet sitt som de kan komme.

– Be dem sette seg ned og fortelle historien sin, råder hun.

Mister troen på seg selv

For mange løsner noe når de får snakke fritt. Iallfall åpnes en dør.

Strategien har Egenes brukt mange ganger selv. Men hun har sjelden lyttet alene.

Hun mener rutinene må være på plass blant kolleger og at de må støtte hverandre når sånne episoder skjer. Selv ble Egenes nylig pensjonist og kan se tilbake på et yrkesliv hvor hun har lært mye om folk.

– Vi må være ytterst forsiktige i håndteringen av mennesker i krise. Mange står så lenge helt alene med problemene sine at de mister troen på seg selv og kanskje blir deprimerte, forteller Egenes.

Komplisert å forstå

En del medlemmer mener fagforeningen skal «ordne opp i alt». Det har Egenes erfart.

Noen tror at fagforeningen skal gi medlemmet sin fulle støtte og «ta» arbeidsgiveren, for eksempel i oppsigelsessaker.

Frustrasjonen kan bli voldsom når de ikke får hjelpen de mener de har krav på, eller når de skjønner hvordan det egentlig fungerer.

Dette skyldes ofte at ansatte ikke skjønner regelverket, sier Egenes. Kanskje bruker arbeidsgiver ord og begrep som er for kompliserte når det er snakk om å gi advarsler eller oppsigelser.

Egenes mener arbeidsgivere oftere kan ta en større del av ansvaret. På toppen av det hele kan Nav-systemet for mange være komplisert å forstå, mener hun. Både for norske og ikke-norske.

– Alle medlemmer får hjelp, sier Egenes.

Men det varier mye fra sak til sak hvor mye en fagforening kan gjøre for et medlem. Som faglig sekretær mottok Egenes' saker fra avdelingskontorene i Rogaland.

De kunne handle om sykemeldinger, yrkesskader, avvisninger på forsikring. Oppgaven hennes var å vurdere om det var grunnlag for å ta enkeltsakene videre til juridisk avdeling.

Slaget som endret alt

Ranveig Egenes var typograf i Stavanger Aftenblad og klubbleder for grafisk avdeling i årevis.

Hun sto i seks nedbemanningsrunder mellom 2008 og 2013. Da hun tok sluttpakke og startet i Fellesforbundet, var hun mildt sagt trent i krisehåndtering. Omtrent samtidig, i 2014, kom den store oljenedturen.

Titusenvis av arbeidere mistet jobbene sine i bransjen og det var travle tider på Vestlandet.

Da LO-advokaten i Rogaland ble slått ned av et medlem, begynte de å jobbe annerledes på kontoret. Episoden sørget for at de pratet mer sammen om hva som kan skje.

De begynte å være mer observante og hentet kolleger som kunne bistå når det var behov for det.

– Siden har vi hatt søkelys på hendelsene som kan skje. Vi er fem helt forskjellig ansatte her på kontoret og alle er best i noe. Og så er vi utrolig flinke til å dele kunnskapen med hverandre. Det faller oss helt naturlig, sier den nå pensjonerte Egenes.

Svakt sikkerhetsnett

Egenes har byttet mellom engelsk og norsk de gangene språket har vært en barriere. Hun sier hun selv ikke er så stødig i engelsk, men at det har gått helt fint.

Det viktigste er tross alt å sette seg ned og prate med medlemmet.

Egenes understreker at de fleste utenlandske arbeiderne er svært dyktige, og at Norge trenger dem. Uroen som noen ganger oppstår, bunner ofte i misforståelser.

– Arbeidsinnvandrere har ingen sikkerhetsnett. Kanskje pendler de til hjemlandet. Når det plutselig skjer noe her står de ofte helt alene. Mange kommer også fra land hvor arbeidslivet er lite tillitsbasert, og mye mer hierarkisk. De blir kanskje stående med lua i hånda når de kommer hit, sier Ranveig Egenes.

Hun har selv fanget arbeidstakernes mørke historier ved å bruke god tid og menneskelig innsikt. Nå skal hun følge med fra sidelinja.