Sara (23) ble provosert av klappinga og sendte debattinnlegg til VG

«Det er hyggelig med klapping fra balkong og likes på Facebook, men det betaler ikke husleien», skrev Sara Karine Vang i en kronikk i VG i starten av april. Hun signerte innlegget med «stolt vernepleier».

Provoserende

Hunden Mia bjeffer i bakgrunnen. Samboeren har hjemmekontor i stua, mens Sara Karine Vang har satt seg til på soverommet for å bli intervjuet av LO-Aktuelt.

– Det er hyggelig med klapping, men også litt provoserende og på en måte nedrig. Arbeidet vi gjør har blitt sett på som en dugnad, men vi går faktisk på jobb hver dag, om det er pandemi eller ei, sier hun.

Sara Karine Vang (23)

• Vernepleier ved Avdeling Skogblomstveien i Lørenskog kommune.

• Medlem av Fellesorganisasjonen (FO).

Kommentarfeltet

Vang synes det har vært interessant å lese i kommentarfeltet til kronikken hun skrev. Noen kommenterte hvorfor hun ikke bare kunne bytte jobb, hvis hun var så misfornøyd?

– Jeg er jo glad i jobben min. Jeg er likevel usikker på om mange ville gjort jobben vi gjør for den lønna vi får, fortsetter hun.

Les også: Dette er snittlønna i over 350 yrker

Hjem til brukerne

Vernepleieren fra Sandnessjøen i Nordland flyttet for noen år siden til Østlandet for å studere, og er i dag fast ansatt ved Avdeling Skogblomstveien i Lørenskog kommune. Hun og kollegene jobber turnus og drar rundt på besøk til brukere som bor i egne leiligheter og har behov for bistand. De lærer bort matlaging og legger til rette for handlinger som kan gi mer struktur i brukernes litt ustrukturerte hverdag.

De siste månedene har en god del av veiledningen skjedd over telefonen, selv om noen av brukerne har vært avhengige av besøk hele veien.

Mange fag i ett

Hun visste at hun ville jobbe med folk, men innrømmer at hun selv ikke helt skjønte hva vernepleiestudiet gikk ut på. Ifølge Vang sliter mange med å forstå hva en vernepleier faktisk gjør, og denne uvitenheten håper hun å bidra til å snu. Hun forteller at en vernepleier kan jobbe «over alt», ved alt fra en bolig for utviklingshemmede og ved lavterskeltilbud for rusavhengige, til skoleverket og i psykiatrien.

– Jeg traff helt riktig da jeg valgte utdanning. Vernepleien rommer så mye forskjellig, som anatomi, adferdsanalyse, psykologi, jus og pedagogikk. Jeg synes jeg har blitt god på dette, forteller hun.

Hele mennesket

Vang synes det er rart at vernepleiere ikke er en del av den lovfestede kompetansen i kommunene, særlig med tanke på hvor allsidig profesjonen er. Hun mener tiden er inne for at politikerne gjør vernepleierne til en fast del av den kommunale staben.

– Vi trengs egentlig over alt i samfunnet, for måten vi jobber på er unik. Vernepleieren skal se hele mennesket, og har søkelyset på mestring heller enn på medisiner. Vi vet at tjenestene våre betyr mye for brukerne.

Unødig strid

Hun er lei av det hun kaller profesjonskampen og konkurransen innad i helsevesenet, lei av å bli rangert under sykepleierne.

– Ingen trenger å være «best», alle har sin spisskompetanse og det er noe vi heller bør dra nytte av på tvers av yrkesgrupper, forsetter hun.

Håper på mer applaus

Om koronapandemien endrer på denne knivingen med det første, er vel noe usikkert. Men Sara Karine Vang håper at respekten for helse- og sosialarbeidere holder seg jevn selv om applausen fra balkongene stilner. Og så får en håpe at klappingen tar seg opp igjen når det utsatte lønnsoppgjøret nærmer seg.

Garantilønna for en vernepleier starter på 380.000, selv om de fleste tjener mer enn det.

Lønn for strevet

I VG-kronikken påpeker Vang at mange samfunnskritiske jobber er kvinnedominerte:

«Vi som helsepersonell er nå så viktige at vi kan jobbe opp mot 400 timer overtid, og har ikke lov til å forlate landet. Likevel tjener en kvinnelig vernepleier 20 prosent mindre enn en gjennomsnittlig mann med like lang utdanning».

– Jeg vet det blir tøffe lønnsforhandlinger, men vi kan ikke legge likelønnskampen død av den grunn. Flere kvinnedominerte yrker har båret byrdene nå, og det bør merkes når pengene skal fordeles, sier Vang til LO-Aktuelt.

Snillere samfunn

Sara Karine Vang skal ei uke på besøk hjemme i Nordland i sommer, ellers blir hun i Oslo-området. Hun ser at permitterte venner vender tilbake til jobbene sine, og hun ser jevnt over lyst på framtida.

– Vi kan håpe at vi blir litt snillere mot hverandre ettersom vi har stått i dette sammen.

Håndvasken

Vang sitter i ressursgruppa for legemiddelhåndtering og smittevern i bo-og omsorgstjenesten i Lørenskog kommune. Hun er sikker på at det blir mer søkelys på smittevern framover, og at folk blir flinkere til å vaske hendene sine.

– Hva gjør Sara Karine Vang om fem år?

– Jeg jobber på en plass der jeg trives. Jeg har full tro på at jeg har et fint liv om fem år.