På dette museet lærer skoleelever om hvordan åttetimersdagen ble kjempet fram

«Vi tar 8-timersdagen» heter en av utstillingene på Vemork-museet rett ved Rjukan. Der kan vi høre taler fra den berømte 1. mai-demonstrasjonen i 1918, da arbeiderne på Hydro bare bestemte seg for å innføre 8-timersdag på egen hånd. Og historien følges videre fram til vår tid. Blant overskriftene i utstillingen er «Fra 8-timersdag til 0-timerskontakter» og «Løsarbeidersamfunnet» – begreper tatt rett ut av Fellesforbundets angrepsplan.

Guide Mette Alvefoss forteller at skoleelever gjerne får en aha-opplevelse når hun spør dem om hvilke kontrakter de har på sommer- og helgejobbene sine.

Fagbevegelse og ikke fagbevegelse

Norsk Industriarbeidermuseum (NIA) har sju avdelinger, men de industrielt mest treffende for Magasinet ligger på Vemork, og på Telemarksgalleriet på Notodden, der det hele startet.

– Her var det et kraftverk, og Hydro-gründer Sam Eyde kjøpte strøm av Tinfos papirfabrikk, forteller avdelingsleder Helene Brekke.

Tinfos utvidet senere til et jernverk med samme navn, og seniorrådgiver Trond Aasland forteller at forskjellen mellom Tinfos og Hydro også forklarer noe av forskjellen på Rjukan og Notodden.

– På Tinfos fikk ikke arbeiderne lov til å organisere seg før etter at den første hovedavtalen kom i 1935. Det fikk de lov til i Hydro, sånn at man på Notodden hadde et eget klasseskille mellom arbeiderne også, og ikke bare mellom arbeidere og funksjonærer, som på Rjukan, sier han.

I tillegg var Notodden allerede et tettsted og levende samfunn da industrien ble anlagt der. Rjukan var et punkt i en dal, som ikke het Rjukan i det hele tatt, men Saaheim. Men da Eyde fant ut at fossene som, vel, fosset ned i dalen ga utgangspunkt for enorme kraftmengder, tok det ikke lang tid før det lå en by der. På to år, fra 1907 til 1909, ble det bygd jernbane fra Notodden til Tinnsjøen, og fra sjøen til Rjukan på den andre siden. På ti år vokste stedet fra et lite bygdesamfunn til en by med 10.000 innbyggere.

Fra lysbue til mat

De første som kom var rallarene som bygde jernbanen. Siden strømmet folk til fra hele landet for å jobbe ved Hydros anlegg som produserte kunstgjødsel. Dette ble gjort gjennom den berømte Kristian Birkeland-oppfinnelsen «lysbueovner», der nitrogen fra luften ble spaltet og omgjort til kalksalpeter, på en måte Magasinet, selv etter gjentatte forklaringer på museumsrunden, fortsatt ikke skjønner noe av (vi har som første punkt på CV-en, rett under navn og fødselsdato: «Ikke ingeniør»).

Den krevde uansett enorme mengder kraft, noe vannkraften rundt Rjukan kunne levere.

– Dette var første gang i verden man utnyttet vannkraft i stor skala på denne måten. Og den ble brukt til noe hele verden etterspurte, nemlig å øke matproduksjonen, sier Aasland.

Høyt og lavt

I dag bor det 3000 mennesker på Rjukan. Hydros gjødselavdeling blitt til Yara. Den kjemiske produksjonen på Rjukan stoppet i 1991, og den siste Hydro-ansatte på Notodden gikk ut fabrikkporten i 2011. Men det industrielle hundreåret som skapte det moderne Norge kan studeres på Notodden – der man kan se middagsselskapet hjemme hos statsråd og senere statsminister Gunnar Knudsen i 1903, der Birkeland og Eyde la planene for Hydro, og kongens av Siams besøk i 1907, som gjorde det senere Thailand til storkunde.

Og på Vemork, der man kan se kampen nedenfra – blant annet for åttetimersdagen. Året etter aksjonen på Rjukan, i 1919, ble den lovbestemt.