Romkappløpet

Hvor går grensen for hva en stuepike kan klare? En som vasker 17 rom per dag, greier sikkert 18–19, eller 20. Noen stuepiker får hver morgen utdelt en liste med over 30 rom som de skal rengjøre i løpet av 7,5 effektive timer. Hvor bra er det for rensligheten – og for helsa til stuepikene?

Det ble stor brudulje da TV2 i august avslørte at mange hotellrom i hovedstaden ikke er så rene som de burde være. Gamle rester av kroppsvæsker og hår kom til syne både her og der da kanalen endevendte rommene på jakt etter skitt.

Hotelldirektørene beklagde, og lovde bot og bedring. Fellesforbundets Tore Skjelstadaune raste: Ikke rart at rommene er skitne, når de som skal gjøre rent blir presset til å fly beina av seg.

Oslo ble også av reservasjonstjenesten hotel.info rangert som en av verdens skitneste hotell-hovedsteder. Tredje sist, bare overgått av Rio og London. Bergen kom litt bedre ut, og ble kåret til Norges reneste, men langt bak Tokyo på topp.

Romnorm i Bergen

Leder Djevat Hisenaj i Hordaland Hotell og Restaurant sier at de får mange henvendelser fra stuepiker som lurer på hvor mange rom de kan presses til å ta.

– Vi anbefaler medlemmene å holde seg til en romnorm, sier han.

Romnorm er en anbefaling fra fagforeningen om ikke å godta et bestemt antall rom per dag, men heller begynne i en ende, for så å jobbe seg grundig gjennom rom for rom. Hvis man mot slutten av dagen ser at man ikke rekker å bli ferdig, gir man beskjed til housekeeping om dette.

– For fem–seks år siden fikk vi henvendelser fra en del renholdere med spørsmål om det var lov at de først måtte stemple seg ut, for så å fortsette med å «gjøre seg ferdig» med rommene de hadde fått utdelt på morgenen. Vi har ingen akkordbestemmelse i Riksavtalen, så dette er klart ulovlig – i tillegg til at folk selvsagt skal ha betalt for tiden de jobber, sier Hisenaj.

Null respekt for jobben

Stuepike og klubbleder Lydia Ndayishimiye jobber ved Grand Terminus i Bergen. Hun har tidligere jobbet ved flere av byens hoteller, og sier at den samme praksis gjelder over alt:

– Vi blir behandlet uten respekt. Ingen verdsetter den jobben vi gjør, sier hun.

Det er de som skal sørge for at rommene og hotellet er rent, men som hun sier:

– Behandler du folk dårlig, gjør de en dårlig jobb. Vi får aldri skryt – vi hører bare noe det når det er noe galt.

Hverdagen på jobb består i å rengjøre minimum 17 rom. Det var en stund krav om 30 rom, men det gikk ikke. Mengden bo- og avreiserom varierer, men hun mener at det ikke blir tatt særlig hensyn til det.

Urettferdig romfordeling

– På hotellene er det husøkonomen som fordeler rommene. De som har et godt forhold til husøkonomen, slipper lettere unna enn andre, sier Ndayishimiye. Hun mener det ofte handler om etnisitet.

– Norske husøkonomer gir færre rom til norske stuepiker, på samme måte som baltiske gir færre til sine landsmenn, sier hun. Det er mye rasisme. Polske mot asiatiske.

Det er ingen stillingsannonser for stuepiker. Jobben får man som regel gjennom vennskap og kjennskap, og da blir det også fort bindinger av ymse slag, sier hun.

Nordmenn skygger banen

– Nesten ingen nordmenn finner seg i å bli behandlet på denne måten, sier Djevat Hisenaj. De finner seg fort andre jobber.

Uten en sterk klubbleder er det lite man får gjort for å få bukt med råkjøret mot stuepiker.

– I og med at det er mange nye landsmenn med begrenset kunnskap om hva de har krav på, er det ingen som tør å stå opp og kreve sin rett. De fleste er redde for å miste jobben, sier Lydia Ndayishimiye.

Blir syk av jobben

Klubblederen har også vært sykmeldt flere ganger i løpet av de ni årene hun har jobbet som stuepike.

– Det er hardt arbeid som sliter på kroppen. Familierom med ekstra senger og frokost på rommet, betyr ekstra arbeid for oss. Gamle hotell med tepper som skal støvsuges hjelper heller ikke. Ryggen min tåler ikke dette lenger, sier Ndayishimiye. Nå har hun bedt om å få tilrettelagt jobb – uten at ledelsen har gjort noe med det.

Hisenaj mener det hersker en ukultur i hele bransjen.

– Det går på kompetansen til dem som jobber der. Få har opplæring i hvordan man skal behandle ansatte. For å holde på folk må de ha motivasjon, men det finnes ikke i denne bransjen. Radisson har «Yes I can» som motto overfor gjestene. Hva med å prøve det overfor de ansatte også, foreslår han.

Radisson er for øvrig den eneste kjeden med personalsjef. På de andre hotellene havner alle personalsaker hos hotelldirektøren. Uten personalsjef blir det den som har sørget for at folk blir syke som skal følge opp sykefraværet.

– Mange kvier seg for å gå til legen for sykmelding. De som ikke er fast ansatt, blir trukket for de dagene de ikke er satt opp på vakt i 16-dagersperioden. Det kan bli dyrt, sier Lydia Ndayishimiye.

For mange er dette en jobb som gjør at de får innpass i det norske arbeidslivet. Mange kommer seg ikke videre, og havner tidlig i Nav-systemet som uføre.

Rovdrift

– Hva skjer når de har jobbet i årevis under et hardt arbeidspress? Da er de utslitte og havner på trygd. Hotellene kan drive rovdrift på ansatte, og sende regningen til fellesskapet når kroppene er utslitte, sier Hisenaj.

– Hotelleierne snyter gjestene for et produkt de har betalt for. Fokuset må tilbake på ordentlig renhold, og ikke bare alt snakket om hvor mange rom. Dette kan bare skje ved at det som nå foregår i kulissene kommer fram i lyset, sier han.