Dette er en sak fra
NFF-Magasinet
Vi skriver om ansatte i fengsel og friomsorg.
Les mer fra oss
Psykisk helse
Ledere i kriminalomsorgen burde også ta seg ei uke på silent retreat. Kanskje de ville forstå bedre hva et underbemannet fengsel gjør med innsatte og ansatte, mener «Paul»
«Paul» hadde sonet tre og et halvt år av en dom på 13 år. Tankene kvernet. Her inne var det få mennesker å åpne seg til – en medfange er venn i dag, kanskje uvenn i morgen.
Innsatte på utlendingsavdelinga i Kongsvinger har med få unntak ikke rett på programmer eller yrkesforberedende kurs. Paul, som er i førtiårene, har blitt værende her grunnet uklarheter om soningsvilkår i hjemlandet.
Uvissheten gjør soninga desto mer ørkesløs.
En dag fanget en lapp på oppslagstavla blikket: Silent retreat i Halden fengsel. Paul meldte seg på med fengselets velsignelse, pakket tannbørste og klær i en bag og satte seg på fangetransporten til Halden.
Neste dag spiste han lunsj med fem andre deltakere. Klokka 12 ble alle stille.
Stillheten føltes i starten som en behagelig, rosa sky, forteller Paul.
Det varte ikke lenge.
Etter middag fikk de utdelt en oppgave: Lese et sitat fra Bibelen og besvare et spørsmål: Føler du skyld? Overfor deg selv, overfor dine nærmeste? Det var som om et frø ble sådd.
Hver dag etter lunsj holdt fengselspresten en kort gudstjeneste for deltakerne. En dag snakket hun om å vise Gud takknemlighet for skaperverket. Det traff en nerve. Paul fikk vondt.
Utover natta lå ordene og gnagde i ham. Han fant fram ei notatbok og lot pennen sprøyte sitt bitre innhold over sidene. Takknemlighet? Prestens ord hadde tvunget fram et mørkt minne.
Kriminalomsorgen: Advokat tordner mot forholdene i norske fengsler: – Handler ikke bare om ressurser
For 15 år siden skjedde noe som forandret Pauls verdensbilde.
En kamerat kjørte lastebil da en personbil kom fra motsatt retning over i lastebilens kjørebane. Vennen prøvde å vri lastebilen ut i grøfta, men det gikk for fort. De to kvinnene i personbilen mistet livet, bare 19 år gamle.
På andre siden av vinduet skimtes besøksbakgården med gittergjerder. Paul vasker teskjeen og fyller opp en kopp First Price pulverkaffe.
– Kameraten min klarte aldri å glemme ansiktene deres på vei mot ham. Han klarte aldri å glemme. Jeg så hvordan det forandret ham. Hvordan kan noe slikt være en gave fra Gud?
Vennen ble sykmeldt et års tid og gikk til psykolog, uten at det hjalp. Da han skulle tilbake på jobb, orket han 15 minutter i trafikken før han fikk skjelven.
Han overlevde ulykken, men ikke tankene etterpå. Tapet av kameraten innledet en mørk periode av Pauls liv.
Depresjon setter dypt preg på fengselstilværelsen, men oppdages altfor sent, ifølge Paul.
I fjor bad han om å få møte en sosialkonsulent. Det var det ikke kapasitet til.
– De sa jeg kunne få sykehusbehandling, men det var ni måneders ventetid. Hadde jeg villet, hadde jeg hatt plenty av tid til å begå selvmord.
Han har begynt å synes synd på fengselsbetjentene, som også blir deprimerte.
– De oppe i systemet burde betale av lønna si og dra på silent retreat, se hvor langt ned det går an å komme. Kanskje de ville forstå hvorfor de absolutt ikke må plassere deprimerte mennesker i isolasjon.
Posttraumatisk stress: Fengselsbetjenter blir psykisk syke av jobben: – Det haster med tiltak nå, mener tillitsvalgte
Paul vokste opp i en kristen familie, men uten noen streng trosplikt. Etter han fikk bunnkjenning i Halden, formulerte han en ny innsikt for presten.
– Å gå rundt og være takknemlig for skaperverket er som å blankpusse den ene siden av en medalje. Jo blankere den blir, jo mørkere blir baksiden. Jeg fant en balanse. Når jeg ser blomster og fugler, lovpriser jeg dem ikke. Jeg aksepterer dem slik jeg aksepterer alt det jævlige i verden.
Å hente opp minnet om kameraten hadde kostet mye, men i dagene etterpå følte han seg så glad at han holdt på å kveles, for han måtte jo holde tyst!
Tilbake i Kongsvinger opplever han seg selv som psykisk sterkere.
– Fengsel er et teater der alle går med masker. Retreaten tvinger deg til å se på deg selv igjen, som en person. Du gjenkjenner andre som personer. Når du også aksepterer det du har gjort, uten å rettferdiggjøre, blir det lettere for andre å akseptere deg.
Selvaksept kan lette overgangen til frihet og et sosialt liv, tror han. Og forhåpentlig en jobb.
Besøksrommet er tilrettelagt for barnebesøk: en vegg dekorert med motiver fra Afrikas dyreliv, et bord med Duplo-lego, en barnestol fra Ikea.
Han har hatt besøk av datteren sin. Etter retreaten lever han litt bedre med at familien bor i et annet land.
– Jeg har dem med meg, her, sier han og legger hånda på hjertet.