– Mange på universitetet mener de ikke kan ta i en mopp

Fra der hun satt under spisebordet, kunne hun se verten, i tresko og pelsfrakk, med håret som en sky rundt ansiktet. Hun hørte summende stemmer, glass som klirret og stolbein som hylte mot tregulv – stemningen var god.

Den lille jenta var vant til å være med foreldrene på ulike sammenkomster i Uranienborgveien hos Odd Nerdrum, han som malte som de gamle mestrene.

Faren hennes var Nerdrums første elev, moren lektor og lærebokforfatter i engelsk, og de to sendte henne og søsknene på katolsk privatskole.

Der var kravene til disiplin og dannelse like høye som forventningene til faglig briljans og sosialt ansvar.

I dag er Astri Karine Lundgren 38 år og har to mastergrader, den første i klassisk arkeologi og den andre i antikkhistorie, dessuten en bachelor i italiensk litteratur. Til sammen er det blitt åtte års studier på universiteter i Oslo, Uppsala og Puglia – hun skulle bli professor.

Isteden bestyrer hun en industrikantine i Molde.

Hver torsdag lager hun 17 pizzaer, et absolutt krav fra arbeiderne på Hustadmarmor, og hun holder i logistikk og budsjetter så spiskammeret aldri er tomt, uten å sløse.

– Livet ble ikke helt som jeg hadde sett for meg. Men jeg er her for å gjøre en ordentlig jobb. Jeg skaper en verdi der jeg er, sier hun.

Louvre, ikke Disney World

Hun vokste opp i en leilighet på Kjelsås nord i Oslo, sammen med foreldrene og to yngre søsken.

På St. Sunniva, skolen som ble grunnlagt av fire franske nonner, var Astri med på julespill og samlet inn penger til vennskapsskolen i Uganda, i tråd med den katolske tanken om solidaritet og nestekjærlighet.

Hun jobbet hardt med fagene og behersket dem godt, men rakk sjelden opp hånden for å vise hva hun kunne.

– Jeg hadde ikke den største selvtilliten, og var et stille barn. Jeg må fremdeles minne meg selv på å feire fremgang og gode resultater.

Hun lærte om katolisismen, men også om andre religioner, om mennesket og deres kultur, om historie, kunst og ideer.

På fritiden besøkte hun gjerne faren Per Lundgrens atelier i Gabels gate, en adresse som tidligere tilhørte kunstmaler Anders Castus Svarstad, Sigrid Undsets ektemann.

Feriene ble tilbrakt i bil ute i Europa.

– Jeg husker at vi kjørte forbi skiltet til Disneyland, men vi skulle til Louvre! Eller til hulemaleriene i Lascaux i Sør-Frankrike!

Maleriene forestiller okser, hester, hjortedyr og bison fra det som kan være over tjue tusen år gamle jaktscener.

Astri forteller i et raskt og presist riksmål, noen vil si forfinet.

– Jeg bygget nok min identitet rundt det jeg opplevde i barndommen, og er romantisk anlagt.

– Hva mener du med det?

– For å være en hardcore realist, kan du ikke tenke at filosofi er noen kjedelige greier.

Mastergrad i mannlig prostitusjon

Broren ble sivilingeniør, søsteren operasjonssykepleier. Selv ville hun dykke ned i det feltet som fascinerte henne mest: historie og klassisk arkeologi.

I studiene spesialiserte hun seg på levd liv i det gamle Pompeii, den romerske byen som ble begravd i et vulkanutbrudd i år 79 etter Kristus.

Lava og aske omsluttet bygninger, gjenstander og gatekunst og bevarte materialet forbløffende godt for ettertiden. Gjennom disse tingene har Astri gjort overraskende funn om hvordan samfunnet var skrudd sammen.

I den første masteroppgaven skrev hun om mannlig prostitusjon i Pompeii, og slo på sett og vis fast at hvem som lå med hvem, og hvordan, fulgte helt andre sosiale strukturer enn i dag.

– I flere hundre år har vi sett på kvinner som prostituerte og ofre for mannlige overgripere. Men samfunnet i Pompeii var legningsløst. Hvem som var den aktive part – den penetrerende – hadde med alder og sosial status å gjøre, ikke legning.

– Den eldste og rikeste hadde makten også seksuelt, uavhengig av kjønn?

– Ja, med sosial status fulgte den type autoritet.

I den andre masteroppgaven fordypet hun seg i livet til Julia Felix, en romersk kvinne fra samfunnets lavere sjikt som fikk bygget badeanlegg på sin private eiendom og leide ut rom til butikker og leiligheter for å tjene penger.

Forretningsvirksomheten brøt med den moderne oppfatningen om at kvinner i romersk keisertid var passive og underordnet menn.

For Astri handler det ikke om å se fortiden med feministisk blikk, men å se den klart.

– Mange ser på historien med moderne briller. Det er som å se gjennom en dusjdør: Du ser bare konturer og skygger, ikke hvordan ting egentlig var.

Lærte seg lagerstyring og logistikk

I 2020 førte livet fra Uppsala til Romsdal. Astri fullførte oppgaven om Julia Felix bak en pult i Molde.

Etter det tok hun arbeid som renholder på digre anleggsmaskiner og som kantinebestyrer på Posten Bring, før hun fikk fast ansettelse i Alfa Eiendomsservice.

Det siste året har hun drevet kantina i bergverksbedriften Hustadmarmor.

– Hva skjedde – hvorfor kantine og renhold?

– Du kan kalle det livets tilfeldigheter.

– Hadde du ikke nok tro på at du kunne få jobb i akademia?

– Det er mer det at jeg har adoptert en annen mentalitet. Det er bedre for meg å forholde meg til realitetene i livet.

Hver dag er over hundre ansatte innom kantina i Elnesvågen. Der er folk fra kontor og laboratorium, fra knuseanlegg og verksted, transportbånd og utskipning.

Astri kjøper inn varer og holder lager, hun fyller kjøledisk og salatbar og lager varmmat som eggerøre, kjøttboller og den høyt skattede pizzaen.

For å bli god i jobben, har hun tatt kurs i budsjettering, lagerstyring og logistikk, og hun trener styrke og kondisjon for å være fysisk rustet til kjeleløft, gåing og knebøy foran fryseskapet.

– Jeg som trodde jeg ikke kunne gjøre noe som helst praktisk. Jeg skulle jo bli professor og undervise eller forske – jeg skulle bli betalt for å tenke! Jeg har egentlig ikke fortalt så mange hva jeg driver med.

– Hvorfor ikke?

– Jeg er voksen, og har ingen rapporteringsplikt. Men altså: At jeg har to mastergrader i arkeologi, betyr ikke at jeg ikke kan være kantinebestyrer.

Hun smiler.

– Mange på universitetet mener de ikke kan ta i en mopp.

Akademia: – To steg over Gud

Da Arbeidsmanden besøker Astri på jobb, poserer hun like selvfølgelig for fotografen som hun spyler oppvasken.

– Jeg har jo sittet modell for faren min siden jeg var tre uker gammel.

Utseendet er som skapt for en klassisk maler, med melkehvit hud i et skulpturelt ansikt, et alvorlig blikk. Det 120 centimeter lange håret er flettet og satt opp i en topp.

Inn kommer arbeidsfolk med kjeledress og steinstøv i kjakene.

– De som jobber her, er komplett forskjellige fra meg – jeg ser jo det. Her er det folk som har jobbet sammen siden de var lærlinger, og så kom undertegnede inn i kantinen deres.

– Hva sa de?

– De var bare hyggelige. Og hvis de blir «brummete», ber jeg dem titulere meg korrekt.

– Hva er «brummete»?

– Småfrekke. Da er jeg urokkelig – i kantinen skal det være tydelige og klare rammer. Men de har aldri fått meg til å føle at jeg ikke er velkommen.

Hun utdyper:

– I akademia kan folk være veldig ovenfra og ned, to steg over Gud, men her er det ingen rangordning. Det er forfriskende. Gjør du en god jobb og er åpen og blid, blir du likt.

– Får du brukt noe av det du lærte i akademia?

– Absolutt. Der lærte jeg å håndtere ulike personligheter – sånn er det her også: Én skal sitte på samme plass hele tiden, mens en annen skal ha Oscar Sylte-brusen sin. Kantinen har en slags indre dynamikk, og den dynamikken må du lære deg å legge opp driften etter.

– Lært meg å tenke annerledes

Når Astri er ferdig på jobb, tar hun bussen hjem til Malmefjorden. Denne dagen får Arbeidsmanden være med.

En form med pasta og kjøttsaus står klar på kjøkkenbenken. Hun varmer opp maten og serverer pasta al forno, «pasta fra ovnen», med en enkel salat vendt i olje og salt.

Retten er inspirert fra tiden hun studerte litteratur i den søritalienske byen Lecce i Puglia, der folk samlet seg til lange middager med flest mulig rundt bordet.

– Akkurat det savner jeg, sier hun.

Nå spiser hun helst middag med samboeren Børge, forhenværende gårdbruker fra tvers over fjorden. De to møtte hverandre da Astri jobbet i Posten Bring.

– Jeg la merke til henne med en gang. Hun var litt annerledes enn dem herfra, sier Børge over middagsbordet.

Han er seniorbefrakter i Posten Bring og en kløpper på organisering og logistikk.

– Han er sindigheten selv – en helt annen type enn meg, sier Astri.

Leiligheten ligger på en grønn slette, fra stua har de utsikt over fjorden. Utenfor bruser bekken så livlig at det høres ut som det regner hvis de åpner et vindu.

I Oslo hørte Astri bare trafikk fra soveromsvinduet.

– Å bo her, har skapt ro i mitt liv – Børge har skapt ro i mitt liv. Han har fått meg til å bli glad i meg selv og gitt meg røtter.

– Og en dose pragmatisk innstilling?

– Ja. Han har lært meg å tenke annerledes.

– Har sluttet å drømme

Alt Astri lærte på barneskolen, var i katolisismens ånd og tradisjon.

Hun ble troende.

– Ja, jeg tror på mennesket.

– Hva mener du med det?

– At mennesket er en fantastisk skapning som kan tilpasse seg det utrolige og ekstreme. Vi er ikke alene, men sosiale dyr som trenger konkrete oppgaver i fellesskapet for å oppleve mening. Vi må være til nytte og finne vår plass i flokken, være en del av maskineriet.

Hun legger til:

– Jeg tror mange savner det i hverdagen sin – å ha noe å tro på. Jo mer teknisk avanserte vi mennesker blir, dess mer glemmer vi det fundamentale i oss. Vi glemmer hvorfor vi skal gjøre ting.

Hun har ikke helt sluppet tak i arkeologi og kunst. På kveldene setter hun seg gjerne ned og redigerer tekster for tidsskriftet CLARA, Classical Art and Archeology, hvor hun er medredaktør.

– Drømmer du fortsatt om å undervise eller forske?

– Nei, jeg har sluttet å drømme. Nå er jeg her i Molde, the fires of industry. Jeg gjør det lokalsamfunnet krever av meg.

– Og er en del av maskineriet?

– Ja, jeg er med på å skape verdi for fellesskapet, og jeg føler tilhørighet. Med en gang mennesket ikke føler tilhørighet, blir det vanskelig.

– Trodde de skulle miste jobben

Hun er også blitt en av to tillitsvalgte i bedriften sin, Alfa Eiendomsservice.

– Jeg er jo ikke redd for komplekse problemstillinger, slår hun fast.

Før sommeren deltok hun på et streikemøte for renholdere i Norsk Arbeidsmandsforbund. Der så hun noe hun vil ta tak i.

– Mange renholdere er utenlandske – de snakker ikke norsk og kommer fra land med en annen arbeidskultur. De hadde aldri hørt ord som «frontfag» og «tariffavtale», og forsto ikke hva en streik var. De trodde de var sagt opp av sjefen og hadde mistet den lille tilhørigheten de hadde klart å skaffe seg.

Igjen fikk Astri bruk for det hun hadde lært om mennesketyper i akademia.

– Du må sette deg inn i hva folk tenker. Renholderne på det møtet, var redde for å miste jobben. De var redde for ikke å kunne betale barnehagen og sende penger hjem til familien.

– Flere renholdere har bakgrunn fra andre fag i hjemlandet sitt, de skulle bli noe annet. Har du et råd til dem?

– Nei, sier hun enkelt, men fortsetter:

– Jeg oppfordrer enhver til å ta ansvar for sitt eget liv og skape muligheter, også når ingenting av det de trodde skulle bli, ble noe av.