Regjeringen skal frigjøre politikraft – men hvilken politikraft?

I sitt svar på kritikken mot den planlagte virksomhetsoverdragelsen av Politiets utlendingsinternat på Trandum, viser statssekretæren blant annet til at overføringen til kriminalomsorgen kan «frigjøre politikraft».

Framtidens politi

Trandum-bråk eskalerer

Det høres umiddelbart ut som et godt argument.

Problemet er at det er vanskelig å se hvilken politikraft regjeringen faktisk sikter til.

Ved Politiets utlendingsinternat arbeider det i dag kun én politiutdannet tjenesteperson, foruten en avdelingsleder på engasjement ut 2026.

Resten av virksomheten drives i all hovedsak av sivilt ansatte med spesialisert kompetanse på internering, sikkerhet, logistikk og utlendingsfeltet.

Dersom et sentralt argument for virksomhetsoverdragelsen er å frigjøre politiressurser, bør regjeringen derfor kunne svare konkret: Hvor mange politiårsverk vil faktisk bli frigjort ved å overføre Trandum til kriminalomsorgen?

Det er også verdt å minne om historien.

Da utlendingsinternatet ble etablert og oppgavene ble samlet, bidro dette nettopp til å frigjøre ressurser i politidistriktene. Blant annet slapp Oslo politidistrikt i større grad å bruke egne politiressurser på oppfølging og forvaring av utlendinger i forbindelse med uttransportering.

Politiet kunne konsentrere seg om politioppgaver, mens det ble bygget opp en spesialisert organisasjon rundt utlendingsinternatet.

Man bør derfor være varsom med å fremstille organisatorisk plassering i politiet som ensbetydende med at virksomheten binder opp store mengder politikraft.

Er kriminalomsorgen nødvendigvis bedre rustet til å drive Trandum?

Et annet argument som tidligere er benyttet, er en antakelse om at kriminalomsorgen er bedre egnet til institusjonsdrift.

Kriminalomsorgen har utvilsomt betydelig kompetanse på drift av fengsler. Men Politiets utlendingsinternat er ikke et fengsel.

Personene som oppholder seg på Trandum soner ikke straff. Internatet er en spesialisert del av politiets utlendingsforvaltning og returarbeid, med andre formål, andre brukergrupper, andre juridiske rammer og en annen operativ sammenheng enn kriminalomsorgens ordinære virksomhet.

Det relevante spørsmålet er derfor ikke om kriminalomsorgen har erfaring med å drive institusjoner.

Spørsmålet er hvilket faglig grunnlag regjeringen har for å anta at kriminalomsorgen vil være bedre til å drive akkurat et utlendingsinternat enn organisasjonen som har utviklet denne kompetansen gjennom flere tiår.

Dersom dette er en dokumentert gevinst ved overføringen, bør dokumentasjonen legges fram.

Hvem skal betale regningen?

Det kanskje viktigste spørsmålet er likevel økonomien.

Kompetanse kan forsvinne, nye ansatte må rekrutteres og læres opp, systemer må tilpasses, og kriminalomsorgen må etablere kompetanse og strukturer for et samfunnsoppdrag etaten tidligere ikke har hatt ansvar for.

Det er derfor en betydelig risiko for at den samlede regningen knyttet til overgangen og konsekvensene av den vil komme opp i flere hundre millioner kroner.

Samtidig står kriminalomsorgen allerede i en svært krevende økonomisk situasjon.

Dersom etaten per dags dato har et overforbruk på om lag 205 millioner kroner i inneværende år, bør Stortinget få vite hvordan regjeringen mener kriminalomsorgen skal absorbere ytterligere kostnader og et helt nytt samfunnsoppdrag.

Det holder ikke å si at penger skal følge oppgaven. Spørsmålet er om alle kostnadene faktisk er identifisert.

Hva vil kompetansetap koste? Hva vil rekruttering og opplæring koste? Hva vil nye administrative løsninger og fagsystemer koste? Hva vil nødvendige organisatoriske tilpasninger koste? Og hvilke konsekvenser får dette for en kriminalomsorg som allerede sliter med økonomi, bemanning og kapasitet?

Regjeringen bør legge fram regnestykket

Dette handler derfor ikke først og fremst om hvorvidt Politiet eller Kriminalomsorgen står skrevet på skiltet utenfor Trandum.

Det handler om hvorvidt staten gjennomfører en omfattende organisatorisk endring på bakgrunn av dokumenterte gevinster eller antakelser.

Før virksomhetsoverdragelsen gjennomføres bør regjeringen derfor kunne gi Stortinget klare svar på noen grunnleggende spørsmål:

Hvor mange politiårsverk frigjøres faktisk?

Hvilken dokumentasjon viser at kriminalomsorgen vil kunne drive utlendingsinternatet bedre eller mer effektivt enn PU gjør i dag?

Hva er den samlede beregnede kostnaden ved virksomhetsoverdragelsen – inkludert kompetansetap, rekruttering, opplæring, systemendringer og overgangskostnader?

Hvordan skal kriminalomsorgen finansiere det nye oppdraget uten at dette går på bekostning av eksisterende oppgaver?

Og kanskje viktigst:

Dersom formålet virkelig er å frigjøre politikraft, hvor mye politikraft kunne staten i stedet ha finansiert for de hundrevis av millionene en virksomhetsoverdragelse potensielt kan komme til å koste?

Dette er spørsmål som fortjener konkrete svar før staten gjennomfører en virksomhetsoverdragelse som i praksis vil være svært vanskelig og kostbar å reversere.