Samar går på dysleksivennlig skole: – Jeg er stolt av diagnosen min

– «Rødgrønn seier på Stortinget. En dramatisk valgkamp er over», leser tiendeklassingen Samar Alahamad høyt fra en iPad som hun har foran seg.

Hun sitter ved et rundt bord i skolens bibliotek sammen sammen med kontaktlæreren sin.

– Å få disse hjelpemidlene er bra. Da sender skolen et signal om at det å ha dysleksi er helt i orden. Skolen heier på oss, vi trenger bare litt hjelp på veien, sier Samar.

På iPaden har hun tilgang til blant annet lydbøker og appen Lingdys+ som er spesialutviklet for elever med dysleksi. Hun får også ekstra tid med lærer, og i gruppearbeid, dersom hun har behov for det.

– Da er det lettere for oss å jobbe med det vi skal lære, i stedet for å bare lese og skrive i timene hele tiden. Det gjør at vi får jobbe mer praktisk ved å snakke med hverandre.

Akkurat det siste synes hun er ekstra gøy.

– Jeg er jo veldig glad i å prate og sånn, ler hun.

Kontaktlærer Inger Marie Leikanger jobber hver dag med Samar og de andre elevene i 10C som har behov for disse hjelpemidlene.

– Jeg ser at det hjelper mye for elevene å kunne lytte og snakke om oppgavene de får.

I enkelte fag der det er mye lesing, som for eksempel samfunnsfag, leser hun gjerne opp foran hele klassen.

– Da får alle det med seg samtidig. Og så jobber vi med å forklare begrep med egne ord, både skriftlig og muntlig.

Et organisert rammeverk

I etasjen under biblioteket sitter rektor Pål André Holen sammen med undervisningsinspektørene Frøydis Volle Åkre og Terje Vågnes. De tre har ledet arbeidet med å gi elevene ved skolen et ­bredere tilbud.

– De siste årene har vi vært opptatt av at «læringsreisen» i Sula kommune, som er fra ­barnehagen til tiendeklasse, skal henge sammen og være tilpasset alle, sier rektor Holen.

Som en del av dette har skolen vært med på et såkalt Dekomp-prosjekt i samarbeid med Høgskulen i Volda der tema har vært inkluderende opplæring.

Dekomp står for Desentralisert ordning for kompetanseutvikling. Det er en statlig tilskuddsordning som skal styrke kvaliteten i grunnopplæringen ved å bygge langsiktige partnerskap mellom skoleeiere, skoler og universiteter eller høyskoler.

Derfor var det naturlig for skolen å søke om å bli en «dysleksivennlig skole» da kommunal­sjefen innen oppvekst foreslo det høsten 2024.

– Vi har arbeidet med lesestrategier over flere år, og derfor var det en naturlig vei for oss å søke dit, sier rektoren.

Undervisningsinspektør Terje Vågnes har lenge jobbet med barn og ungdom som trenger litt ekstra hjelp, og ble gira over muligheten for at skolen kunne bli anerkjent.

– Vi hadde allerede en god del strukturer på plass, og så var det ting vi måtte jobbe med, men det ble naturlig å begynne med kriteriene Dysleksi Norge hadde satt, sier Vågnes.

Strukturene han prater om er forankret i nøye planlegging og tydelige rammer for både ansatte og elever. Før skolen sendte søknaden hadde de drøftingsmøter med ansatte, elever og foresatte.

­– Vi setter samarbeid og delingskultur veldig høyt. For eksempel så er læringsplanen lik for alle klassene på ett trinn, og det utfordrer lærerne til å samarbeide tett, sier undervisningsinspektøren.

Blant disse strukturene er innføringen av en 15 minutters start på dagen, som de kaller «Starttime». Her går læreren for hver klasse gjennom timeplanen for dagen.

Dette synes både lærere og elever er en positiv start.

– Hvis det er noe som skal skje den dagen eller den uka, så går vi gjennom det slik at elevene vet hvordan dagen eller uka blir, forteller lærer Ragnhild Molvær Vågnes.

Tiendeklassingen Samar liker oppsettet:

– Da vet vi hva vi skal, og så får vi ikke noen overraskelser over hva vi skal gjøre. Så får vi også tid til å snakke med læreren om noe vi lurer på eller synes er flaut å prate om i timene.

Hjelp tidlig i livet

I oktober 2024 fikk skolen statusen som dysleksivennlig skole og ble blant de over 200 skolene i landet som bærer tittelen.

I forbindelse med søknaden skolen sendte inn var pedagogisk rådgiver i Dysleksi Norge, Åsne Midtbø Aas, på besøk.

Hun skryter særlig av at Sula ungdomsskole har systematikken på plass.

– De prioriterer å planlegge sammen på teamnivå, både innhold, organisering og underveisvurdering. Dette gjør at de utnytter ressursene sine godt, og det skaper felles praksis.

Midtbø Aas poengterer også hvordan de øverste lederne jobber med de ansatte.

– Ledelsen er tydelig, og lærerne er engasjerte i arbeidet med stadig å bli bedre til å få til tilrettelegging i praksis. De er flinke på både å finne de elevene som har faglige utfordringer, men ikke minst så er de flinke på å legge til rette.

Hun konkretiserer:

– Elevene får opplæring i de digitale verktøyene de trenger, og de får vist det de kan fordi lærerne er flinke til å tilby forskjellige måter å ha vurdering på.

Ikke minst skryter Midtbø Aas av skolens hensyn til elevene.

– Personalets elevsyn burde vært solgt på boks! Det kommer ikke av seg selv.

Hun legger til:

– Det å hjelpe elever tidlig i livet er svært viktig for å forhindre utenforskap. «Vent og se» er ingen forskningsbasert metode. Derfor må alle lærere i Norge ha kompetanse på de mest vanlige utfordringene som finnes i alle klasserom.

En læringsreise også for de ansatte

Lærerne Ragnhild Molvær Vågnes og Inger Marie Leikanger liker at det er mye struktur og planlegging i Sula.

– Vi er veldig samkjørte, sier Molvær Vågnes.

Lærerne jobber i team og forbereder undervisningen sammen. Det er de samme folkene som jobber inn mot hvert trinn, noe som gjør at de blir veldig godt kjent med elevene.

– Det gjør at vi har et system der vi ser hvem vi trenger hvor og hvilke tilpasninger elevene trenger, sier Molvær Vågnes.

Inger Marie Leikanger understreker at tilpasningene skolen gjør, gagner alle elevene, ikke bare de med dysleksi eller konsentrasjonsvansker.

– Blir all denne strukturen merarbeid for dere?

– Nei. Det er heller motsatt. Vi liker også at ting er forutsigbart, sier Ragnhild Molvær Vågnes.

Leikanger er enig:

– Når vi jobber i team, kan vi fordele litt opp­gaver, som gjør at man slipper å sitte og gjøre alt selv. Det er vinn-vinn.

Et trygt læringsmiljø

På biblioteket er Samar ferdig med gjennom­gangen av resultatene i stortingsvalget sammen med kontaktlærer Inger Marie Leikanger. De har både lest og snakket om det som står på skjermen.

– Jeg får bedre oversikt, og jeg forstår det bedre når jeg får det forklart i stedet for å måtte lese det, sier Samar.

Hun fikk vite at hun har dysleksi i sjetteklasse. Siden da har hun blitt møtt med tilrettelegging og ekstra hjelpemidler i Sulaskolen.

– Jeg begynte å like skoletimene mye bedre etter det, og fagene gikk lettere. For da skjønte jeg hva jeg skulle, og prøvene mine gikk bedre.

Ofte trenger hun ikke å gå ut av klassen for å forstå en tekst heller. Med hjelp av hodetelefoner eller gruppearbeid er det sjeldent noe som driver henne ut av klasserommet.

– Så lenge jeg skjønner hva jeg skal gjøre, så kan jeg sitte med klassen. Hvis ikke så er det også gøy å jobbe i mindre grupper hvis jeg trenger det.

På spørsmål om hvordan hun blir møtt i klassen, svarer hun med et stort smil:

– Jeg har en veldig god klasse og et godt miljø, så det er veldig trygt for meg å være der.

Miljøet gjør at hun er stolt av diagnosen sin, og hun har ett råd til andre i samme situasjon:

– Du må ha troa på deg selv, for du er like mye verdt som alle andre. Pluss, du har noe spesielt ved deg som er ekstra fint. Det er iallfall grunn til å være stolt.