For to år siden fikk Liv brev fra Behring Breivik. Fra sitt nye kontor ser hun ned på Oslos «Ground Zero»

Fra hjørnekontoret i 9. etasje i Folkets Hus på Youngstorget, ser Liv Tørres rett ned på regjeringskvartalet. Høyblokka kledd i stoff med bilder av vinduer. Byggekraner og armering over det hele. 22. juli 2011 befant hun seg nettopp der – i garasjen i kjelleren – da bomben smalt.

– Nå er jeg tilbake her og ser rett ned på der jeg sto den dagen. På vår «Ground Zero». Det er en daglig påminnelse om at ekstremismen fortsatt finnes der ute, sier Liv Tørres.

– Det fellesskapet som vokste fram mellom oss som opplevde terrorangrepet tett på, vi som møttes på Youngstorget, som forsøkte å hjelpe og organisere utover kvelden – det føles litt som å ha vært i krigen sammen, sier hun.

Den dagen var hennes siste arbeidsdag som politisk rådgiver for Hanne Bjurstrøm i Arbeidsdepartementet. Hun skulle starte i ny jobb som generalsekretær i Norsk Folkehjelp.

En overlevende

For to år siden fikk hun brev fra Behring Breivik. Det var 18 sider med gamle og nye politiske tekster.

– Og to sider hvor han ber meg være en brobygger mellom ytre venstre og ytre høyre.

Kan han virkelig sende brev i hytt og pine, tenkte jeg? Kriminalomsorgen opplyste at han ikke kan skrive til overlevende og etterlatte, men samfunnsprofiler må tåle dette. Hva med oss som er i begge kategorier? Det er flere overlevende samfunnsprofiler som har fått brev.

Liv Tørres mener at vi må bli bedre på å forstå hvor hatet og sinnet kommer fra. Kommentarfeltene som renner over. At det finnes mange bekymringspunkter rundt oss. At tiden vi lever i er krevende.

– Jeg trodde jeg var veldig optimistisk anlagt. Nå har det gått opp for meg at jeg holder foredrag og innlegg hvor jeg er det stikk motsatte. Det står 100 000 russiske soldater på grensa til Ukraina, Kina mobiliserer. Amerikanerne mobiliserer. Vi må se realismen i det som skjer, uten å grave oss ned og bli deprimerte.

Liv Tørres er for å brette opp ermene. Det er tid for handling.

Med hjerte for Sør-Afrika

Hun har arbeidet med internasjonale spørsmål hele livet. Allerede som 22-åring var hun reiseleder i Roma, Napoli og Pompeii og studerte politisk historie og kunsthistorie i Firenze. Østkantjenta, som er vokst opp på Godlia i Oslo, elsket å vinne en politisk diskusjon på italiensk. Men det var Sør-Afrika som skulle bli hennes andre hjemland. Der har hun bodd i flere perioder, over de siste 30 årene. Den eldste datteren, Hannah Tembeka, er født i Cape Town i 1988.

– Det var under apartheid. Da veene startet og vi dro til sykehuset, nektet jeg å opplyse om hvilken rase jeg tilhørte.

– Jeg sa at jeg aldri hadde blitt klassifisert etter rase, og ble kastet ut av sykehuset.

– Men det ble for risikabelt, så jeg måtte bare gå inn igjen. Så min datter er raseklassifisert som hvit i Sør-Afrika.

Hennes andre datter, frihetsbarnet Mira, er født i 1994 i Norge. Da var det slutt både på apartheid og raseklassifiseringen.

Internasjonal solidaritet

– Hva hadde skjedd om jeg ikke hadde dratt til Sør-Afrika? Det har jeg lurt på noen ganger. Det endret livet mitt på mange måter. Jeg har arbeidet med internasjonale spørsmål hele livet. Men uten erfaringen gjennom arbeidet med sørafrikansk fagbevegelse (COSATU) hadde jeg ikke hatt den sterke troen på at alt er mulig.

– Legg en plan og organiser deg godt nok – så ordner det seg. Selv om noen motbakker er brattere enn andre, sier Liv Tørres.

Den fagbevegelsen hun møtte i Sør-Afrika på slutten av 80-tallet var en organisasjon bygd nedenfra og opp. Hun forteller at det var COSATU som ledet frihetskampen. En fagbevegelse som var unik og vanvittig sterk, ifølge Tørres, som tok sin doktorgrad på dette. På den tiden var Kaare Sandegren leder av LOs internasjonale avdeling.

– Norge – sammen med Sverige, Danmark, Finland og Nederland – brøt med linja til den internasjonale fagbevegelsen og ga direkte støtte til COSATU. Det gjorde sterkt inntrykk og ga store resultater. COSATU var en kamporganisasjon i oppstartsfase og under krevende politiske forhold. Slik var nok også LO i sin oppstartstid – bygd for kamp, sier Tørres.

Demokratiets byggesteiner

Troen på fagbevegelsen og fellesskapet er like sterk fortsatt. Organisering og folkemakt. LO og forbundene er demokratisk bygd opp og har beholdt denne oppbyggingen nedenfra og opp, sier hun.

– LO er en usedvanlig sterk fagbevegelse, med fokus på organisering, forbundsmakt og respekt for kollektive forhandlinger. Ganske så imponerende egentlig når du ser hvor mange fagbevegelser som kjemper i motvind internasjonalt, mener Liv Tørres.

– Med nesten én million medlemmer i Norge og 200 millioner globalt, bare i ITUC alene, kan fagbevegelsen skilte med en kraft ingen andre organisasjoner har.

– Det gir også fagbevegelsen det største potensialet til å forandre ting til det bedre, både lokalt og globalt, slår Liv Tørres fast.

Fra flyktninger til fredsprisvinnere

I jobben som generalsekretær i Norsk Folkehjelp var hun mye ute i felt. fremdeles er hun like opprørt over den uretten palestinerne utsettes for. Og ikke minst – undertrykkelsen av kvinner, flyktningenes fortvilte situasjon og ulikheten som bare øker.

Hun gikk etter hvert fra solidaritetsarbeid til fredsprisvinnere. I løpet av fire år som direktør på Nobels Fredssenter møtte hun storheter i hopetall, med fredsprisvinnere, presidenter og ministre, men lar seg ikke affisere så mye av det. Folk er folk, sier hun. Hun har dessuten dårlig hukommelse og husker ofte ikke navn. Så hun behandler alle på samme vis.

– De fleste setter jo pris på det, og dem som ikke gjør det, er det ikke så farlig med, ler Liv Tørres.

Hun har fortsatt kontakt med mange av dem hun ble kjent med mens hun arbeidet på Fredssenteret.

– Jeg samler på fine folk, sier hun. Folk jeg har vært så heldig å møte gjennom livet og som har vist mot, engasjement, raushet og gjort det lille eller store ekstra for sine medmennesker.

– Heltene finner vi overalt – flesteparten av dem vinner tross alt ikke Fredsprisen.

Stifinnere

Etter at Tørres forlot Nobels Fredssenter i 2019, har hun vært å finne i New York. Der ledet hun et sekretariat på 20 ansatte for en gruppe av 40 FN land: «Pathfinders for Peaceful, Justice and Inclusive Societies» ved New York University.

Gruppen jobber med temaer som har blitt mer omstridte, men også viktigere i vår tid, ifølge Tørres. Målet er fredsbygging, å redusere ulikhet og å snu rettssystemer rundt for å gi folk adgang til de rettighetene de faktisk har.

– Hvis ikke folk etter hvert opplever at gapet reduseres, og at de ser mer rettferdighet og ledere som leverer, vil dagens konflikter og sosiale uro øke i omfang, sier Liv Tørres.

Back to Basic

Muligheten til å se hvordan FN kunne stagge den negative utviklingen globalt, var det som fristet Liv Tørres til å si ja til jobben i FN-systemet.

– Konklusjonen min etter to år er, ikke overraskende, at den beste måten vi kan forandre utviklingen på, fortsatt er å bygge sterke folkelige organisasjoner. FN og multilateralt samarbeid er viktig, men nettopp nå er det komplisert å oppnå store konstruktive endringer her med medlemsland som blokkerer. Det er dessuten få ledere som gir fra seg privilegier av god vilje. De gjør det stort sett fordi de blir tvunget til det av folkemakt og organisering.

Grunnarbeid og synliggjøring

Liv Tørres mener at alt så lysere ut på 90-tallet.

– Apartheid falt. Muren falt. Nå skulle alle få høyere levestandard, demokratiene spre seg, og vi skulle liksom vandre inn i solnedgangen med Mandela i spissen, sier hun. Men sånn gikk det jo ikke.

– Vi glemte at seire må forsvares. Og kanskje vi glemte at de seirene vi hadde vunnet var kjempet fram av sterke organisasjoner.

Da er det å brette opp ermene igjen. Tørres sier at fagbevegelsen er den eneste store bevegelsen som kan motvirke de verdensomspennende forandringene vi nå ser. Hun vektlegger at det står stor respekt av det internasjonale arbeidet LO har gjort gjennom årene. Og at hun nå gleder seg til å bygge videre på dette. Hun vil flagge organisering, kollektive forhandlinger, likestilling og sosial dialog, internasjonalt.

– Dette var byggeklosser for den velferdsstaten vi fikk her hjemme og like aktuelle ute. Og vi må ha mer fokus på Europa, for uansett hvilken tilknytning folk her hjemme ønsker, vil nabolaget vårt alltid være viktig. Vi er jo et lite land som er dønn avhengige av verden rundt oss, sier Tørres.

Derfor ønsker hun å intensivere informasjonsarbeidet om internasjonale forhold. Vi kan ikke være oss selv nok.

Hjemme igjen

Sirkelen er på en måte sluttet. Liv Tørres er kommet tilbake til fagbevegelsen. Hun dro ikke fra New York, men hjem til Oslo. Hjem til vennene og døtrene. Men snart er hun igjen på tur. Denne gangen til Johannesburg. Hennes favorittby i Sør-Afrika. Hun skal møte fagbevegelsen på jobb for LO. Og familie og venner får nok også se hennes blide åsyn.