Gruvearbeider Johan er med på å bestemme lønna di: – Spennende og skummelt

Hver dag kjører Richard Johansen inn den mørke gruveinngangen. Han starter på 340 meter over havet og beveger seg hundrevis av meter nedover. Her sprenger han ut glitrende jernmalm som senere fraktes vekk for å fremstille jern.

Det er ikke frontfaget som er lengst fremme i pannebrasken til verken Johansen eller de rundt 300 andre gruvearbeiderne her nede. Det er vel kanskje ikke frontfaget du heller tenker mest over i din arbeidshverdag.

Men bedriften Rana Gruber er altså blant dem som er med på å bestemme lønna di. De er en del av en egen avtale som defineres som frontfaget. Kanskje har du hørt om frontfaget, men så har du ikke helt klart for deg hva det er?

I industribyen Mo i Rana jobber flere av dem som er frontfaget.

Forhandler om lønna vår

Johan Hovind har jobbet i industrien i 34 år, i Rana Gruber i 14, og vært klubbleder i fire av dem. Hvem som skal sitte i årets forhandlingsutvalg, bestemmes av Fellesforbundets forbundsstyre i februar. Det kan godt hende at Hovind blir én av dem, og da for andre gang.

I forhandlingene sitter det nemlig representanter fra arbeidsgiversiden for industrien i Norge og medlemmer av Fellesforbundet.

Hovind husker godt første gangen han dro ned til forhandlingene i Oslo.

– Det var lærerikt, sier Hovind.

– Hvordan er det å være med på å bestemme rammen som skal styre lønna for alle oss andre?

– Spennende og skummelt. Vi forhandler for så mange.

Det var en spent klubbleder som satte seg på flyet tilbake til Helgelands-kommunen etter lønnsforhandlingene våren 2022. Hvordan ville resten av landet, og ikke minst hans egne kolleger, reagere på resultatet de hadde kommet fram til?

Fellesforbundets medlemmer i gruva godtok resultatet. For Hovind som følte på et stort ansvar, var det en lettelse.

Men hvorfor er det egentlig sånn at akkurat industrien er med på å bestemme lønna di?

Lenge leve frontfagsmodellen?

Hele ideen om frontfagsmodellen ble lansert tilbake i 1966. Da fikk daværende forskningsdirektør i Statistisk sentralbyrå (SSB), Odd Aukrust, ideen om at man burde skille mellom industri som eksporterer varer, og næringer som produserer for hjemmebruk. Dette skulle gi bedre oversikt over lønnsvekst og inflasjon.

Tommy Rannov Nystad, avdelingsleder i Fellesforbundet Helgeland, forklarer frontfaget slik:

Det som produseres i industrien, skal selges ut av landet. Da er Norge avhengig av å ha et lønnsnivå slik at vi kan konkurrere med resten av verden. Hvis lønnstillegget i andre bransjer øker mer enn frontfaget, vil det legge press på konkurranseutsatte næringer og drive opp lønnsnivået også der.

– Hvis vi lar det løpe løpsk, så kommer vår industri til å tape. Da flagges den ut eller den legges ned. Derfor må vi ha et normalt lønnsnivå slik at inflasjonen og renta holder seg på et normalt nivå, sier Nystad.

Utvinning av malm, det de driver med i Rana Gruber, er blant næringene som er utsatt for konkurranse fra utlandet. Det at stadig flere næringer utenfor industrien opplever slik konkurranse, kan tale for å utvide frontfaget. Det kommer frem i en egen utredning om frontfaget som ble lagt frem før jul, av det såkalte Holden 4-utvalget.

Hovedkonklusjonen i utredningen var at frontfagsmodellen fungerer godt, og at den bør videreføres.

Ingen selvfølge

Det betyr ikke at modellen er en selvfølge. I en tid med kriser, krig og større økonomiske omveltninger, er modellen satt under press. Derfor har den blitt satt under lupen gang på gang.

Johan Hovind i Rana Gruber ser ikke for seg et alternativ til frontfagsmodellen og mener den bidrar til mindre ulikheter. Dette er de fleste enige i, men ikke alle.

Lederen for Norsk Sykepleierforbund (NSF), Lill Sverresdatter Larsen, mener frontfagsmodellen, slik den er i dag, hindrer lønnsutviklingen i helse- og omsorgssektoren. Hun vil ikke skrote den, men mener den må praktiseres annerledes.

«Vi må tørre å prioritere enkelte grupper. Skal Norge være et land der det er trygt å jobbe i velfungerende industri, må vi ha et velfungerende og trygt offentlig helsevesen», skriver Larsen i en e-post til LO-Aktuelt.

Hun mener lønnsnivået i offentlig sektor må heves én gang for alle, uten at det skal gå på bekostning av andre gruppers lønnsutvikling.

Marianne Solberg, lederen for Fellesorganisasjonen (FO), mener det blir feil å støtte modellen litt, men ikke helt.

At frontfaget går foran og legger rammene, mener Solberg gjør at vi har mindre forskjeller. Samtidig mener hun at alle i offentlig sektor må løftes for å oppnå likelønn i Norge.

– Hele sektoren må ha noe ekstra fordi det er i det offentlige at den største andelen kvinner jobber. Vi skal ikke løfte enkeltgrupper på siden av lønnsoppgjørene eller ut av det kollektive lønnssystemet.

Tommy Rannov Nystad fra Fellesforbundet understreker at de som jobber i industrien, er avhengige av det offentlige, som alle andre.

– De tar vare på ungene våre når vi er på jobb og foreldrene våre når de havner på sykehjem. Det betyr ikke at det offentlige kan styre lønnsutviklingen, mener Nystad.

Les mer: Norsk Industri avfeier kritikken mot frontfaget, men innrømmer at de bommet i 2020 og 2021.

Lønn for strevet

Bergsprenger Richard Johansen synes lønna i gruva er er god og mener den, sammen med redusert arbeidstid, kompenserer for arbeidsforholdene til en gruvearbeider.

– Om vinteren er det mørkt når jeg går inn i gruva, og når jeg kommer ut igjen. Det er blitt en vanesak, men det hadde ikke gjort meg noe å ha et vindu der nede, sier Johansen.

Konstant mørketid på jobb til tross: Johansen stortrives og har ingen andre planer enn å jobbe i gruva til han blir pensjonist. Han legger likevel ikke skjul på at det er ettermiddagsskiftet han liker best. Da får han både sove om natta og litt lenger utpå morgenkvisten.

– Hvilket forhold har du til frontfaget?

– Jeg tenker ikke så mye på det.

– Nei, det er jo ikke noe vi går rundt og prater om, skyter Johan Hovind inn og smiler.

Men klubblederen har fått signaler om hvilket krav medlemmene hans vil at han skal gå inn i forhandlingene med: Bedre kjøpekraft.

– Det er jo ikke rart. Folk sliter, sånn som renta og matvareprisene har økt.

Forhandler for første gang

I en av Norges største industriparker lyser logoen til IT-konsernet Tietoevry opp i mørket. Fellesforbundets plasstillitsvalgt og supportkonsulent ved banktjenester, Stein André Olsen (46), sitter foran PC-en i et åpent kontorlandskap hos EVRY Card Services AS.

Rundt ham høres lave stemmer som forsøker å hjelpe bankkunder med små og store spørsmål over telefon. I ti år har Olsen løst andres bank-problemer.

– Jeg har lært mye om meg selv og om de som sitter der hjemme og trenger hjelp. Både på godt og vondt, sier Olsen.

I etasjen over sitter de som avdekker og stopper svindel av bankkunder, og i etasjen under produseres bankkortene. Her er industridelen av bedriften, men der får vi ikke komme inn av sikkerhetsmessige hensyn.

Men Stein André Olsen er tilgjengelig. Han skal trolig også være med i frontfagsforhandlingene. Det blir i så fall første gang for ham.

– Det blir en utfordring, men jeg tar det som læring. Jeg er ganske sikker på at det er mange flinke folk som er involvert. Jeg håper jeg kan trekke veksel på kunnskapen til de andre jeg skal forhandle sammen med.

– Hva tenker du ville skjedd med arbeidsplassen din uten frontfagsmodellen?

– Svakere signaler fra sentralt hold kan føre til at konsernet ser sitt snitt til å knipe mer igjen enn de gjør i dag. Det vil bety lavere lønninger og dårligere ordninger. Frontfaget skal sånn sett sørge for at industrien i Norge har levelige forhold.

Siden Olsen ble klubbleder for bedriften for et år siden, har læringskurven vært bratt. Før det forsto han ikke helt hva frontfaget innebar annet enn at industrien går i front.

– Hva tenker du om at industrien går i front, da?

– Hvis vi vil ha industri her til lands, så må industriarbeiderne være involvert. De vet hva behovet er. I Rana ser vi hvilken innvirkning det kan ha når industrien får trange kår. Da jeg kom hit i 1988, var jernverket historie. Da var vi nødt til å finne på nye ting. EVRY er et resultat av det.

Løfte dem med minst

Når Olsen pakker sakene og vender nesa mot hovedstaden og frontfagsforhandlingene, vil han være opptatt av å ivareta de som ligger nederst på lønnsstigen.

– Medlemmene her føler ikke at de får en bit av kaka når det går bra for bedriften.

Av de rundt 115 Fellesforbund-medlemmene i bedriften, er det rundt 65 som tjener under 90 prosent av en gjennomsnittlig industriarbeiderlønn. De regnes altså som lavtlønte, ifølge Olsen og tallene han sitter på.

Selv tjener Olsen fortsatt under 600.000 i året.

– Det har ikke tatt av. Enhver som jobber fulltid, må ha nok til å klare seg uten at de må snu på hver krone, sier han.

I frontfagsutvalgets rapport fra i høst er det blitt pekt på tre forutsetninger for at modellen skal ha en framtid. Lojalitet til den, tillit mellom partene og høy organisasjonsgrad.

Dersom stadig flere jobber utenfor det organiserte arbeidslivet, kan det utfordre oppslutningen om modellen, ifølge utvalgets rapport.

Supportkonsulent Olsen mener det har alt å si at kollegene hans er organisert.

– Vi jobber hele tiden for høyere lønn, men det er et samarbeid. Vi forhandler med bedriften, men vi må ikke brenne alle broene. Det er både utfordrende og lærerikt.

Industrien er ikke død

Tilbake i gruva står bergsprenger Richard Johansen og veksler noen ord med en som har tatt en pause fra boringen. Skiftet hans går mot slutten. Straks skal han kjøre oppover og ut i nok et mørke. Men det er dette han trives med.

For Johansen er egentlig ikke lønna så viktig. Det er arbeidsmiljøet som må være bra, og det er det i Rana Gruber, synes han.

– Her bryr bedriften seg om oss.

hanna@lomedia.no