Da fatter´n døde viste det seg at jeg arvet noen penger.
Så da ble det en dyr – og selvsagt gul – National-gitar.
Tommel´n på høyrehånda ligger igjen på ei sag på Toten. Den forsvant i ungdommen på sirkelsaga i en litt lurvete lærebedrift.
Etter uhellet begynte Kent Erik hos Hydro (nå Benteler) som sveiser. Her organiserte han seg i Fellesforbundet og har også i perioder vært tillitsvalgt.
22. mars er det Spellemann, med mange sterke kandidater i blues-klassen. Blant annet den gamle ringreven Trond Granlund, som både har vunnet og blitt nominert til spellemann en rekke ganger før.
Midt i et nokså fasjonabelt boligstrøk i Gjøvik ligger det gamle tømmerhuset til Kent Erik.
I fjor skulle han male hele huset gult, men ble bare nesten halvferdig. Litt sånn SUGG-stil, altså. Han lar seg ikke stresse av den grunn.
Det er god plass til verdens enkleste sanganlegg i den arvede Mercedesen. I kveld er det folk i bygda i Etnedal som får høre trist Toten-blues strømme ut av høyttaleren.
Kent Eriks debutplate er det man kan kalle svært ufiltrert blues på brei Toten-dialekt. Ærlige tekster om kjærlighet og opprør.
Kompis Jonny Hansen står for akvarellen på coveret og ringreven Knut Reiersrud spiller piano på tre av låtene.
Albert er ofte med pappa på konsert, hvor han bidrar med stødig komp og sologitar. Før konsert er det påfyll av pølse og vaffel på den lokale bensinstasjonen i Etnedal.
Minimalt med utstyr som trengs før bluesen kan låte i storstua på Blåflat gård.
Et par små gitarforsterkere, en mikrofon med forsterker og høyttaler. Pluss et par gitarer og en papirpose med diverse munnspill.
Før Kent Erik smeller i gang første låt, advarer han publikum om at det er mange nokså rett-på-sak-tekster på menyen i kveld.
– Hvis noen føler behov for det, diskuterer jeg gjerne tekstene i pausen, innleder spellemannen før han starter introen på Tinder-blues.
… huset er ta tømmer, alt je har er gammal drit. Men en ting er sikkert: Je bytte aldri bort livet mitt …