– Hvem skal vi heie på?

Jeg hadde akkurat satt meg til rette i sofaen og åpnet fredagspilsen, da sønnen kom hjem.

– Hei fattern, du hygger deg, ser jeg, sier han med et glis. Avkommet har akkurat inntatt heimen på permisjon fra Garden.

– Du, jeg vurderer å reise til Afghanistan.

Jeg hostet voldsomt og pilsen sprutet ut over stuebordet.

– Hei, rolig nå. Sier du at du tenker å verve deg som soldat til Afghanistan?

– Ja, du skjønner flere av troppsbefalet har alt vært der, og de sier det er helt greit. Penger å tjene er det også. Dette blir fett!

Hva skal jeg si? Gutten er jo myndig, har akkurat fylt 22 år. Dette er så fullstendig ulikt ham. Han er i grunnen svært lite eventyrlysten. Så får jeg en idé.

Jeg skal stille deg to spørsmål og hvis du svarer ja på begge, skal jeg støtte deg fullt ut. Det tror jeg du vil trenge, ikke minst overfor den øvrige familie.

– Hvilke spørsmål er det? spurte han med all den forakten en 22-åring er i stand til å oppdrive.

– Det første spørsmålet er: Er du villig til å dø eller bli lemlestet i en krig i utlandet?

– Mange har jo vært nødt til å ofre mye, for ikke å si alt. Det har du selv fortalt mange ganger. Tenk bare på de som dro til England for å verve seg som soldater der i annen verdenskrig, partisanene i Finnmark….

– Greit, sier jeg, og fortsetter: – Men dette mener jeg er en helt annen historie. Så mitt andre spørsmål er: – Er du villig til å dø i krig for amerikanske interesser?

Jeg utnyttet skamløstt at han nølte et øyeblikk, og sa kjapt: – Det du er inne på nå er ikke noen lek, noe fancy dataspill, dette er alvor, blodig alvor. Jeg foreslår at du tenker over saken på rommet ditt, før du tar en avgjørelse.

Vi har ofte diskutert verdenssituasjonen og de alvorlige sidene ved krigen, som andre verdenskrig. Et av hans stadig tilbakevendende utsagn er at alt var så mye lettere før. Verden var svart-hvitt. Tenk bare på andre verdenskrig, Vietnam-krigen… Hvem skal vi holde med? undrer han på. Før var det gjerne «det onde mot det gode», men hvem er «de gode» og hvem er «de onde» nå?

Det ble god tid til å tenke der i sofaen. Jeg så for meg all slags skrekkscenarier. Det ene verre enn det andre. Pilsen var for lengst satt bort.

En gang på åttitallet var det nære på jeg havnet i Libanon som FN-soldat. Men NATO-soldat i Afghanistan, det er vel noe ennet? Eller er det det? Er det egoistisk å tenke sånn?

Dette skjedde i 2004. Den blinde terroren hadde forlengst inntatt verden. 11. september-angrepet var fortsatt høyst virkelig. Kunne vi vinne krigen mot terror ved å krige på den andre siden av jorda? Jeg visste ikke, og jeg innrømmer det gjerne, jeg er fortsatt i tvil i 2016. Og jeg hadde ingen lyst til at min egen sønn skulle redde verdensfreden på denne måten.

Endelig kom han ut fra rommet sitt.

–Du, jeg stikker en tur på byen. Og du, jeg tror ikke jeg reiser til Afghanistan, likevel jeg pappa. Ha det fint da!

Aldri hadde vel fredagspilsen smakt bedre.