Kirsti pendler mellom stjernene og åkeren

Midt i en lysende gul åker løper den belgiske fårehunden Ilio.

Bak ham kommer matmor Kirsti Eikenes (50). På brystet står det skrevet med store bokstaver: BONDE.

Rapsen er i full blomst og skoleferien er så vidt i gang. Det betyr bondeferie.

Nei, det er på ingen måte tid for sydentur, men fri fra jobb for å drive gårdsarbeid.

– Jeg er heldig som har en så god avtale med sjefen min, smiler hun.

Nysgjerrigper

– Jeg har et mål om å lære meg noe nytt hver eneste dag. Det skjer nesten av seg selv i mitt virke.

Kirsti Eikenes er 50 år, utdannet biolog og lærer, og har i ti år vært en drivende kraft bak undervisningen ved Inspiria vitensenter i Sarpsborg.

Her møter tusenvis av barn og unge henne i løpet av skoleløpet – fra barnehagebarn med stjerner i blikket til videregående-elever med alger på fingrene.

– Jeg skulle aldri bli lærer som faren min, og jeg skulle i hvert fall ikke gå på universitetet, ler hun.

Men hun gjorde begge deler.

Nå underviser hun i alt fra programmering og kjemi til bærekraft og verdensrommet.

I prosjektet Frisk Oslofjord tar Kirsti med seg elever ut i båt for å undersøke tilstanden i fjorden.

I et annet prosjekt står hun midt i et feltforsøk på jordvern, med både ungdomsskoleelever og politikere som målgruppe.

– Jord er politikk, og mat er beredskap. Jeg tror vi undervurderer hvor sårbare vi er, sier hun.

Hun brenner for at Norge skal ta bedre vare på den lille matjorda vi har.

Bare én prosent av landet vårt har jord egnet for dyrking av matkorn, og tre prosent er landbruksjord.

Samtidig presses bøndene – og jorda deres – stadig hardere av utbygging og importavhengighet.

– Under pandemien og da krigen i Ukraina brøt ut, fikk vi bønder faktisk en sms fra staten. «Takk for at du er bonde», sto det. Det sier jo sitt, sier hun.

Gårdslivet

På gården hjemme i Vestby dyrker Kirsti korn og raps på 325 mål.

Hun har også grønnsaker og bær i hagen, gjeterhunden Ilios, kattene Tigeren og Miss Marple – og et ansvar for foreldrene som fortsatt bor i hovedhuset.

– Det var aldri en drøm å ta over gården. Det var et valg. En livsstil. Man blir ikke rik, men man får så mye annet, sier hun og ser ut over åkeren der rapsplantene står i full blomst.

Etter litt ordentlig ferie skal hun ha bondeferie. Det er langt fra ferie. Da begynner innhøstingen, så hun skal være 50 prosent på jobb og 50 prosent på gården.

Avtalen med arbeidsgiver gir henne fleksibilitet til å jobbe mindre under våronna og innhøstingen.

Læringsfilosofien hennes handler om opplevelse og nysgjerrighet.

Sammen med elevene dyrker hun grønnsaker på taket til vitensenteret – fra frø til tallerken. De får smake på maten de selv har satt i jorda.

– Det er utrolig morsomt å spre lærdom. Og jeg er så heldig at jeg har en jobb som gjør at jeg hele tiden kan lære noe nytt.

Det kan være hvordan man feilsøker en åkersprøyte med GPS-system. Eller hvordan man bygger forståelse for biologisk mangfold blant ungdom.

Eller hvordan man snakker med politikere om jordkvalitet.

– Jeg tror det er det som driver meg – nysgjerrigheten. Det at jeg aldri blir helt utlært.

Ensomt? Ikke egentlig.

Hektisk? Ja.

– Jeg gjør mange «gutteting», som å skru og jakte og sprøyte. Det har ikke alltid vært lett å finne en partner som tåler det. Og så kommer gården alltid først.

Likevel savner hun ikke noe. Hun har jakt, hun har venner, og hun har dyrene. Hunden og kattene kjemper om kosen hjemme.

Nå sitter pappa Svein utenfor hovedhuset med rullatoren sin.

Han har hatt slag og skal få ny hofte, men han koser seg med hunden og katten og kona, og følger med når datteren kjører ut med traktoren og styrer på gården.

Selv om han har demens og ekstra utfordringer, er det hyggelig for hele familien at han fortsatt kan være hjemme.

Mamma, som er sprekere og står i det daglig, får også litt fri når familien tar over.

Kirsti tar ansvaret alene før, under og etter ferien.

– Det er mye ansvar. Men også veldig fint. Jeg er glad han kan være hjemme, sier hun.

Kirsti pendler mellom vitenskap og virkelighet, mellom verdensrommet og verdens matforsyning.

Hun jakter elg og hjort i skogen, instruerer jegere i helgene og gir barn innsikt i naturens underverker på dagtid.

– Jeg stortrives, sier hun enkelt.