Jeg vil slippe å være venn med LO-toppene. Men vi kan gjerne være kamerater

«Til kamp, kamerater», sa Gro – det har jeg nemlig sett på Makta – men i dag hilser til og med de aller høyeste LO-topper sine likesinnede fra talerstolen med et slapt og innsmigrende «gode venner».

Som om venner og kamerater er samme greia.

Venner er kafebesøk i byen, hyttetur til Hvaler og weekendtur til Wien. Teaterbesøk på tirsdag, tennis på torsdag. Venner er vinkveld, vaktelegg og vichyssoise – laget fra bunn og uttalt på perfekt diplomatfransk.

Venner er folk du betror deg til i det ene øyeblikket, og som i neste øyeblikk forteller hemmeligheten din videre til noen som viser seg å være enda høyere oppe i vennehierarkiet enn du trodde du var.

Venner er den familien du velger sjøl, men som du samtidig får ansvaret for å vedlikeholde.

Kamerater er noe helt annet. Ingen maler slagord om kamerater i løkkeskrift på veggen.

Kamerater som ikke tåler trynet på hverandre, forsvarer hverandre likevel. Kamerater som krangler, er fortsatt kamerater. Kamerater står side om side, skulder ved skulder, hand i hand. Kamerater er kamp. Venner er vinterferieforpliktelser.

Så når pampene pynter seg med den puslete helgarderinga «kamerater – kjære venner», blir det omtrent som å nekte å velge side i krigen.

Venner har valør. Du har gode venner, dårlige venner, falske venner, bestevenner, omgangsvenner og mektige venner. Kamerat er en kategori: Arbeidskamerat, lagkamerat, barndomskamerat og cellekamerat. Du kan ikke velge bort en kamerat, men du har garantert blitt valgt bort av en du trodde var venn.

Jeg vil slippe å være venn med LO-toppene. Men vi kan gjerne være kamerater.

For venner er noe du får gjennom relasjonsaktiviteter, som en rolig sjøflytur inn på Hardangervidda for å drive litt villreinjakt en oval weekend. Og i motsetning til venner vil det aldri i ettertid oppstå en diskusjon om dere faktisk var kamerater eller ikke.

Det går nemlig ikke an å være ukamerater.