Mange kjenner henne som ungdomssekretær i Norsk Arbeidsmandsforbund. I fire år ledet Karina Veum forbundets ungdomsarbeid, og fikk innblikk i politikk og organisasjonsliv, strategi og prosjektledelse.

I 2022 gikk hun ut i svangerskapspermisjon. Hun var da 31 år og kunne ikke gjenvelges som ungdomssekretær på landsmøtet året etter.

Hun hadde nøkterne forventninger til hva slags jobb hun kunne få etter barselperioden, men så lyst på det hele.

– Jeg trodde ikke det skulle bli noe problem å få en ny jobb med den erfaringen jeg hadde, sier Karina, som tok feil.

På verdensdagen for psykisk helse la hun ut et innlegg på Facebook der hun beskrev «den tøffeste perioden i mitt liv».

«Hva er feil med meg?»

I innlegget forteller Karina Veum om hvordan hun i to år prøvde å få seg en ny jobb.

Hun søkte på «alt som var», fra jobber som leder og rådgiver i ulike organisasjoner til stilling som medarbeider i den lokale matvarebutikken.

Hva er det egentlig
som er galt med meg?

– Jeg søkte vel på rundt 200 jobber uten å få ja. Det var mange om beinet, jeg visste jo det, men etter hvert var det umulig ikke å ta det personlig.

Til vennene sa Karina at det var fint å få være litt ekstra hjemme med babyen, og lo vekk avslagene.

– «Hva er det du gjør på jobbintervjuene?» spurte de, og jeg begynte å tenke: «Ja, hva det egentlig som er feil med meg?»

– Flaut

Hun tok studier i markedsføring og ledelse for å øke den formelle kompetansen, og fortsatte å søke på jobber. Minst tre i uka, som var kravet for å motta dagpenger mens hun studerte.

På dagpenger gikk Karina 300.000 kroner i året ned i inntekt, men det var ikke det økonomiske som smertet mest.

Det var følelsen av ikke å være ønsket. 

– Jeg ble gradvis brutt ned. For hvert avslag fikk jeg mindre og mindre tro på meg selv: «Er det bare jeg som tror jeg kan noe, mens alle andre har skjønt det motsatte?» Så begynte det å bli flaut. Det er skammen som er verst.

Det er helt
forferdelig
å stå utenfor
fellesskapet

– Å føle seg feil?

– Ja. Overgangen fra alt det jeg hadde fått vært med på å gjøre i fagbevegelsen til ikke å være ønsket, var stor. Etter hvert begynte jeg å føle at jeg kledde meg ut når jeg skulle på et jobbintervju – at jeg måtte skjule at jeg var en person som ikke hadde noen verdi.

Brøt sammen

Det ble tyngre og tyngre å bære på tankene. En dag kom knekken.

– Jeg begynte å gråte og klarte ikke å slutte. Jeg satte meg på sengekanten, og samboeren kom inn med sønnen vår på armen. «Hva er det som skjer her – har du slått deg?».

Hun forklarer:

– Det var nok summen av alt. Jeg hadde ikke vist folk hvordan jeg hadde det, men inne i meg sto det en hysterisk dame og skrek.

Gikk til legen

Sammenbruddet ble også et vendepunkt. «Samboeren min gjør det eneste rette og ber meg bestille en legetime» skriver Karina i Facebook-innlegget.

Hun gikk til fastlegen og kom ut med en resept på antidepressiva og en henvisning til DPS. Der møtte hun erfaren psykolog, som startet med å henvende seg til Nav.

Karina hadde nemlig oversteget grensen for hvor mange studiepoeng hun kunne ta mens hun var meldt som arbeidsledig, og hadde mistet retten til dagpenger.

Å bli «tatt» i å ville for mye, økte skammen.

Nå fikk hun ny status i Nav-systemet, som syk, og fikk rett på arbeidsavklaringspenger.

– Sånn var det jo: Jeg ble syk av alle avslagene, sier hun.

Det viktigste psykologen gjorde for Karina, var likevel å anerkjenne hvordan hun hadde det.

– Nå kunne jeg slippe alt, og si hvor dritt det var. Jeg ble jeg tatt på alvor, istedenfor at noen sa «det løser seg sikkert».

Det var først etter
omtrent et år i jobben
at jeg begynte å få troen
på egne evner igjen

Hun ble gjennom samtalene mer kjent med seg selv, og hva slags bagasje hun gikk inn i arbeidsledigheten med. Det hjalp henne.

– Men det finnes ikke noen quick fix når du har det sånn. Vi mennesker er flokkdyr. Det er viktig for oss å høre til, og det er helt forferdelig å stå utenfor fellesskapet.

– I bås som snyltere

Etter to år fikk Karina endelig jobb.

Nå sitter hun på den andre siden av bordet, hos Nav, som rådgiver for et inkluderende arbeidsliv.  Der bruker hun  sine erfaringer for at folk skal få stå i jobb til tross for ulike utfordringer.

Hun har det bra. Men de to årene i utenforskap har vært tøffe å riste av seg.

– Det var først etter omtrent et år i jobben at jeg begynte å få troen på egne evner igjen, og tenkte at perspektivene mine på jobb var verdt noe. Til da hadde jeg tatt ordet på møter, men det var mer «fake it till you make it».

Karina vet at det er mange som står i samme situasjon som hun har gjort. Folk som søker jobber, men ikke får noen – eller er for syke til å jobbe.

– Begge grupper står ufrivillig utenfor fellesskapet. Derfor blir jeg så provosert når jeg hører politikere går ut og sier: «Det skal lønne seg å jobbe» og snakker om arbeidslinja. Som om folk ikke vil jobbe! 

Hun mener at holdningen må endres i hele samfunnet, og at det starter med politikerne.

– Det føles som om politikerne sier at det bare er å ta seg sammen, så får du jobb. Folk blir satt i bås som snyltere, og de holdningene må vi som samfunn jobbe med – vi må snakke annerledes om folk som står utenfor arbeidslivet. Det kan være en million grunner til at du står utenfor, og for de aller fleste handler det ikke om mangel på innsats.

Det er viktig å på en eller
annen måte søke mestring

Karina har kjent holdningene på kroppen.

– Skal folk skamme seg så mye at de begynner å jobbe – er det det som er intensjonen? Jeg har aldri vært så langt nede som jeg var i den perioden jeg var arbeidsledig. En ting er å for eksempel bli mobbet på skolen, men når du opplever at samfunnet som helhet sier «nei takk» til deg, er følelsen av ikke å ha verdi helt reell.

Må kunne studere mer

– Har du et råd til dem som står utenfor arbeidslivet, som du selv gjorde?

– At livet er langt og det er statistisk umulig at det er like jævlig hele tida!

Hun ler, men blir alvorlig:

– Det er viktig å på en eller annen måte søke mestring, for ikke å synke for langt ned i depresjonen. 

Karina Veum mener at arbeidsledige som går på dagpenger skal ha mulighet til å ta flere studiepoeng mens de er arbeidssøkere.

– Jeg skjønner at du som hovedregel ikke skal få dagpenger for å studere, men det gå an å utvise skjønn. Det å være en del av studiefellesskap, utvikle seg og ha mål og mening når du går ut av døra, er kjempeviktig. Det er sånn vi mennesker er bygd, sier hun, og avslutter:

– Når vi setter folk på sidelinja i samfunnet og sier: «Nå må sitte her og søke jobber, hvis ikke tar vi pengene dine, for det skal lønne seg å jobbe» – ja, da blir det helt feil.