Når ble studietiden en lang jobbsøknad?

Det holder visst ikke lenger å bare å studere. Den følelsen kjenner jeg og mange andre unge på.

Nå skal man helst ha en relevant deltidsjobb, gode karakterer, et par verv og frivillig arbeid på toppen. Gjerne et internship eller to også. Alt dette før du i det hele tatt har fått din første ordentlige «voksenjobb». 

Når ble det å være student en konkurranse om hvem som rekker mest? 

Jeg studerer selv og kjenner virkelig på forventningen om å fylle CV-en med noe mer enn bare utdanning. For det holder tydeligvis ikke å vise til en bachelor- eller mastergrad.

Du bør helst ha noe å vise til fra alle de årene du har brukt på å studere også. Ved siden av studiene jobber jeg deltid, engasjerer meg i samfunnet, og prøver alltid å skaffe meg relevant erfaring. Og misforstå meg rett. Jeg synes det er interessant og veldig lærerikt. Det er mye fint med å engasjere seg. Man møter folk, lærer nye ting og får erfaringer man kanskje ikke ville fått ellers.

Men det er litt synd dersom alt vi gjør ved siden av studiene, også skal handle om hvor bra det ser ut på CV-en, om alt skal handle om å få litt forsprang når man en dag skal søke på den stillingen. 

For hva med dem som rett og slett ikke har tid til alt dette? 

Pensumlitteraturen skal leses, eksamenene bestås og husleia betales. Studiestøtten strekker ikke alltid til, så deltidsjobben må også få plass. Det skal tross alt være penger igjen til First Price-mat og kanskje en billig pils på Los Tacos. 

Man skal helst trene, være sosial, ringe familien og få nok søvn også. Med så mange baller i lufta er det kanskje ikke så rart om man ender opp med å gjøre litt av alt, og alt halvveis ordentlig. Pensum blir skumlest, oppgavene levert i siste liten, og på jobb teller man ned timene til man kan dra hjem. 

For hvor mye rekker man egentlig å gjøre skikkelig når man skal rekke alt? Man risikerer jo å slite seg helt ut før man i det hele tatt har begynt på arbeidslivet. Plutselig sitter man der i siste semester, med en imponerende CV, de første grå hårene på hodet og et dårlig læringsutbytte. 

Vi får stadig høre at vi må skille oss ut. Men det er jo litt komisk, hvis alle skal skille seg ut, hvem er det egentlig som skiller seg ut til slutt? 

Det merkelige er at vi tar utdanning nettopp for å kvalifisere oss til arbeidslivet. Likevel kan man møte stillingsannonser der det forventes erfaring fra før. Erfaring man helst skulle ha skaffet seg mens man studerte.

Vi får stadig høre at KI kan ta jobbene vi utdanner oss til. At vår generasjon kanskje blir den første på lenge som får det dårligere enn foreldrene våre. Da har vi nesten ingen valg enn å bygge den CV-en, gjøre den så attraktiv nok som at vi kommer inn i et arbeidsmarked vi ikke engang vet hvordan vil se ut om noen år. 

Selvfølgelig skal arbeidsgivere få se på relevant erfaring. Jeg forventer ikke at en bachelorgrad alene skal gi meg drømmejobben. Men hvor mye skal vi egentlig rekke før vi i det hele tatt har kommet oss ut i arbeidslivet?

Vi bør være forsiktige med å gjøre antall verv, internships og aktiviteter ved siden av studiene til et mål på hvor dyktig eller motivert en ung arbeidssøker er. Studietiden burde også være en tid for å lære, feile og finne ut hva man vil. Ikke bare en fireårig jobbsøknad. 

Det siste vi trenger er en generasjon som har lært å fylle en CV og se imponerende ut på LinkedIn før de i det hele tatt har rukket å leve litt og lære av feil. 

Innlegget er levert i samarbeid med Ung debatt, et selskap som får unge meninger på trykk