Sviket mot alle som ikke kan stå i full jobb til pensjonsalder

LO-sekretariatets forslag til såkalt «ny AFP» i privat sektor vil fullføre sviket mot alle som ikke kan stå i full jobb til pensjonsalder.

Forslaget innebærer at AFP nå bare blir navnet på en tjenestepensjon på 4,5-5 prosent av opptjent lønn i bedrift med tariffavtale.

Tanken bak kravet om en avtalefesta pensjon har måttet vike for Arbeiderpartiets og Jens Stoltenbergs «arbeidslinje».

For 40 år sida sto kampen om å senke pensjonsalderen sterkt. Folketrygdens pensjonsalder på 67 år var for høy, mange gikk ut av yrkeslivet før det.

Kravet om en tidligpensjonsordning som skulle siker verdig avgang fra yrkeslivet, slik at en slapp å gå på uføretrygd som følge av å ha lagt igjen helsa på arbeidsplassen, ble tydeliggjort av fakta:

Verkstedklubben Aker Verdal 1994-2005:

• 3 prosent nådd folketrygd ved 67 år

• 30 prosent gått av med AFP siden 1994

 • 67 prosent forlatt bedriften som uføre

AFP var aldri ment å være en tilleggspensjon til alle, den var ment å være et sikkerhetsnett for dem som måtte gi seg før aldersgrensa i folketrygden.

Den sikra opptjening i folketrygda som om du hadde stått i full jobb fram til aldersgrensa og sikra dermed likeverdige pensjonsytelser mellom folk med samme lønn. Et slikt solidarisk prinsipp var uforenlig med «arbeidslinja».

«Forsvar AFP» tapte kampen i privat sektor da pensjonsreformen ble vedtatt. Jens Stoltenberg fikk regjeringa til å legge 20 milliarder i potten for en overgangsordning som skjerma de 10 første årskullene for konsekvensene av pensjonsreformen.

Forslagene nå dreier seg mest om å rette på skadene omlegginga medførte.

Pensjonsreformen straffer de som starter tidlig i arbeidslivet, som etter 45 yrkesaktive år går av på 62 år med en reduksjon i pensjonen på over 30 prosent.

Den premierer dem som tar utdanning og sikrer seg et godt betalt og lett arbeid og venter med å gå av til de blir 67 år eller mer.

Dermed har det blitt lett å selge bort AFP som en solidaritetsordning i bytte for en tilleggspensjon til alle, fordi AFP har blitt viktig for i det hele tatt å få lov til å gå av ved 62 år. 

Vi er nå tilbake til tida før 1988, før vi sloss gjennom kravet om avtalefesta pensjon. Siden det nye arbeidslivet der det skulle bli like lett å jobbe som og danse foreløpig ikke har sett dagens lys, må vi på ny reise kravet om et mer rettferdig pensjonssystem. 

Vi må reise krav om et yrkesbasert omfordelingsprinsipp i pensjonssystemet.

Dagens pensjonssystem overfører ressurser fra personer som lever kort, til personer som lever lenge.

Denne omfordelinga er ikke tilfeldig. Vi vet at forventa levealder er nært knytta til både inntektsnivå og muligheten til å forlenge yrkeskarriere.

Som det står i (Hvem er «sliterne» i arbeidslivet? Yrkesvise forskjeller i livsinntekt, uførhet, avgangsalder og pensjon) Hernæs, E., Hernæs, Ø. & Røed, K. (2024):

«Vi har fått et pensjonssystem som i større grad enn før premierer arbeidstakere med jobb som det er lett å fortsette i også i høy alder.

Med unntak av de nyere innskuddsbaserte tjenestepensjonsordningene utbetales pensjoner typisk som livsvarige ytelser. Dermed vil pensjonssystemet i sin natur også premiere folk som lever lenge.

En grunnleggende egenskap ved et pensjonssystem er nettopp at det overfører ressurser fra personer som lever kort, til personer som lever lenge.

I den grad overlevelse oppleves som styrt av tilfeldigheter – der alle har tilnærmet samme sjanse for å oppleve et langt liv – virker dette som en ren forsikring og er antagelig en ukontroversiell egenskap.

Men hvis forventet levealder er nært knyttet sammen med både inntektsnivå og muligheten til å forlenge yrkeskarrieren, kan det reises spørsmål om en slik omfordeling er rettferdig.

Da gir det nye pensjonssystemet opphav til en fordeling av økonomiske ressurser som er til fordel for personer med høy inntekt og jobb det er lett å stå lenge i, framfor personer med lav inntekt og belastende jobber.

Ett ekstra år som pensjonist kan dessuten antas å ha høyere verdi for en som bare har noen få slike år å se fram til, enn for en som kan forvente mange friske arbeidsfrie leveår etter avsluttet yrkeskarriere.»

Dagens pensjonssystem er ikke rettferdig.

Pensjonsreformen fra 2011 tok sikte på å redusere statens framtidige pensjonsforpliktelser med mange milliarder årlig for å skape rom for et større privat pensjonsmarked etter oppfordring fra OECD.

Samtidig ble det innført et usolidarisk og urettferdig prinsipp der de som går ut av arbeidslivet, før den stadig økende generelle pensjonsalderen, er med på å  finansiere ekstra pensjon til de med høy inntekt og jobb det er lett å stå lenge i.