Ukrainske møter

Sjangeren begynner å bli ganske vanlig i den norske litterære jungelen. Kanskje er det reiselitteratur, dokumentarisme, litterær sakprosa – eller hvilken sjangerbestemmelse skal vi egentlig gi den prisbelønnede forfatteren Erika Fatland? Hun er utdannet sosialantropolog og reiser mye som sånne folk ofte gjør. Dessuten skriver hun bøker på løpende bånd. Om reisene sine, om observasjonene og menneskemøtene. I Norge ligner hun kanskje mest på forfattere som Morten Strøksnes og Åsne Seierstad, internasjonalt er åpenbart nobelprisvinner Svetlana Aleksijevitsj fra Belarus og den polske journalisten og forfatteren Ryszard Kapuscinski store forbilder. Uten at hun nevner noen av dem eksplisitt.

Fatlands siste bok var mursteinen «Sjøfareren», Norges mest solgte bok i 2024, der hun besøkte en rekke land og stater som en gang har vært portugisiske kolonier. Før det hadde hun i bokform tydeliggjort sin sterke kjærlighet til det østeuropeiske landskapet. Ikke minst i boka «Sovjetistan». Hva så med hennes nyeste «Ukraina»? Er den gitt ut av den enkle grunn at dette landet er på de aller fleste menneskers lepper nå og har vært det siden Russlands fullskalainvasjon i februar 2022? Neppe. Forfatteren forteller tidlig i boka at Ukraina er et land hun har et spesielt nært forhold til, et kjærlighetsforhold som startet lenge før krigen. Og derfor et land hun har besøkt svært ofte og kjenner godt.  
Siden hun kjenner landet godt, etter mange besøk, har hun også for hånden gode hjelpere.

Denne boka handler først og fremst om ulike møter med mennesker som hver for seg har sterke historier å fortelle. Det er disse historiene Fatland gjenforteller, både i indirekte tale og ved å sitere dem på journalistisk vis. Alle møtene er gjort sist vinter, den kaldeste vinteren på 15 år. Og altså mens landet er i krig. Bare at dette har latt seg gjøre, framstår nærmest som en bragd. For flyalarmer går ofte, og da er bomberom de sikreste stedene å oppholde seg. Personlig hadde jeg under lesningen stor nytte av et kart over Ukraina og nabolandene som er trykt på første og siste side i boka. Landet er stort, mange distrikter og byer er ukjente for folk som aldri har vært der – og Fatland reiser ubesværet fra vest til øst, og tilbake igjen. Uten en eneste gang å klage unødig over vanskelig skriveforhold eller streng kulde. Skjønt, akkurat som sine ovennevnte litterære forbilder er hun sjøl med i fortellingen. Dette er jeg-reportasje på sitt beste. Tilstedeværelse, men aldri påtrengende – det er kildenes historier som framheves og til tider glitrer i all sin bedrøvelighet, ikke et oppblåst skribent-ego. Sånt gjør bare gode forfattere.

Og samtidig med at det er de sterke historiene og skjebnene som bærer denne boka der den ene historien avløser den andre, og det er vanskelig å avgjøre hvilken som er den sterkeste, serverer også forfatteren glimt fra Ukrainas til tider dramatiske historie. Fatland behersker 8 språk, men ikke ukrainsk. Likevel er hun nøye med å bruke de ukrainske navnene på byene og stedene hun besøker, ikke de russiske. Det ligger mye politikk og respekt i en sånn praksis. Og styrker troverdigheten.

Reisereportasjer har fascinert mange i århundrer. Istedenfor å løse billett sjøl følger du med i bagasjen til andre reisende. Ofte folk som kan langt mer om landet de reiser i enn det du gjør. Erika Fatland er en sånn forfatter som levendegjør et landskap, folk hun treffer og konflikter hun møter. I Ukraina er det nok å ta av. Boka blir aldri tynget ned av tung terminologi primært fordi det er menneskemøtene forfatteren prioriterer. Hver historie står stødig for seg sjøl, belyser folk og et land som helt uforskyldt har fått store deler av livet sitt satt på vent. Men håpet er der om en dag da krigens helvete er over – dette er en bok om mennesker som ikke lar seg knekke.