Lars rydder opp når folk bare vil kaste: – For noen er det nesten terapi

Det skrangler metallisk i en svær konteiner skiltet med restavfall. En kunde står og lemper søppelet sitt oppi. Driftsmedarbeider og hovedverneombud Lars Vassenden snur seg brått.

– Det høres ikke ut som restavfall, utbryter han. Lars iler i retning konteineren med lange skritt.

Tilbyr en slags terapi

En jevn strøm av biler kjører innom Midtstegen gjenbruksstasjon denne vårdagen midt i uka. Vi er på øya Sotra i Øygarden kommune utenfor Bergen. Kunder tømmer hengere med alt fra byggematerialer til emballasje og elektrisk avfall.

– Folk har med seg alt som kan hives. Alt av løsøre, sier Lars.

Mange kunder synes det er deilig å komme hit og kvitte seg med ting, sier stasjonsleder Richard Saure.

Her kan de levere fra seg sporene etter levd liv fra forrige generasjon. Eller kanskje lette litt på samvittigheten etter år med høyt forbruk. For noen kan det nesten være en form for terapi.

– Vi tilbyr en slags balanse oppi alt forbrukshysteriet. Du kan komme hit og gjøre opp for deg, sier Richard.

Kjenner avfallet på lyden

Lars går og henter en lang båtshake. Med den fisker han opp en stol og noen ledninger fra restavfallet. Det skulle egentlig i metallgjenvinningen og i elavfallet.

– Jeg hører det på lyden når noe blir kastet feil. Det er alltid best når jeg klarer å fange det opp før det blir kastet, men det skjer ikke alltid, sier Lars.

Kun en liten del av jobben hans går ut på å få rett avfall i rett konteiner. Vel så mye handler om å skape gode forhold til kundene.

­– Vi prøver å ha dialog med kundene så snart som mulig når de kommer inn. Det minuttet du prater med kunden, hjelper oss å forstå hva de har med seg. Det er ikke bare for at det skal være sosialt, sier han.

Viktig detektivarbeid

Lars startet i jobben hos det kommunale renovasjonsselskapet ØyVAR i januar 2020. Før det har han vært innom flere ulike bransjer. Han har blant annet jobbet med foto og TV, og vært produsent for kanalen MTV. Da han jobbet i en fotobutikk, tok han et selgerkurs i regi av jobben.

– Vi fikk mange tips om hvordan vi skulle snakke med kundene. Sånn at vi kunne lure ut mest mulig informasjon. For da kunne vi bruke det til å selge. Her bruker vi mye av de samme triksene. Ikke for å selge dem mer produkter, men for å finne ut hva slags avfall de har, forteller Lars.

Kanskje finner han ut at kunden pusser opp et hus fra 1960-tallet.

­– Da vet du at her kan det finnes asbest. Da må du informere om hvordan de skal forholde seg til det hjemme. Sånn at de har sortert avfallet riktig allerede når de kommer, sier Lars.

Asbest ble mye brukt som isolasjon og for å hindre brann før i tida. Det lager støv som kan gi kreft i lungene. Derfor må det pakkes riktig.

Jobben som detektiv er en viktig del av HMS-arbeidet på gjenbruksstasjonen. Uoppdaget farlig avfall kan sette de ansatte i uheldige situasjoner.

­– Når noen i familien havner på sykehjem, har barna gjerne kun en helg til å rydde ut av huset. Da er det sjelden det sorteres samvittighetsfullt. Det kan være mye farlig avfall blandet med restavfall. Ofte stoffer som har vært forbudt lenge, og som er ekstremt giftige, sier Lars.

Snarveier i bransjen

Løsemidler, syre fra ødelagte batterier eller gass med kvikksølv fra knuste lysstoffrør. Det er noen av stoffene de ansatte på gjenbruksstasjonen må beskytte seg mot. Riktig og godt verneutstyr er helt nødvendig. Men i denne bransjen er de ansatte ofte sin egen verste fiende, sier Lars. Fordi krav om å holde et høyt tempo gjør at en ofte velger enkle løsninger.

– Du skal for eksempel flytte noen spann med maling. Så lar du kanskje være å gå de ekstra skrittene for å ta på deg rette hansker og vernebriller. Eller du står steder med mye støy uten å bruke hørselvern, forklarer hovedverneombudet.

Lars er opptatt av å endre holdningene i bransjen. Han har engasjert seg i styret i Fagforbundet i Øygarden, og er med i Fagforbundets faggruppe for renovasjon. I tillegg er han lagleder i Rødt. Han er glad for at arbeidsplassen hans er eid av kommunen. Og at tjenestene de leverer, ikke er styrt av private selskaper.

– Det gjør at vi har ryddige lønns- og arbeidsvilkår. Vi gir gode tjenester uten at noen skal melke ut profitt. Ledelsen i selskapet synes de ansatte er en ressurs. Og det er kort vei fra gulvet til toppen, forteller han.

På «toppen» av denne gjenbruksstasjonen er stasjonsleder Richard. Han beveger seg fra den ene avdelingen på området til den andre. I det ene øyeblikket tar han imot maling og gammel beis fra én kunde. I det neste veileder han en annen som skal kaste et hengerlass med blandet skrot.

– I denne jobben må vi være raske både til beins og i hodet. Vi må takle ulike spørsmål, gjerne fra flere kanter samtidig, sier stasjonslederen.

Alltid travelt

Det er sjelden helt rolige dager. Ikke engang under korona var det fred å få.

– Vi var en av de få stasjonene i hele Norge som holdt åpent gjennom den største nedstengningen. Da hadde vi kø langt nedover veien her. Folk sto i opptil to timer i kø for å slippe inn, sier Richard.

Folk som jobbet hjemmefra, hadde tydeligvis en del tid til å rydde. Behovet for Lars, Richard og resten av gjengen på Midtstegen var større enn noen gang. Men også nå kunne de hatt åpent døgnet rundt, sju dager i uka, tror Richard.

– Folk hadde kommet. Vi ser at selv under orkan og ekstremvær kommer det folk og skal tømme, sier han.

For folk er vant til at det kan blåse godt her ute i øykommunen. Stedet vi er på, setter også sitt preg på hva slags avfall stasjonen får inn. Nedenfor de svære, grønne konteinerne med ulikt avfall, ligger en haug med avdanka småbåter: en gammel A-jolle med kjølen i været, robåter og Askeladder. Gjenbruksstasjonen får også inn en del marint søppel fra strandrydding.

Brukbare ting blir søppel

Men én type avfall får de stadig mer av, forteller driftsmedarbeider Lars.

– Vi ser mer og mer at folk kaster ting som ikke har kommet ut av emballasjen, sier han.

Det gjelder for eksempel produkter fra butikker som Ikea. Folk bygger kanskje kjøkken, og har tatt feil mål. Istedenfor å ta det ene skapet med tilbake, leverer de det her.

– Hadde vi gått og fått retur på varene, ville vi tjent en formue. Kanskje gjør de det av omtanke for de som kan få det gratis i brukthallen. Men det er noe trist med det. Ofte havner det ikke brukthallen, men i bosset, sier Lars.

Der noen ser søppel, ser andre skatter. Inne i brukthallen står brukbare ting som noen har kastet. Samleren Åge Kleppe kikker systematisk igjennom hyllene. På jakt etter noe som kan ha verdi. En gang fant han et skrin i sink fra andre verdenskrig, laget av russiske krigsfanger.

­– Det er artig når du finner sånne ting. Men jakten er egentlig er det gøyeste. Når du kommer hjem, setter du den inn i skapet. Og så er det videre på en ny jakt, forteller han.

Denne dagen tar han med seg en tallerken med Flåklypa-motiv og en blå glassvase.

– Hva tenker du om at folk kaster så mye brukbare ting?

– Jeg er ikke sjokkert. Det har vel litt å gjøre med at folk har god råd. Men jeg synes det er trist, sier samleren.