Martine ble minnet på den vonde beskjeden. Da kom tårene

Det var en trist beskjed som måtte gis til en ungdom, og hun var den i personalet som hadde nærest kontakt med ungdommen.

Evjenn tok fly fra Oslo og reiste til barnevernsinstitusjonen i Trondheim. Hun og kollega Jo Taftø var sammen om å fortelle ungdommen at en nær person i familien var død.   

– Det ble tøft for meg å dele beskjeden. Ungdommen reagerte så annerledes enn jeg var forberedt på. Jeg ønsket å trøste, men følte at jeg ble avvist. Når man blir avvist, er det lett å begynne å tvile på seg selv som fagperson, sier barnevernspedagogen. 

Gråt på kurset

Da miljøterapeutene fortalte om dødsfallet, løp ungdommen ut og låste seg inne på et annet rom.

Det gikk flere måneder før hen ville snakke til dem. Det er to år siden nå.

– Jeg har vært mye lei meg. Jeg har delt sorgen over dødsfallet. Samtidig har jeg følt maktesløshet for at jeg ikke klarte å støtte ungdommen som jeg ville, sier Martine Evjenn. 

Denne dagen er ansatte fra barnevernsinstitusjonen på kurs for å lære om systematisk kollegadebrif.

Da kommer vanskelige følelser opp hos flere.

Når kursholder åpent spør hva jobben gjør med dem, er Evjenn en av dem som gråter. 

Hun forteller hva som utløser gråten: Dagen før hadde hun og kollega Jo en forløsende samtale med ungdommen om dødsbudskapet for to år siden.

Har hatt private samtaler

De har vært usikre på om de løste situasjonen riktig og har snakket mye sammen om de kunne ha formidlet det på en annen måte. Det har forblitt deres private samtaler. 

– På den måten har vi bearbeidet det. Men vi har savnet at det har vært systematikk for å snakke om emosjonelle belastninger i jobben, sier Jo Taftø. 

Han er verneombud. Martine Evjenn er tillitsvalgt for FO. De har meldt fra til ledelsen om at ansatte trenger bedre ivaretakelse.

De er derfor glade for at ledelsen tar det på alvor og sørger for at de kurses i hvordan de kan gi god kollegastøtte i hverdagen. 

Det er kursholdere fra Navs arbeidslivssenter i Trøndelag som er engasjert til å bistå.

Kursholder Synnøve Hammer sier hun har vært forundret over at debrifing ikke er satt bedre i system på barnevernsinstitusjoner og i barnevernstjenester.

– Ledere som ikke selv har vært i stillinger med tunge emosjonelle belastninger ser ikke alltid behovet. Men god debrifing kan redusere helseproblemer og sykefravær, sier hun. 

Glad i ungdommene 

Martine Evjenn er ikke i tvil om at det trengs. 

– Det samler seg opp masse følelser. Gjorde jeg det riktige? Det grubler man på. Jeg har trua på å snakke om ting og at vi kolleger kan lene oss enda mer på hverandre, sier hun. 

Det er mye på en barnevernsinstitusjon som ansatte kan ha behov for å bearbeide.

– Hvis man får noe kasta etter seg, så forstår man at det er et avvik og ikke skal skje. Men så er det alt det andre i jobben som gjør inntrykk, sier Evjenn. 

Hun sier at hun er glad i ungdommene og får vite mye om dem og livet deres. Det er mange krevende samtaler, grenser de må sette og av og til kjipe beskjeder de må gi.

Har kjent skyld 

Hun sier ansvaret for ungdommene kan være tungt og at hun har kjent skyld for situasjoner de har havnet i.

– Vi kan ikke kontrollere dem hele tiden, men tar vi riktige beslutninger for å beskytte dem? Disse vanskelige vurderingene tenker jeg aller mest på, sier hun. 

Ved mistanke om at en ungdom har med rusmidler inn på institusjon, skal de ansatte undersøke rommet og gjøre kroppsvisitasjon. Det er ubehagelig også for ansatte. 

– Det er krevende å be ungdommen kle av seg til trusa! Jeg kan også kvie meg for å sette grenser, fordi det kommer en reaksjon vi må tåle. Dette må vi snakke mye mer om. 

Hun ønsker seg faste tider på personalmøter hvor det blir rutine å snakke om følelser.

– Jeg tror man blir utbrent, hvis man ikke får utløp for det man grubler på. Det må snakkes om, alle disse vanskelige følelsene. Vi skal takle avvisning og utagering.

Kolleger kan hjelpe hverandre 

Jo Taftø har jobbet på barnevernsinstitusjoner i 16 år. Han opplever at det ikke er kultur for å snakke om hva jobben gjør med dem.

Grunnen kan være at mange jobber i små stillinger og at de går i turnus og ikke ser hverandre nok til å bli godt kjent. 

– Jo, vi kan få spørsmål fra ledelsen: Går det bra? Har du behov for samtale? Ja, jo, men så skjer det i farta. Det vi trenger er at det gjøres systematisk for alle, sier han. 

Når det har vært en hendelse, kjenner han selv at da vil han hjem. Kanskje må det gå noen døgn før han er klar for å snakke. 

– Derfor tenker jeg det er viktig at slike samtaler er rutine og skjer til faste tider, sier han. 

På kurset lærer de hvordan de kan pirke i følelser. Kursholderen driller dem i lytteteknikker og i å stille åpne spørsmål. 

Målet med kurset er å lære hvordan de skal kunne bistå hverandre. Kursholder anbefaler at samtalen organiseres i grupper på tre; en samtaleleder, forteller og observatør. 

Hun viser også film om hvordan en samtale kan foregå. I filmen fortelles det om en farlig situasjon der politiet kom med skjold og hunder og avvæpnet en ungdomsgjeng. 

Hun stiller dem spørsmål som de må tenke over: Er det vanskelig å innrømme at du er redd? Hva har du følt om å gå på jobb etter en episode?

Ledelsen vil satse

Cecilie Elmkvist, avdelingsleder i Frelsesarmeens barnevernsinstitusjon, forteller at de har rutiner ved særskilte hendelser, men at det ikke har vært system for å bearbeide generelle emosjonelle belastninger i yrket.

– Vi ønsker å bli bedre. Det er bakgrunn for at vi har invitert Navs arbeidslivssenter til å holde kurset, sier hun. 

Hun påpeker at hendelser gjerne skjer kveld, natt, og helg, og da er ikke leder på jobb.

– Leder skal ha ansvar for å følge opp ansatte, men det er også viktig at kolleger lærer hvordan de kan støtte hverandre. Vi må sette av tid til å gjøre dette, sier hun.

Enhetsleder i Frelsesarmeen, Hilde Anhanger, sier årsaken til satsingen på systematisk debrifing er at de er lovpålagt å følge opp at det er et forsvarlig psykososialt miljø på jobb. 

– På ungdomsavdelinger kan det være eksplosive uttrykk når det først skjer noe, mens det på barneavdelingene kan være at ansatte blir sparka i leggen og får med rop og hyl i øret. Vi erkjenner at alt dette påvirker ansattes helse og må bearbeides, sier hun. 

Utover kursdagen snakker deltakerne om opplevelser som har gjort dem opprørt og om konfrontasjoner de har stått i, og de trener på samtaleteknikk i grupper. 

Det kommer opp flere episoder hvor de har hatt behov for sosial støtte, til å ventilere eller reflektere over det som skjedde. 

Martine Evjenn og Jo Taftø mener det har vært en kjempebra dag. De er motivert til å sette debrifing ut i livet. 

– Det spennende nå er hvordan vi klarer å organiseres dette i arbeidshverdagen uten at det utløser for mye overtid, sier de.