Alle skal med

Bård Vegar Solhjell: Uro. Ei historie om Norges framtid Kagge 2017

Publisert

Bård Vegar Solhjell:

Uro

Ei historie om Norges framtid

Kagge 2017

Avtroppende SV-politiker Bård Vegar Solhjell er ute med sin tredje bok, sakprosaboka «Uro». De fleste av leserne i oss kjenner han som en over gjennomsnittet reflekterende og tenkende politiker, en politiker som de politisk nerdete av oss vil savne når han nå har varslet at han skal finne på noe annet å gjøre. Og de av oss som er mer enn gjennomsnittet interesserte i politikk generelt, og den politiske venstresiden spesielt, vil også mene at han er relativt trygt plassert på høyresiden i SV – altså ganske nær Arbeiderpartiet.

Og det siste bærer denne boka preg av. Kanskje ikke overraskende for noen, men et lite brudd med forventningene i tittelen – syns jeg. For når du låner Finn Skårderuds boktittel fra noen år tilbake, og samtidig varsler at du skal servere tanker om landets framtid – ja, da forventer i hvert fall jeg noe mer uro enn denne boka gir meg. Skjønt, når sant skal sies trenger jeg ikke Solhjell for å blir urolig heller. Verden er gal nok som den er.

Koblingen med nærhet til den sosialdemokratiske bevegelsen og den manglende fundamentale uroen boka rommer, gir seg utslag i at Solhjell i påfallende stor grad beskriver mye av solsiden av det norske samfunnet – den middelklassen som har styrt landet etter den andre verdenskrigen og den levekårsutviklingen dette har ført til. Også for den gamle arbeiderklassen som har gjort en klassereise som er formidabel. Jeg er sjøl en av disse – jeg kjenner lusa på gangen. Og Solhjell er med på reisen han også – alle skal jo med.

Nå er det i og for seg ikke noe galt i å beskrive denne utviklingen – det er bare gjort noen hundre ganger tidligere. Når Solhjell i tillegg bringer inn et litterært grep der han trekker sterke veksler på sin farfars historie – en radikaler som satt i tysk konsentrasjonsleir og dør rett etter frigjøringen – så får det hele preg av en ganske personlig erindringsbok. Det blir et slags personlig politisk testamente. Og ikke noe prinsipielt galt med det heller – Solhjell er i godt selskap her – men det begrenser hans tanker noe. Skjønt, privat blir dette aldri.

Boka er på ingen måte renset for politikk – snarere tvert imot. Men grunntonen er en politisk fortelling om alt hva vi har fått til her til lands, og i sterk motsetning til andre lands forsøk. Denne fortellingen klarer jo sosialdemokratene sjøl å fortelle minst like godt – enten de heter Gahr Støre eller er medlemmer av dynastiet Stoltenberg. Og denne fortellingen om landets fortreffelighet har jo som kjent den nåværende regjering også adoptert. Kort sagt: Jeg forventer en noe annen fortelling av en nylig avgått nestleder i SV! Hvor er kritikken – hvor er uroen?

Og rett skal være rett – i kapittel 17 om moderne folkeopplysning kommer det noe å tygge på. Men da er vi på side 194 av totalt 232 sider (før noteapparatet). Uroen forfatteren her reiser er den nå så hotte debatten om alternative fakta og om uredigerte medier som de sosiale mediene representerer. Her er Solhjell bekymret – og med rette. Utviklingen i norsk – og internasjonal – journalistikk, og i det offentlige ordskifte for øvrig, er ekstremt skremmende. Ja, den er en trussel mot hele tanken om demokrati. Hvis ingenting lenger er sant, da blir det vanskelig å diskutere – ja, da blir det vanskelig å være menneske. Da er vi tilbake i dyrenes rike. Der er det som kjent bare jungelens lov som gjelder. Survival of the fittest.

Her er Solhjell både tydelig, kritisk og urolig – dette liker han ikke, denne utviklingen vil han kjempe mot. Han skriver på sitt vakre nynorsk: «For det finst fakta som vi bør kjenne, akseptere og legge til grunn for ein meiningsfull offentleg samtale. Det finst rett og gale, sanning og løgn».

Ja, det gjør det. Hvis ikke vi tror og mener det, må vi igjen gå en runde i de postmodernistiske irrganger hvor særlig akademikerne og de intellektuelle gikk seg totalt ville for noen år siden. Problemet ser nemlig ut til å være at nå har denne forvirringen nådd folk flest også. Enhver sin egen sannhetens apostel! Det kan tilsynelatende virke fritt og demokratisk, men er det helt motsatte. Og like antidemokratisk som den paradoksale ekstreme liberalismen. Et tema den norske filosofen Hans Skjervheim viet store deler av sitt liv til å beskrive.

Så hvordan kan vi motvirke denne tendensen? Det sier Solhjell dessverre mindre om i boka, men problemstillingen er vanskelig – så det får enn så lenge være ham unnskyldt.

Jeg savner altså mer brodd, mer kritikk, mer temperatur i denne boka. En SV-er er ingen tenker som tenker mainstreamtanker. I hvert fall ikke i utide. Og det må være lov til å ha forventninger til ei bok sjøl om det ikke er en anmelders primære jobb å anmelde en annen bok enn den som er skrevet – anmelde den boka han skulle ønske ble skrevet.

Solhjell har med sitt gode språk, sin sterke innlevelse og redelige tankesett likevel – og sett i lys av mine innvendinger – skrevet ei bok om oppbyggingen av etterkrigsnorge som står seg godt blant flere andre i sitt slag. Bare så synd at han forteller så lite om dem som ikke har vært med på den samme klassereisen han sjøl har reist. For når alt kommer til alt er det denne fortellingen som bør skape uro.

Powered by Labrador CMS