Fra Halden til Syria
Demian Vitanza: Dette livet eller det neste
Tariq soner en dom i Halden fengsel. En dag kommer det en forfatter innom for å holde et skrivekurs for fangene. Tariq har en idé, men klarer ikke å virkeliggjøre den sjøl. Da kommer skrivelæreren – forfatteren – ham til unnsetning. Tariq blir fortelleren av sin livshistorie. Født i Norge av pakistanske foreldre. Faren sitter mye fengslet, Tariq klarer ikke å integrere seg i det norske samfunnet. Han blir lei skolen, dropper ut og henger med andre tenåringer med innvandrerbakgrunn. Det starter med en del småkriminalitet før han får dårlig samvittighet. Er han en mislykket muslim som ikke deltar i hellig krig, men lever en beskyttet tilværelse i Norge? Tariq reiser til Syria for å kjempe mot Assads regime og møter en verden han ikke hadde sett for seg. Demian Vitanzas tredje roman «Dette livet eller det neste» har blitt en fin tekst som berører mange av de utfordringene unge muslimer møter i dagens vestlige samfunn. Vi aner tidlig at om inkluderingsviljen i det norske samfunnet hadde vært større, ville Tariq antagelig vært et helt annet sted enn bak høye murer. Skjønt, romanen har ingen fasit på noe som helst, men er en realistisk skildring av et ungt menneskes ferd mot voksenlivet. Og i en språkdrakt som er ungdommens.
Det er et urolig sinn vi møter i denne romanen. Unge Tariq er usikker og sårbar. I Syria vil han gjerne delta i krigen på ordentlig, men når han endelig får sjansen, er han ikke så sikker på at det er dette han vil likevel. Og hjemme sitter engstelige foreldre og er livredde.
Denne diktede historien er bygd på en sann historie og har klare innslag av dokumentarroman. Likevel er den åpen, og gir stort spillerom for refleksjoner i de aller fleste retninger. Her gis langt flere spørsmål enn svar. Men som så mange andre bøker på markedet for tiden kretser også denne rundt spørsmålet om hvorfor unge muslimer verver seg til hellig krig.
Romanen er stilsikker rent språklig, men jeg har litt vondt for å skjønne bruken av pronomenet «ho» der det mest logiske ville være «hun». Forfatter og forlag har også sett seg nødt til å utstyre boka med en ordliste over ulike ord som ikke er oversatt. Jeg er generelt ikke så veldig glad i dette fordi det akkurat som ved en hyppig bruk av fotnoter bryter opp leserytmen, men innser også at det kanskje i dette tilfellet er en dyd av nødvendighet. Teksten blir mer autentisk med alle disse arabiske ordene – og de er rett og slett vanskelige å erstatte med ett eneste norsk ord.
Romanen gir på en urovekkende måte en stemningsrapport fra det moderne Norge.