Kjærligheten og alderdommen

Siden romanen «Åndenes hus» som kom på norsk i 1984 og ble en megasuksess, har den chilenske forfatteren Isabel Allende skrevet en mengde romaner. Som er kommet på norsk i tur og orden. Hun er for øvrig født i Peru, har for lengst gjort nord-amerikaner av seg og slått seg ned i San Francisco, så avstanden til det Chile hun vokste opp i blir nok bare større og større. Det merkes på temaene hun skriver om. Men noen dårligere forfatter etter «Åndenes hus» har hun ikke blitt, kanskje snarere tvert imot. Skjønt, hun skriver noe annerledes i dag. Hennes siste epos «Den japanske elskeren» er et vakkert diktverk, men står milevis unna den magiske realismen som latinamerikanske forfattere ofte sverger til og som vi finner klare spor av også i Allendes første romaner. Allende er rett og slett ikke så «latinamerikansk» lenger – i skrivestilen.

I sin nye roman er det kjærligheten og alderdommen som står i sentrum. Jødiske Alma Belasco må i 1939 som liten jentunge flykte fra Polen på grunn av nazismens utvikling i Europa. Helt alene kommer hun til tante og onkel i San Francisco, langt fra familie – og fra krig. Enn så lenge. For etter Japans angrep på Pearl Harbor er også USA med i krigen, og den behandlingen de gir japanske emigranter – som det er og alltid har vært mange av i California – er slett ikke noe å skryte av. Allendes roman tar med noe av denne historien – vakkert framstilt i all sin grusomhet. For som tittelen indikerer – i denne romanen står flere japanere sentralt, men særlig Ichimei, en tryllekunstner med blomster og hagestell som Alma blir kjent med. Ichimei er rett og slett sønnen til onkel og tantes japanske gartner. Og de forelsker seg i hverandre, bare åtte år gamle. Denne kjærligheten ruster aldri. Men den kan bare virkeliggjøres i smug, eller på et skittent hotellrom. Dette kunne blitt ganske klisjeaktig, men er det så langt i fra.

Som lesere møter vi Alma i all hovedsak på eldrehjemmet. Her tas hun vare på av pleieren Irina. Og det er gjennom Irina, som forelsker seg i Almas barnebarn Seth, historien om Alma og den japanske elskeren Ichimei rulles opp. For selv om kontakten deres brytes, de lever hver sine liv og Ichimei til og med gifter seg på japansk vis, slutter deres kjærlighet aldri. Ichimei sender uregelmessig Alma sine underfundige kjærlighetsbrev. Stor vakrere blir det ikke. Og så lenge de møtes, går det jo også som det må gå – en dag blir Alma gravid. Men det kan ikke fortelles til noen. Tragisk nok dør barnet i mors mage. Og det er noe av denne romanes styrke at den rommer sol og regn side ved side.

Alma innleder imidlertid et forhold til sitt søskenbarn isteden – som et surrogatforhold. Søskenbarnet viser seg å være homofil, ha en hemmelig kjæreste – og til slutt ender også dette vondt. Nathaniel, som han heter, får AIDS – vi er igjen i det sorteste mørke. Til slutt orker heller ikke Alma mer i en godt voksen alder over 80 år. Etter en bilulykke er det bare snakk om noen dager før det feirede livet er over. Hun forsoner seg med det som skal komme – intetanende om at hennes store kjærlighet Ichimei allerede har gått samme veien noen år tidligere.

Isabel Allendes historie er denne gangen en emosjonell finskåret tekst. Den er stillferdig, rørende og full av livsvisdom. Og den har den sterke egenskapen at den trenger ikke å rope ut sitt budskap – det er sterkt nok i seg sjøl.