Mot krig, kutt og kapitalisme

Neppe av personlige årsaker, men av politiske. For mens Blair er – og var – godt plassert på høyresiden i Labour, befant – og befinner – Corbyn seg godt på venstresiden. Og noe av det herligste med det britiske arbeiderpartiet er at der i gården erkjenner de at det faktisk fins en venstreside og en høyreside – i eget parti.

Hvem er så Jeremy Corbyn, leder av Labour siden 2015 og som Michael Brøndbo, journalist i avisa Nationen, har skrevet en bok om? Corbyn er en vaskeekte elev av Tony Benn, raddisen i britisk Labour som døde i 2014. Brøndbø beskriver Benn som den sjarmerende og legendariske retorikeren. Jeremy Corbyn, derimot, «var ansett som trivelig, men stillferdig. Og lett å parodiere. En syklende, skjeggete avholdsmann og vegetarianer i landet der politikere bedømmes etter hvordan de holder en pint, mens «planteeter» er et politisk skjellsord brukt om middelklasseraddiser fra London-forstedene.

Mot alle odds blir denne mannen leder av Labour. Brøndbo skildrer denne kampen mot lederskapet, en nær espen askeladd-historie – han kom som lyn fra klar himmel, påstår forfatteren. Snublende inn i partiledervalget i 2015 – han var en person som absolutt ikke hadde noen appetitt på applaus – i motsetning til for eksempel Tony Blair, mannen som innførte New Public Management over en lav sko i det offentlige Great Britain og var en stor tilhenger av krigen mot Irak – en krig han førte sammen med Bush junior. Corby var motstander av både NPM og krigen mot Irak – ja, Corbyn var mot det meste – mot krig, kutt og kapitalisme. Han, og hans tilhengere, identifiseres gjerne med Podemos i Spania og Syriza i Hellas – en form for populistiske venstreradikalere.

Brøndbos bok er også en kjapp innføring i moderne britisk politikk og hvorfor flertallet av befolkningen stemte landet ut av EU. Skjønt, det er Corbyn, tilhenger av britisk EU-medlemskap, som er hovedpersonen.

Og Corbyn er den grå politikeren ingen hadde tro på – men det var den gangen, og itte nå. Brøndbo skriver: «Corbyn har allerede forandret den interne debatten i Labour. Grensene for hva som er og ikke er gjengs politiske standpunkter i partiet, har i svært mange tilfeller flyttet seg milevis siden Ed Miliband gikk av som partileder i mai 2015: Kampen mot privatisering og for rerasjonalisering er tydeligere enn på lang tid, synet på militære inngrep er langt mer kritisk og Labour er ikke lenger et parti det vil være enkelt for de konservative å lokke til å være med på kutt i velferdsytelser.»

Denne historien er så vakker at tankene går til vårt eget Labour, Arbeiderpartiet. Hadde en figur som Corbyn vært mulig der? Neppe. Hvem som har skylda for det, skal ikke utbroderes her – det handler heller ikke den flotte boka til Michael Brøndbo om. Den gir isteden et interessant bilde av to år i Labours moderne historie – to år som snudde opp ned på det tradisjonsrike partiet – et parti som absolutt trengte en vitamininnsprøytning. At det denne skulle komme fra en mann på over 70 år er nærmest et mirakel, men viser samtidig at en annen verden er mulig.