Beskyldes for å selge gruva til russerne: – Fri fantasi

– Det er fri fantasi. Løse påstander, det henger ikke hop.

Øystein Rushfeldt, 173 centimeter på strømpelesten og en lettvekter i antall i kilo, hever ikke stemmen. Han snakker i sitt sedvanlige toneleie, overveid og lavmælt i en nordnorsk melodi hvor siste stavelse går en halvtone ned.

Men budskapet er skarpt. Kanskje har det bygget seg opp for mannen som i 18 år har høstet negative overskrifter i mediene for å ville starte gruvedrift i Kvalsund i Hammerfest.

Han har satset over tjue millioner kroner på prosjektet og levd et halvt voksenliv med et budsjett på 100.000 kroner i året. Han har lagt et hus, en bil og et ekteskap i potten og har dårlig med ekte venner, sier han, ikke sjans til å få seg fast dame – alt har handlet om å skaffe penger.

– Det har vært «survival» i alle år, fra hånd til munn, vi har tigget og tigget, sier Rushfeldt.

Han blir rett som det er kalt «han der Nussir» fordi gruva hans er mer kjent ham, og nå er den i medienes flomlys igjen.

Nylig ble det kjent at ACG Metals, med en russisk-britisk toppsjef, vil kjøpe kobbergruva.

MDG har bedt regjeringa om å stoppe oppkjøpet, og næringsminister Cecilie Myrseth (Ap) har sett seg nødt til å lukke dørene for offentligheten når hun orienterer Stortinget om de sikkerhetsmessige vurderingene som er gjort.

For nå er folk redde: Kan toppsjefen i ACG, som tidligere har drevet business med styrtrike oligarker i presidentens indre krets, fremdeles ha en fot i russisk forretningsliv?

Skal den nordnorske gruva betales med Putin-penger nå?

– Visste ikke om oppkjøpet

– Nei, nei, sier Øystein Rushfeldt. Han kommenterer oppkjøpet på en sprukken telefonlinje fra flyplassen hjemme i Alta, der han nettopp er landet og sklir rundt i «søring-sko».

Det er noen uker siden Arbeidsmanden gjorde et lengre intervju med ham i Oslo, spaserende på kryss og tvers av byen fordi gruvesjefen skulle rekke minst to pressekonferanser og et intervju med NRK mens han først var i hovedstaden.

Rushfeldt snakket den gangen om at 18-åringen hans – gruva – var blitt myndig og skulle ut i voksenlivet med canadiske eiere. Han visste ikke om det nye og omstridte oppkjøpet, bedyrer han.

Rushfeldt er riktignok direktør for Nussir ASA, men sitter ikke i selskapets styre og er «bare» eier av rundt 2 prosent av aksjene.

– Jeg og noen andre nøkkelpersoner ble koblet på først halvveis i oppkjøpsprosessen. Det var ekstremt hektisk.

– Kunne du ha stoppet oppkjøpet?

– Nei, hvorfor skulle jeg det – dette er jo en veldig god nyhet for oss. ACG driver allerede en kobbergruve i Tyrkia. De har ressurser, kompetanse, drift og kontantstrøm til å starte en utbygging hos oss. Dessuten har de tydelig uttalt at de vil ansette folk lokalt.

ACG Metals er børsnotert i London, men har altså russisk-britiske Artem Volynets som sjef. Volynets har sagt at han ikke har drevet forretninger i Russland siden 2013, men VG mener han lyver.

De dokumenterer at ACG-sjefen så sent som i 2016 deltok på en næringslivskonferanse i St. Petersburg.

Rushfeldt blir oppgitt.

– Volynets er en komplett åpen bok, og har svart krystallklart på dette til VG: Han deltok ikke som næringslivsleder på den konferansen, men hadde en representativ rolle. Han snakker sant om at han har avsluttet sine næringsinteresser i Russland, og før den tid var disse koblingene helt legitime.

Han legger til:

– Jeg reiste selv rundt i Russland som ingeniør i Sydvaranger Gruve på 90-tallet etter ønske fra Jonas Gahr Støre og staten – hva om jeg skulle bli hengt ut for det i nåtid? Behandlingen av topplederen framstår som diskriminering.

– Så du er ikke redd for at Kvalsund-kobberet kommer i russiske hender?

– Nei, det er ikke tilfelle. Det er ingen russiske interesser i ACG – der er ikke russiske aksjonærer, ingen russiske kontaktpunkter, ingenting. ACG er et krystallklart vestlig orientert selskap.

– Motstanden er emosjonell

Hva er det egentlig som får en mann til å bruke en tredel av livet sitt på å starte ei gruve?

Det var spørsmålet vi ville ha svar på da vi vandret rundt i Oslo med gruvegründeren. Allerede da påpekte han at han for evig har fått rollen som antihelt i en westernfilm.

– The bad guys i sånne filmer driver alltid med gruver. Og de er ikke bare vanlige bad guys – de er skikkelig kriminelt dårlige mennesker. Du kan ikke drive gruve i Norge – eller Europa, for den sakens skyld – uten å få gjennomgå.

Denne bad guyen er kledd i boblevest med fleece og bærer på en slapp tursekk, der han beundrer en steintrapp utenfor Geologisk museum i Botanisk hage på Tøyen.

Han har elsket steiner siden han snek seg inn i stengte gruver som guttunge og stappet lommene fulle av det alt som glitret.

– Jeg kom alltid hjem til moren min med hull i buksene.

Gruvesjefen kommer fra en lansering hos Bellona denne dagen. Miljøstiftelsen har inngått et samarbeid med Nussir og flere andre gruveselskaper for å få fart på minalnæringa med minst mulig kostnader for klima og miljø, men beskyldes for å grønnvaske Nussirs planlagte sjødeponi.

Rushfelt fnyser:

– Den radikale delen av bevegelsen bruker oss for å bli hørt og sett, og å få medlemmer.

– Hender det du tenker: «Hva om de har rett? Hva om jeg faktisk ødelegger fjorden»?

– Egentlig ikke. Det er ikke vi som driver gruvedrift som skaper miljøbelastning. Det er menneskene som bor på kloden, med alt deres forbruk. Vi stiller opp med de metallene krever. Og hvis vi lar være å åpne ei gruve i Norge, blir det ikke mindre gruvedrift i verden.

Gruvegründeren er lei av at sjødeponi spyttes ut sammen med ord som gift og fiskedød.

– Jeg har jobbet med deponi i hele livet. De deponiene det stadig vekk har vært noe issues med, er landdeponiene.

Han utdyper:

– På land vil jorda lekke metaller i tusenvis av år fordi grunnen blir utsatt for oksygen og regnvann. På bunnen av sjøen er det verken regnvann eller oksygen, og ingen gjennomstrømning. Metallene blir liggende der.

– Betyr det at miljøbevegelsen er feilinformert?

– Nei, de vet. Miljøvernerne har laget en overskrift med motstand mot sjødeponi. Så har de latt resten av teksten styres av overskriften, ikke av realiteter. Motstanden mot sjødeponi er emosjonell.

Bodde hjemme hos motstanderne

Mannen som i noens øyne er en naturbølle, er turleder i Turistforeningen. Han elsker å «gå på fjellet», som han sier – i mest mulig urørt natur, i flest mulig dager og med minst mulig risiko før å møte mennesker.

– Den første dagen raser tankene. Den andre og tredje dagen tenker du ikke på noen ting, den femte dagen er du nesten i en transe. Da skjer det ingenting i hodet, og det er ekstremt bra for den mentale helsa.

Å gå i ulendt terreng er bra for titan-hofta hans også, satt inn på grunn av medfødt hoftedysplasi. Det er verre med flat asfalt. Nussir-direktøren drar litt på det ene beinet på vei fra Tøyen til regjeringskvartalet, der næringsminister Cecilie Myrseth har varslet en nyhet om et annet gruveprosjekt: Fensfeltet.

På pressekonferansen sniker gruvegründeren i køen av journalister for å snakke med «Cecilie», som han kaller henne. Så vil han på pub.

Han liker seg i de brune båsene – det er på sånne steder han har overbevist folk i Kvalsund om at de bør ha ei gruve.

– Jeg har lovet dem en gruve, presiserer han.

– Hvem har du lovet?

– Mine nærmeste og meg selv, men også lokalsamfunnet. De første 10–15 årene hang jeg rundt i Kvalsund sent og tidlig. Jeg tok en øl eller drakk kaffe hjemme hos dem, og bodde hjemme hos flere forskjellige politikere.

– Også motstanderne?

–Ja, dem også.

Rushfeldt levde på den tida mye i telt, og tok seg fram på sykkel. Resten av lønna fra AS-et gikk inn i gruva som kapital – og til flyreiser.

Da gruvegründeren fant ut at nærmeste nabo til Nussir-gruva var en hytteeier fra Vestfold som het Jonny, satt han seg på et fly og besøkte Jonny i Larvik.

– En annen hyttenabo, Lars fra Tromsø, leverte det aller morsomste bidraget til konsekvensutredningen – en ganske vakker tegning av hytta ved et bitte lite vann hvor jeg befant meg under jorda, med en gravemaskin. På tegningen står Lars utenfor hytta og sier «nei, nei».

– Ble dere enige da?

– Ja da.

Folkevalgte fra Sametinget er blant dem som har protestert mot gruveplanene til Nussir.

– Har du bodd hjemme hos dem også?

– Nei, de møtene ble nok litt stivere.

Bar faren til kontoret

Han har tegnet et annet bilde opp for lokalbefolkningen – av hvordan familiene strømmer til Kvalsund og fyller de 300 nye arbeidsplassene, hvordan det lokale næringslivet blomstrer og den nybygde barnehagen får et solid innrykk unger.

– Har du har lovet noe, må du holde det. Det har jeg lært av faren min, sier Rushfeldt.

Faren var ingeniør på Jernverket i Rana, og fortsatte å jobbe selv om han ble rammet av spesiell form for MS.

– Vi ungene måtte hjelpe ham på jobb. Det satte spor i oss. Det var ingen av de andre ungene vi kjente som måtte det.

Øystein var tenåring da han var med å bære faren inn på kontoret. Da han var 19, mistet han faren, men prinsippene lever videre.

– Jeg begynte som avisbud da jeg var ti år og har jobbet hver dag siden – bortsett fra noen dager da jeg fikk operert hofta og et par dager da jeg fikk feber etter en personlig krise. Nå jobber jeg vel 180 prosent.

Det er for tidlig for pub, vannhullene har ikke åpnet dørene. Vi finner er mer elegant sted på Youngstorget – arbeidernes samlingssted – og Rushfeldt nevner at han var tillitsvalgt for ingeniørene noen år, dessuten skiftarbeider.

Så setter han seg ned i plysjsofaen og spør om det er greit at han går på toalettet for å skifte til en skjorte han har tatt med for intervjuet. Han kommer tilbake i hvitskjorta – den har et hull, som barndommens bukselommer.

Krasjet i 255 kilometer i timer

Han vokste opp i Mo i Rana med en søster og tre brødre, og de fire gutta oppsøkte konstant risiko. Det kunne være å balansere på et isflak eller klatre i gamle steinbrudd med en fallhøyde på 15 meter.

– Jeg husker jeg begynte å gli ned fjellveggen, og tenkte: «Wow. Det var spennende.»

Som ungdom prøvde brødrene seg på dykking, hanggliding og fallskjermhopping, den ene kjørte senere jagerfly. Øystein drev med roadracing, sporten hvor du legger motorsykkelen flatt i svingene, og konkurrerte blant annet mot hopperen Roger Ruud i NM. En gang gikk det galt.

Han mistet kontrollen i toppfart, 255 kilometer i timen, fôr opp i lufta og ble «litt svidd i ræven».

– Ellers gikk det bra. Men jeg passer på å ikke kjøre sånne raske biler. Da ville jeg mista lappen.

Han var en Petter Smart på skolen, glimrende i matte og naturfag, og utdannet seg til bergverksingeniør med læretid som skiftarbeider på Jernverket i Rana og i Rana Gruber.

Han forteller ubeskjedent om diplomoppgaven i Sydvaranger Gruve, hvor han med sin teknologiske innsikt fant ut hvordan man produserer de reneste jernmalm-konsentratet i verden. De følgende jobbene beskrives også i subjektive ordelag:

Han var åtte år i Sydvaranger, der han omtaler staten som en «sjokkerende inkompetent eier». Åtte nye år i Hustadmarmor utenfor Molde, der «ideene mine ble investert i», deretter fire år Titania i Sokndal, «på den tida litt sidrumpa, men vi fikk fart på investeringene» og et år i Eramet hvor finanskrisen rammet, men «smelteverket i Sauda var rock’n’roll».

Han klatret fra stilling som ingeniør til fabrikksjef og direktør, og forteller at han på et tidspunkt ble tilbudt en toppjobb i Eramet, med kontor øverst i en kjent skyskraper i Paris, leilighet i Versailles og utsikter til bli sjef for selskapets mangangruver i Afrika.

– Hvis målet mitt var å bli rik på gruver, hadde jeg sagt ja til den jobben, sier han.

Isteden ville han starte noe eget.

– Jeg ville skape et nytt, nordnorsk lokomotiv, og trodde det skulle ta fire år å få prosjektet i gang. Nå er det gått nesten tjue.

– Hvis du hadde visst det du gjør i dag, hadde du gjort det igjen?

– Antakelig ikke. Det hadde vært for drøyt.

– Så du angrer?

– Nei, det ordet finnes ikke i mitt vokabular. Det har ikke noe vekstpotensial i seg, der er ingenting å hente.

– Kina koser seg på vei til banken

Å starte en gruve i Norge er omtrent som å spille Stigespillet, slik vi tolker Rushfeldt: For hvert felt du rykker mot start, står du i fare for å rase ned.

Gruvegründeren har vært gjennom så mange konsekvensutredninger at han har mistet tellinga.

– Saksbehandlingen er mer intrikat enn du i din villeste fantasi kan forestille deg, tidsaksen er helt komisk. Byråkratiet gjør det ikke vanskelig med vilje, men det gode blir det bestes fiende. Når det skal utredes gang på gang, med alle ekstraomganger på grunn av protester, så dør prosjektene. Det er derfor det nesten ikke åpnes gruver i Norge.

Når gruva åpner – han sier når, ikke hvis – skal han slutte som gruvesjef og overlate den operative rollen til yngre krefter. De skal ACG skal være med å få på plass.

– Er det et nederlag at et utenlandsk selskap skal overta alt du har bygd opp?

– Nei, det er en realitet. Det er ikke noe alternativ, da hadde Nussir vært ute av bildet. Det finnes knapt risikokapital for mineralindustrien verken i Norge, Norden eller Europa – det er nesten steindødt. Investorene blir skremt av alle omkampene. ACG er unntaket som bekrefter regelen.

Han kaller omkampene for snubletråder.

– De gjør at Europa blir en tapt verdensdel, mens Kina koser seg hele veien til banken.

Det er derfor vi trenger et statlig mineralselskap etter finsk modell, mener Rushfeldt, der staten går inn med kapital for å starte prosjektene opp.

– For hvem vil bruke sparepengene sine på ei gruve, når det tar tjue år å komme i gang? Hvilken nordmann vil det?

– Du?

Han trekker så vidt på smilebåndet.

– Familien hadde det elendig

Allerede før han startet Nussir visste Øystein Rushfeldt at det kostet å være gruvesjef. I tida i Titania ble den omstillingsvillige direktøren godt synlig i lokalmiljøet.

– Titania skar seg familiemessig. Familien hadde det elendig, sier han.

Den ene datteren ble mobbet på skolen på grunn av Titania-sjefen og flyttet til broren hans i en annen by. Kona flyttet etter. Så reiste den andre datteren til utlandet.

– Det tok flere år før den ene av døtrene mine titulerte meg som pappa igjen. Det var fæle greier.

I dag har han et godt forhold til døtrene, som jobber som ingeniører innenfor henholdsvis bergverk og miljøteknologi. Men den gangen slo familien sprekker.

Midtveis i kampen for Nussir, tok 32 års ekteskap slutt.

– Jeg ble jo gift med prosjektet.

Snart vil han ta rollen som rådgiver for gruvedriften i Nussir, og vil få mer tid til å følge opp nye Sulis Copper i Sulitjelma. Rushfeldt sitter som styremedlem i selskapet hvor Blue Moon – og snart ACG – har en større eierandel.

Og så har han kjøpt seg et småbruk i Rana.

Dit vil han gjerne ha med seg ei dame. En partner, et livsvitne, en som kan skryte av all veden han skal hogge og stable.

Hvis der er krefter igjen.

– Jeg er nysgjerrig på hva som skjer med meg når jeg trapper ned. Alle mennesker har en limit.

– Er du sliten?

– Ja. Egentlig. Kanskje. Jeg er nok litt langtidssliten. Jeg tenker det vil vise seg i løpet av et år, om jeg finner en balanse. Hvis det skjer, er jeg good.

Han har ofret mye. Men hvis han selger aksjene nå, fosser det en hel del millioner inn på konto.

– Blir aksjene dine mer verdt når ACG Metals går inn?

– Jeg aner ikke. Det er egentlig ikke så interessant. Jeg ser ingen grunn til å selge dem.

– Gir meg aldri

I alle disse årene har han sett det for seg – hvordan det er å kjenne den aller første «kaka» med gyllen kobbersand i hånda.

Når malmen er knust, vannet er presset ut og den løsner fra filteret, skal han stå klar nede i siloen og ta den imot.

– Det reneste kobberet i verden, kommenterer Rushfeldt.

– Jeg skal putte den i en zip-pose, for den er jo min, og that’s it. Da har jeg levert. Da er jobben gjort. Wow.

Kobber regnes som strategisk viktig i Europa og er helt nødvendig for å utvikle teknologi.

– Har det vært en del av drivkrafta – å dekke Europas behov for kobber?

– Nei, det kan jeg ikke prosedere, jeg kan jo ikke redde verden. Det er mer det at jeg skal holde det jeg har lovet.

Vi ser spørrende på ham. Det ligger noe mer bak. Stillheten virker.

– Det handler kanskje om hva det er mulig å få til. Nøkkelpersoner i bransjen sa til meg: «Det der kommer ikke til å gå.»

– Og så skulle du vise dem?

– Ja, det skulle jeg nok gjøre.

I disse dager skriker overskriftene mot Rushfeldt igjen. «Han der Nussir» svarer kritikerne like rolig.

– Jeg smiler og gir journalistene korrekt informasjon.

– Er du Norges staeste person?

– Det får andre avgjøre. Men jeg gir meg aldri.