Bussbransjen må finne veien videre - sammen

5.–7. oktober deltar jeg som tillitsvalgt for Fellesforbundet på bransjekonferansen for buss. 

Det kan bli en av de viktigste for næringen på mange år.

For utfordringene står i kø.

Over lang tid har vi snakket om lønn, rettigheter og arbeidsvilkår. Alt dette er viktig.

Men samtidig har vi ikke vært flinke nok til å stille det kanskje viktigste spørsmålet:

Hvem skal kjøre bussene våre i framtida?

I dag mangler bussbransjen sjåfører. Turer blir innstilt, trafikkselskapene reagerer med bøter, og presset øker på dem som allerede står på jobb. Det er ingen bærekraftig løsning.

Vi som har kjørt buss i 20 år eller mer har også et ansvar for å være ærlige om hvordan arbeidslivet har vært.

Mange av oss sa ja når vi kanskje burde sagt nei. Vi tok ekstravakter, lange dager og delte skift. Familien måtte ofte tilpasse seg jobben – ikke motsatt.

Den nye generasjonen tenker annerledes.

De ønsker å være til stede når ungene trener fotball. De vil hente i barnehagen, delta på foreldremøter og faktisk ha et familieliv ved siden av jobben.

Det må bussbransjen forstå.

Mange vil heller arbeide lange, effektive arbeidsdager og få sammenhengende fri enn å bruke hele dagen på jobb fordi skiftet er delt opp.

Å kjøre noen timer om morgenen, ha tre–fire timer ubetalt opphold på et stasjoneringssted og så kjøre igjen på ettermiddagen er rett og slett lite attraktivt for mange unge.

Samtidig må vi være realistiske.

Bussene skal gå tidlig om morgenen, sent på kvelden, i helgene og på helligdager. Skoleelevene skal fram. Arbeidsfolk skal på jobb. Eldre skal til behandling. Distriktene skal ha kollektivtransport.

Noen må gjøre jobben.

Derfor tror jeg løsningen ligger i at arbeidsgivere, oppdragsgivere, fylkestrafikkselskapene, fagforeninger og sjåfører må sette seg rundt samme bord og ha gode, åpne samtaler om hvordan vi løser dette sammen.

Vi må diskutere mer enn kroner og øre.

Vi må snakke om turnuser som gjør det mulig å ha familie. Om mindre unødvendig delt skift. Om sammenhengende fritid.

Om hvordan vi beholder erfarne sjåfører og samtidig gjør yrket attraktivt for 20-, 30- og 40-åringene som skal overta etter oss.

Det er også viktig å skille mellom å tilby ruter gjennom hele døgnet og å faktisk ha nok folk til å bemanne dem.

Fylkestrafikken kan bestille og planlegge mange avganger, men uten sjåfører blir rutetilbudet bare fine planer på papiret.

Bøter løser ikke dette problemet. De skaper negativitet på arbeidsplassen og legger et utilbørlig press på dem som allerede står på for å holde trafikken i gang.

Skal vi få flere til å bli i yrket og flere til å søke seg inn, må vi finne løsninger sammen – ikke plassere ansvaret og presset på den enkelte sjåfør og trafikk ledelse.

Og kanskje må vi veteranene også erkjenne at vi ikke alltid kan kreve de beste rutene fordi vi har vært lengst i yrket. Samtidig må erfaring verdsettes og brukes – ikke tas som en selvfølge.

Det må være plass til både veteranen på 60 og småbarnsforelderen på 30.

For én ting bør vi være enige om: Uten sjåføren går ikke bussen.

Men uten verkstedet, trafikkledelsen, renholderne, administrasjonen, oppdragsgiverne og alle de andre rundt oss går den heller ikke særlig langt.

 5.–7. oktober har vi noen få dager til å diskutere framtida til en næring som hele Norge er avhengig av.

La oss bruke dem til å finne løsninger – ikke bare til å fortelle hverandre hvem som har skylda.

Vi kommer ingen vei, verken med lastebil eller buss, uten sjåføren og apparatet rundt.

Nå må vi sammen sørge for at det fortsatt finnes folk som ønsker å sette seg bak rattet.